NATO er i ferd med å fastlegge premissene for en politisk løsning for Kosovo. Det er derfor nødvendig å rette oppmerksomheten mot ivaretagelsen av Europas mer langsiktige sikkerhetsinteresser, skriver Per Thorsdalen, førstekonsulent ved Sikkerhetspolitisk avdeling i Forsvarsdepartementet. Kronikken uttrykker private vurderinger.

NATOs militære intervensjon i Jugoslavia er blitt grunngitt på flere måter. Først og fremst ut fra de rent humanitære hensyn, der krigshandlingene er blitt forsvart ut fra hensynet til liv og frihet for kosovoalbanerne. Minst like viktig er det strategiske aspektet, som er av avgjørende betydning for Europas fremtidige sikkerhet. Vi har måttet gå gjennom en rekke politiske og moralske dilemmaer i en situasjon der NATO i flere uker har bombet den jugoslaviske føderasjonen. Hvilke konsekvenser for fremtidig europeisk sikkerhet ville et eventuelt fravær av maktbruk ha innebåret?

Dersom politiske aggressorer av Milosevic' karakter skulle fått operere fritt uten innblanding, ville dette skapt en farlig situasjon, der vi i realiteten hadde skjøvet problemet foran oss. Kollektiv sikkerhet i Europa kan derfor ikke baseres på diplomati og rettsprinsipper alene. Erfaringene, ikke minst fra Bosnia, viser at bare når diplomatiet understøttes av militære virkemidler, dvs. trusler og om nødvendig implementert maktbruk, skapes det grunnlag for troverdige politiske løsninger. Dayton-avtalen kom ikke svevende på en sky. Den ble til, dels som et resultat av NATOs bomberegn over bosnia-serbernes territorium, dels ut fra samspillet med andre aktører.

Den nåværende situasjonen i Kosovo kan synes fastlåst. På det tidspunkt Milosevic velger å gi etter for det internasjonale samfunnets krav, blir det skapt bevegelse i det politiske bildet. Hvorvidt dette skjer på bakgrunn av de siste fredsutspillene fra EUs og FNs side, eller om NATO tvinges til å stå løpet ut rent militært, er mindre vesentlig. Ut fra hensynet til den nye sikkerhetsstrukturen i Europa er det langt mer avgjørende at Russland trekkes meget tett inn i gjennomføringen av løsninger som trygger og stabiliserer situasjonen i Kosovo.

Modellen fra Bosnia, der det operative ansvar ble overlatt fra en internasjonal organisasjon til en annen, er en av flere løsninger vi kan leve med. Der NATO rydder veien, åpnes samtidig grunnlaget for ordinære fredsbevarende operasjoner, der mandatet søkes oppnådd på så bredt grunnlag som mulig. Det at Russland bør spille en sentral rolle, er viktig ut fra hensynet til de mer langsiktige linjer i NATOs sikkerhetsbehov. Dette er avgjørende for Europas fremtidige sikkerhet og svært viktig for forholdet mellom USA og Russland.

De første meningsmålingene viste at nordmenn flest aksepterer at NATO demonstrerte beslutningsvilje og handlekraft. De militære operasjonene blir oppfattet som et minste onde, på et tidspunkt der alle andre virkemidler var utspilt. Enkelte hevder likevel at dette er uakseptabelt og umoralsk av NATO. Begrunnelsen ligger i at det folkerettslige legitimitetsgrunnlag påstås å være for dårlig, og at slike aksjoner bare må skje med godkjennelse av FNs sikkerhetsråd.

I en tilspisset konflikt medfører slike prinsipper at Norge til enhver tid vil måtte akseptere et geografisk begrenset folkemord på etniske eller nasjonale minoriteter, dersom Kina eller Russland i FNs sikkerhetsråd motsetter seg enhver form for maktbruk på vegne av det internasjonale samfunn.

Også slike meninger impliserer et alvorlig moralsk dilemma: Skal hensynet til menneskeverdet telle mindre enn folkeretten? Indignerte forstå-seg-påere har stått frem i avisspaltene og på TV-skjermen og hevdet at NATO lenge har vært i ferd med å tape hovedmålsetningen, ved at alliansen fremkalte masseflukt fremfor å forhindre etnisk rensing. Krigshandlingene skaper utvilsomt forvirring hos de fleste av oss, men ingen er tjent med at situasjonen settes på hodet. Situasjonen i Kosovo innbyr ikke til spekulative forklaringer.

Ledsaget av en kategorisk og bråkjekk konklusjonsiver, sitter fiaskostempelet påfallende løst hos våre NATO-kritikere. Andre inntar mer defaitistiske posisjoner og håper i det skjulte at NATO ikke vil lykkes. Slike vurderinger er ikke bare forhastede, men mangler politisk grunnlag på et tidspunkt der alle vet at vi er midt inne i en prosess hvor utfallet ikke er gitt på forhånd.

De groteske overgrep mot kosovarene var planlagt fra Milosevic' side over lengre tid, der selve gjennomføringen startet allerede i mai 1998. Tyske myndigheter har i tillegg kommet over en serbisk plan fra november 1998, "Operasjon hestesko", som foreskriver massive deportasjoner av kosovoalbanerne. Situasjonen i Kosovo risikerer trolig å komme opp mot et antall forsvinninger, henrettelser og regulære drap på linje med grusomhetene i Bosnia.

Når moralsk indignasjon blir den sterkeste drivkraft bak våre vurderinger, blir evnen til politisk nøkternhet tilsvarende mindre. Det er derfor påfallende i hvilken grad bombekritikerne mangler adekvate analyser av regimet i Beograd og dets faktiske opptreden. Kanskje er det forskjeller i erfaring og menneskesyn som har fått oss til å velge ulik side i denne konflikten?

Debatten om Kosovo lider av mangel på erkjennelsespresisjon, noe som åpner for et naivt menneskesyn. Når vi konfronteres med den "totale ondskap", slik den kommer til syne gjennom den etniske nasjonalismen på Balkan, får enkelte av oss store problemer med å skille denne fra det vi kan betegne som den "relative ondskap". Sistnevnte eksempel er noe som også finnes i vårt eget samfunn.

Ikke alle politiske fenomener egner seg for sosialdemokratiske betraktninger. Når vi konfronteres med den totalitære bestialitet på Balkan, da nytter det ikke å megle mellom partene som om alle de involverte var gode demokrater. Ikke minst derfor var NATOs militære intervensjon nødvendig, fordi ingen andre virkemidler hadde vist seg i stand til å frembringe resultater som var til å leve med.

Det er likevel hevet over enhver tvil at NATOs intervensjon i Jugoslavia har forsterket og fremskyndet handlinger fra serbisk side. Det avgjørende for vår vurdering ligger derfor i tidsaspektet, der overgrepene fra serbisk side ble trappet opp langt raskere enn hva de ellers ville ha gjort.

Vi trenger utvilsomt kritiske røster som til enhver tid kan sikre at vår konfliktforståelse innehar den nødvendige presisjon. Vi hadde trolig vært bedre tjent med at politisk uenighet i NATOs militære engasjement var blitt uttrykt på en mer reflektert måte enn det som er tilfellet. Mange av de innvendinger som er blitt reist i forbindelse med NATOs bombing av Jugoslavia, var i liten grad egnet til annet enn å skape forvirring. Situasjonen i Kosovo innbyr i liten grad til spekulative årsaksforklaringer. Flyktningetragedien dreier seg om noe helt annet enn spørsmålet om hva som kom først av høna og egget. Årsaksrekkefølgen er entydig. Serberne er de eneste som er ansvarlige for de handlinger de selv har foretatt. Påstander om at NATO er medansvarlig for flyktningetragedien i Kosovo, er derfor en sannhet med meget store modifikasjoner.

Den serbiske nasjonalismen representerer en kollektiv tilsidesettelse av menneskets personlige integritet og holdes oppe i form av politisering av historiske opphavsmyter. Tendensen til ideologisk omdefinering av historien, der denne gis en altomfattende forklaring, såkalt "historisisme", er forøvrig et avgjørende trekk ved de kjente totalitære massebevegelser i vårt århundre. Serberne er, etter alt å dømme, enige og tro til Milosevic faller.

Når etnisitet kommer til politisk uttrykk på en uttømmende og fanatisk måte, slik vi har sett det på Balkan under det meste av 1990-tallet, har utfallet vært diktatur, overgrep og konsentrasjonsleirer. Vår intellektuelle og moralske utfordring, som nordmenn og europeere, ligger i å avsløre de krefter som har gitt næring til massedrap og frarøvelse av politiske rettigheter for store samfunnsgrupper, hvis eneste forbrytelse er at de ikke tilfredsstiller nasjonalismens grunntese: "Den serbiske nasjonens enhet og renhet."

Kampen for kosovoalbanernes frihet dreier seg dypest sett om vår alles rett til å bygge våre liv på andre verdier enn flertallets religiøse tro eller livssyn. Det er Milosevic' etablering av denne ekskluderende ideologi som har skapt en avgrunn mellom oss og serberne. Det er her vi finner kilden til djevelskapen, og det er her vi bør vise vårt ansvar.

Derfor bør vår norske forsvarsidentitet kanskje ikke lenger begrenses til "aldri mer 9. april". Det kjente utsagnet bør snarere videreutvikles i retning av "aldri mer fredsavtaler i Europa på folkemordets premisser". For det var faktisk det den britiske statsminister Neville Chamberlain hadde foretatt da han etter Munchen-avtalen i september 1938 vendte tilbake til London medbringende Adolf Hitlers signatur i kofferten.