Det var en viktig seier for ytringsfriheten da den europeiske menneskerettighetsdomstolen frikjente avisen Tromsø i den såkalte selfangstsaken.

Norske domstoler hadde dømt Tromsø for å trykke innholdet i rapporten fra selfangstinspektør Odd Lindberg om fangsten fra fangstskuta "Harmoni" i 1988. Tromsø ble dømt for injurier og avkrevd erstatning til selfangerne.
Europadomstolen fastslår at disse dommene var i strid med bestemmelsene i den europeiske menneskerettighetserklæringen, og pålegger den norske stat å betale erstatning til avisen Tromsø.

Dommen bekrefter at hensynet til den frie ytring og meningsdannelse må gå foran personvernet. Hensynet til selfangernes gode navn og rykte måtte vike for den frie ytring om et viktig samfunnsspørsmål. Personvernet må tillegges vekt. Men i en avveining mellom personvernet og ytringsfriheten må den siste veie tyngre. De to er ikke likeverdige størrelser. Menneskerettighetsdomstolen peker også på at rapporten fra selfangstinspektøren var et offentlig dokument, og at avisen derfor kunne referere innholdet i det uten på selvstendig grunnlag å kontrollere sannheten.

Rapporten fra selfangstinspektør Odd Lindberg var urimelig og uriktig. Det ble slått fast, blant annet her i VG, allerede da den utkom. Men rapporten vakte stor internasjonal oppsikt og debatt. Norsk opinion hadde krav på å få vite innholdet i påstander som vakte internasjonal oppsikt. Selfangerne hadde et like selvfølgelig krav på å bli hørt med sitt syn, og de ble det. Det er også rimelig å mene at fangstfolkene hadde et krav på rettslig kjennelse for at de ikke hadde drevet dyremishandling. Men avisene kan ikke straffedømmes for å viderebringe påstander og synspunkter i en viktig samfunnsdebatt. Ikke minst gjelder dette når synspunktene er omstridt. Det er da ytringsfriheten settes på prøve.

Når den norske stat dømmes på denne måten, viser det at våre domstoler ligger etter det øvrige Europa i vern av ytringsfriheten. Dommen i selfangstsaken er bindende for Norge. Vi forventer at rettsvesenet, særlig Høyesterett, bøyer seg for domstolen i Strasbourg og justerer norsk rettspraksis slik at den ikke lenger kommer i strid med menneskerettighetene.