Også jeg stemte på Putin...

Et godt valg. Irina stemte selv på Vladimir Putin i presidentvalget. Hun synes blant annet han har gjort det rette i Tsjetsjenia-konflikten. Det mener de fleste i Russland

Vladimir Putin er nå formelt Russlands president. Poeten IRINA RATUSJINSKAJA , tidligere samvittighetsfange og politisk flyktning, stemte på Putin til tross for hans fortid som KGB-offiser. Som ung kvinne tilbragte hun fire år i arbeidsleir for sine dikt. Tilbake i Moskva etter år i utlendighet, gir hun i dag også sin tolkning av krigen i Tsjetsjenia.

Da jeg og familien flyttet til Moskva, fikk vi følgende råd av våre venner:

- Slipp ikke under noen omstendighet barna ut alene.

- Leiligheten må ha ståldør. Da er det umulig å skyte gjennom den.

- Gå raskt videre hvis folk tilbyr dere skrapelodd eller raske premier på gaten. Det er ran på høylys dag, og politiet har sin andel.

- Gi ikke penger til tiggere med barn. Mafiaen stjeler unger, lemlester dem og utnytter dem slik at folk skal synes synd på dem.

- La så få som mulig få vite at dere har bodd i England. Hvis en eller annen mafiagruppe får vite det, tror de at dere har masse penger, og da slipper dere ikke helskinnet unna.

Og så videre. Det interessante var at det aldri var noe hysteri med i bildet. Ingen så skremt ut. De kom med rent opplysende råd, som om de skulle fortalt at det fantes blodigler i badedammen.

Slik levde vi. Som alle andre. Da boligblokker ble sprengt i luften i Moskva, samlet vi inn klær og penger til de overlevende. Vi holdt vakt ved oppgangene for at ikke noen skulle legge fra seg sprengstoff der. Vi følte med politifolkene, som måtte gå tolvtimersvakter etter bombeeksplosjonene.

På barnas skole finnes det ikke brannalarmanlegg, men vakter har vi. Staten finansierer ikke dem, foreldrene gir penger. For hvem ønsker at terrorister skal kunne trenge seg inn på skolen? I et av nabohusene bor det en tsjetsjensk familie. De gjør som oss andre, følger barna til og fra skolen, de får ikke gå alene. Og de gir også penger til vaktene.

En av mine venner har i hele vinter vært på jakt etter jobb. En forretningsmann tilbød ham jobb som privatsjåfør med god betalingen. Han avslo, og kona støttet ham. Forretningsmenns biler blir altfor ofte sprengt. Eller beskutt. Sjåføren har små sjanser til å slippe helskinnet unna. Mannen sa ikke nei fordi han var redd, men fordi han hadde tenkt grundig over det: Han får kanskje god lønn i noen måneder, men så mister han livet. Hvem skal da i alle årene etterpå forsørge kona og den lille datteren?

Menneskrettighetene spenner seg over et bredt spekter, men er også hierarkisk oppbygd. Ta for eksempel retten til liv. Hvis livet tas, har man ikke behov for andre rettigheter og friheter. Men i Russland var ikke retten til liv så selvfølgelig før valget. Rundt 10 000 barn forsvinner hvert år. Kriminelle tar dem som gisler og presser penger av foreldrene. Eller de selger dem som slaver. Det finnes fortsatt land som kjøper slaver, selv om de ikke reklamerer med det.

Eller de blir slaktet for å bli solgt stykkevis til organtransplantasjon. Det finnes også sekter som praktiserer ritualdrap, og i tillegg kommer terroristene. Angrepet på sykehuset i Kizljar i januar 1996 filmet de selv på video (de liker å ta bilder av seg selv når de hevner seg på mennesker). Men hele landet grøsset da vi fikk se på TV hvordan de jaget ut barselkvinner med sine nyfødte barn fra fødeavdelingen og tok dem med som levende skjold.

Hvordan kunne det bli slik hos oss? Tja, gjør et tankeeksperiment: Dere ønsker å opprette et politisk parti, utarbeide et prinsipp- og handlingsprogram og stille en kandidat til valget. Hvor mye penger trenger dere i et land som Russland, for bare å kunne presentere kandidaten for alle? Kommunistene ruinerte landet skikkelig og grundig, og brukte pengene på seg selv. Kommunistpartiets penger forsvant, men i jubelen over det nye demokratiet la ingen merke merke til det.

Første valg: Jeltsin gir avkall på partiboken, Jeltsin er mot det kommunistiske regimet, alle kjenner Jeltsin, selv om det bare var for skandalene knyttet til forfølgelsen av ham.

Valg nummer to: Tja, så bra har vi nå ikke det, da, dilettantene styrer. Men tenk om kommunistene plutselig skulle komme til makten? Folk flest har lite, men til valgkampen har kommunistene penger.

Ideologien skal de liksom ha dempet litt, de er til og med innstilt på å respektere religionen. Verdensherredømme tar de heller ikke sikte på, de stryker velgere med hårene. Men nok er nok. Folk er lei dem. La nå heller Jeltsin fortsette de demokratiske reformene sine.

Jeltsin blir igjen president, men nå skjer det noe ugreit med statsmakten. Staten oppfyller ikke sine plikter og slår bare ut med armene. Gull, olje og gass strømmer ut av landet, men gjelden bare øker. Sultne pensjonister roter i søppelkassene, på sykehusene finnes det ikke medisiner, staten forsinker eller stanser lønnsutbetalingene til alle som den kan, men ikke burde gjøre det med, som politi, rettsvesen og hær. Det skaper ideelle forhold for de kriminelle.

Hvis en politimann lever fra hånd til munn, er det lettere å bestikke ham enn om han har et skikkelig levebrød. En offiser kan bli så rasende over sin fattigslige tilværelse at han tar seg jobb som livvakt for en eller annen rik mafiaboss. Og hvem skal da beskytte borgerne? Og med hvilke midler? Man får hangle seg igjennom så godt man kan.

Slik gikk vi forrige valg i møte. Vi forsto godt at landet sto på randen av katastrofe. Det viste fødsels- og dødsstatistikken. For å få slutt på dette, måtte makten ikke være redd for å opptre som makt, det er jo det vi velger den til.

Hvorfor skulle ikke demokratiet ha rett til å forsvare seg? Mot terrorister, både hjemmeavlede og importerte, mot mafiaer av alle sorter og slag, mot mordere av alle avskygninger. En drapsmann må stå til rette. La domstolen finne ut hvilke motiver han må ha hatt, kommersielle, rituelle eller egennyttige. Hvis lovene fortsatt motsier hverandre, er det på tide å gjøre dem logisk innbyrdes og i overensstemmelse med dagens virkelighet. Det må gjøres slik at alle overholder dem, også byråkratene.

Putin ble valgt nettopp fordi han viste at han var innstilt på, og i stand til, å beskytte landet mot banditter. Jeg vet at det i enkelte land utlegges som en krig mot det tsjetsjenske folk. Men rekkefølgen er gal. Putin innledet de militære operasjoner først etter at banditthæren hadde gått til angrep i nasborepublikken Dagestan.

Religiøse motiver for angrepet kan vi avvise. Dagestan er islamsk, ingen kan skjule seg bak religionen. Det er ulogisk. Muftien i Tsjetsjenia fordømmer både terroristenes mål og midler, og de dømmer ham i sin tur til døden. Hvem er, når alt kommer til alt, for og hvem er mot Allah?

Argumentet om nasjonal selvbestemmelse kan heller ikke godtas. Bandittene angrep dagestanernes selvstendighet. Bandittene hadde gjort Tsjetsjenia til et brohode og var nå på vei videre. Muslimene fikk lide først, deretter kommer vi andre.

Nasjonale motiver passer heller ikke. Bandittene plyndret først og fremst det tsjetsjenske folk. Gjennom tre år tok de alle pensjoner, støttemidler og lønninger som gikk til Tsjetsjenia. President Aslan Maskhadov innrømmet det selv i radio, noe forsinket ba han tsjetsjenerne om unnskyldning og forklarte at disse pengene var blitt brukt til våpenkjøp.

"Krig mot det tsjetsjenske folk" lyder paradoksalt også på andre måter. Tsjetsjeneren Dzjabrailov stilte som kandidat ved presidentvalget i Russland, han fikk et tilstrekkelig antall underskrifter for å kunne gjøre det, og ingen i Russland la noen hindringer i veien for ham. Men Khattab og Basajev plyndrer det selvsamme Tsjetsjenia. Basajev, ja, han er tsjetsjener, men hvilken vind er det som har blåst jordaneren Khattab inn i det tsjetsjenske lederskikt? Når han blir arrestert, er det da en krig med det tsjetsjenske eller det jordanske folk?

Krigerne er av ulik nasjonalitet - fra britiske til estiske borgere. Samt tsjetsjenere, ukrainere, latviere, arabere . . . Mange av dem er nå siktet, og snart får vi tallfestet hvor mange det var av dem. Og hvem som finansierte dem, og hvem som leverte våpen til dem. Men allerede nå er bildet klart nok: Det begynte med en terroristintervensjon, og Putin ville ha blitt straffet for det om han ikke hadde lykkes i å stanse den. Men han gjorde det.

Da Jeltsin utnevnte Putin til statsminister, ble det bare oppfattet på en måte: Nå har han funnet en ny syndebukk. Slik hadde mønsteret vært: Utnevner en ny statsminister, sparker ham, utnevner en ny, sparker ham . . . Putin ble ikke levnet en sjanse til å holde mer enn to-tre måneder. At Jeltsin utpekte ham til sin etterfølger, forandret ikke noe. Det hadde han også gjort med general Aleksandr Lebed en gang i tiden.

Folk syntes til og med synd på Putin, de husket historien med Tsjetsjenia i 1996. De militære fikk ikke anledning til å handle riktig. De rykket frem og fikk ordre om retrett. Terroristene fikk alltid rom til å manøvrere. Og hæren, også hæren, skar tenner, men underkastet seg regjeringen.

Men Putin lyktes i å gjøre det nesten umulige: Han konsoliderte raskt alle tre maktstrukturer. Etter det ble det vanskelig å tillate eller ikke tillate noe, til og med "ovenfra". Tidligere, i kommunistisk tid, skapte partiet et motsetningsforhold mellom hær, KGB og politi. Ved å splitte dem, var det lettere å manøvrere. Men den nye, føderale sikkerhetstjenesten FSB, KGBs arvtager, hadde ingen grunn til å nære noe fiendskap mot hær og politi - ikke minst fordi de var utsatt for de samme kuler. For første gang klarte de alle å utføre sin hovedoppgave uten å gå i veien for hverandre. Alle vet at bandittene, til siste mann, vil bli arrestert eller tilintetgjort.

Det er forresten svaret på det uunngåelige spørsmålet - hvorfor hadde vi ikke noe problem med å stemme på en tidligere KGB-offiser?

Saken er den at fortiden ikke må få lov til å dominere nåtid og fremtid. Ellers ville det føre til det absurde: Hvis noen av kommunistpartiets organer, om bare delvis, var blitt benyttet på amoralsk vis - skulle de for alltid være brennemerket og avvist? Hæren brukt mot eget folk? Hva ville en nedskytning av streikende i Novotsjerkassk da koste? Da ville selv et demokratisk Russland være uten hær.

Politiet brukt for å jage fredelige demonstranter? Det kan vi ikke ha noe av - politiet får vi også avskaffe! For ikke å snakke om KGB. Da får vi også gi avkall på FSB. Så får vi være uten etterretningstjeneste, kontraspionasje, avdelinger for kamp mot terrorisme og narkotikatrafikk.

Fjernsyn og radio ble brukt til å føre folk bak lyset? Da får vi avskaffe både det ene og det andre. Psykiatrien ble brukt til undertrykkelse? Da får vi gi avkall på den. Da kvitter vi oss samtidig med dem som vil kunne stille diagnosen på noe så vanvittig. Hvilket normalt land vil kunne tillate seg noe slikt? Nei, sannelig, FSB få da holde kontrollen med Russland. Selv om jeg antar at hverken narkotikahandlere eller terrorister er overbegeistret for det.

At Putin selv var offiser i KGB i sovjetisk tid, førte ikke til noe hysteri, av to grunner: For det første har han aldri lagt skjul på det, allerede i 1990 fortalte han grundig om dette i et TV-intervju. De som skjuler noe, har en fortid de skammer seg over. Hva konkret skulle han ha å skjule?

For det andre: Han arbeidet i etterretningstjenesten. Den drev ikke med undertrykkelse. Det var en spesiell avdeling som oppsporet annerledes tenkende. En etterretningsmann er og blir etterretningsmann. En slik start burde ikke hindre Putin mer i hans karriere enn Kissinger i hans.

Dessuten imponerte han ved å gi avkall på en pågående valgkamp. I Russland ser vi ikke spesielt opp til personer som er i stand til å strø om seg med millioner på egenreklame. Man har vanskelig for å forestille seg at de har kunnet klare å tjene dem på ærlig vis i løpet av ni år slik forholdene hos oss er. Vi ser også litt skjevt til støtte fra utlandet. Det var for eksempel mer til skade enn gavn for Jabloko-leder Grigorij Javlinskij at han opptrådte så ofte på fjernsyn. Alle gjorde straks et raskt overslag over hvor mye det må ha kostet.

Putin var det enklere med. Det var tilfeldighetene og ikke pengene som hadde bragt ham til toppen. Alle ville benyttet seg av samme tilfeldigheter. Russland kan jo aldri bli noen bananrepublikk, bananer vokser ikke hos oss.

De dystreste spådommene er ennå ikke gått i oppfyllelse. Økonomien kryper sakte, men sikkert, oppover. Pensjonene er blitt økt med 20 prosent, selv om Putin før valget ikke kom med løfter om det. Han kom i det hele tatt ikke med noen valgløfter. Valget i Tsjetsjenia lyktes det ikke å forstyrre. Groznyjs innbyggere er i ferd med å vende tilbake til Groznyj. På initiativ fra representanter i Dumaen er det nedsatt en uavhengig kommisjon som skal granske brudd på menneskerettighetene i Tsjetsjenia. Det er bare en dråpe av det som gjenstår å gjøre, men det er allerede blitt gjort.

Når jeg forøvrig blir spurt om hvem min favorittpolitiker er, så svarer jeg så langt fra Putin. Jeg svarer kong Arthur: Ja, nettopp han fra den angelsaksiske legende, skaperen av det runde bord. Fordi nettopp han hadde det klareste politiske program, og forøvrig det korteste - at en ungpike uten hindringer skulle kunne reise fra den ene enden av landet til den andre med en sekk fylt av gull.

Hvis man tenker nærmere over det, er dette nesten hele menneskerettighetserklæringen, hvori opptatt ytringsfriheten. Det er jo vanskelig å forestille seg at ungpiken ville reise hele den veien i taushet, og at hun dermed med egen tunge skapte problemer for seg selv. Det viktigste er forøvrig at programmet, ifølge legenden, ble fullt ut gjennomført i praksis. Det hender sjelden, det kan vi alle være enige om. Til og med i legender.