Terrorens Århundre
(1970 - 1980)
(Del 1)
Jeg tror at de fleste samfunnsvitere vil være enig med meg i
at ingen enkelt sak har hatt større innflytelse på europeisk historie de siste
100 år enn saken mot kaptein Alfred Dreyfus i Paris i 1894. Den moderne
sionismen og opprettelsen av staten Israel var bare ett av flere resultater,
bl.a. at Stat og Kirke ble atskilt i Frankrike. Saken ble ellers utnyttet for
det den var verdt til å fremme praktisk talt enhver politisk ideologi,
fra gjenopprettelsen av det «opplyste enevelde» til innføring av
marxist-leninisme, fra nasjonalstatens oppløsning og anarki til innføring av
diktatorisk syndikalisme i Spania eller fascismens førerprinsipp under
Mussolini.
HAMASer
en religiøs organisasjon, ledet av en rekke intellektuelle, advokater og leger
i USA og Storbritannia. Også HAMAS bekjenner seg helt åpent til anvendelse av
religiøs terror, både blant palestinere og i Israel. SVART SEPTEMBER 2. mars 1973, Khartoum: 8. april 1973, Nicosia: 21. juli 1973, Lillehammer:
Men er ikke også den moderne terrorisme like uløselig
knyttet til Dreyfussaken, gjennom de teorier som ble lagt fram av Georges Sorel
i 1906-08 (Réflexions sur la violence) og som kort sagt hevder at samfunnet
bare kan endres (og derved også bare opprettholdes) ved voldelige midler, og
hvor terroristens handlinger glorifiseres og begrunnes og forsøkes legalisert
ved sin «historiske misjon»?
Systematisk bruk av terror mot regjeringer, offentlighet,
folkegrupper eller enkeltindivider har vært praktisert i uminnelige tider, og
er ikke noe moderne påfunn. Allerede den greske historiker Xenophon beskrev
effektiviteten av psykologisk krigføring. Terrorisme har vært anvendt av
politiske organisasjoner med mål både til høyre og venstre, nasjonalistiske,
etniske og religiøse grupper såvel som av revolusjonære, militære,
hemmelig politi og i full offentlighet av en rekke regjeringer, uansett
ideologisk motivasjon. Akkurat nå skjer dette i full åpenhet i Kaukasus. Så
langt i menneskenes historie har terror vist seg å være et effektivt taktisk
redskap i kampen om å befeste strategiske posisjoner. Demokratiske
institusjoner er bare rent unntaksvis i stand til å motstå terrorisme over
tid. Dette kan skyldes at demokratiet ikke er istand til å møte terrorismens
tilsynelatende irrasjonalitet med adekvate mottiltak, men snubler i sin egen
«prektighet», for å si det slik.
Den moderne terrorisme skiller seg ut fra «klassisk»
terrorisme ved at den helt upersonlig oftest er rettet mot uskyldige personer
som tilfeldigvis kommer i terroristenes vei eller tilhører en bestemt gruppe
eller «klasse». Ingen skal kunne føle seg trygg og hvem som helst kan rammes.
All moderne terror er sosiopatologisk av natur, og like avskyelig enten den er
politisk, religiøst, rasistisk eller personlig motivert. Det er ikke selve
saken som i første rekke tiltrekker og opptar terroristen, men voldsaspektets
upersonlighet sammen med følelsen av makt. Drap på uskyldige og fraskrivelsen
av eget ansvar sammen med selvmedlidenhet og krav på «forståelse» blir det
vesentligste. Den jødiske, tysk-amerikanske kulturfilosofen Hannah Arendt kalte
det «det ondes banalitet» («Eichmann in Jerusalem»). I en
konfliktsituasjon er det ofte helt tilfeldig hvilken side terroristen til enhver
tid velger, dersom jeg har forstått henne riktig. Som kjent hadde hun et ekte
og varig kjærlighetsforhold til nazifilosofen Martin Heidegger, samtidig
som hun tok fullstendig avstand fra nazismen og brøt med ham i flere år.
Terroristen synes besatt av en patologisk oppfatning av sin
personlige frihet til å utøve en hvilken som helst handling, uten hensyn til
konsekvensene. Jeg er av den oppfatning at terroristen, kanskje uten selv å
vite det, søker sin egen utslettelse. Stillet overfor det uungåelige tap av
frihet til fortsatt voldsutøvelse, velger terroristen i siste instans selvmord,
og blir sitt eget offer. Dette er spekulasjon fra min side, men det er et
mønster både for Baader-Meinhof-banden og religiøs (islamisk) terror.
Det er ingen reell forskjell på høyre- eller
venstre-ekstrem terror. Den eneste forskjellen er at den venstre-orienterte
terror har en internasjonal strategi, mens høyreterroren i sin grunnform er
nasjonal. Det er gjennom dette at ordet «nasjonalisme» i den
marxist-leninistiske retorikk beklageligvis har utviklet seg til å bli et
anvendelig skjellsord, på lik linje med «rasisme» og «ekstremisme» Disse
ordene anvendes om enhver som ikke er villig til å akseptere marxist-leninismen
og den sosialistiske stat, og er i ferd med å miste sitt meningsinnhold. Den
virkelig rasistiske eller religiøse terrorisme er tuftet på ren galskap
(HAMAS, KKK, WAR, SHINRIKYO etc.).
Den venstre-orienterte terrorbevegelse oppstod på
1970-tallet bl.a. i Tyskland, Italia, Midt-Østen, Japan, Argentina og
Peru, ofte med navn som «Røde Brigader», «Røde Arméer» o.l. Den mest
kjente organisasjon i Europa var Baader-Meinhof- banden, som etterhvert kalte
seg «Rote Armé Fraktion», og som jeg skal komme utførlig tilbake til.
Venstreterroren er alltid ideologisk begrunnet i
«frigjøring» og «forandring» av et eller annet samfunn, område eller
stat i marxist-leninistisk retning, mens høyreterroristene snakker om
«å beskytte», «bevare» eller «opprette» den nasjonale enhetsstat. Det er
et faktum at både den jødiske STERN-organisasjon (til 1948) og Arafats AL
FATAH (til 1972) såvel som Mandelas ANC benyttet seg av utstrakt terror. Idag
har vi den baskiske ETA og den irske IRA som rene nasjonalistiske
terror-organisasjoner. Forøvrig er høyreterrorisme uten annen ideologi enn
«Førerprinsippet». Nå er det selvfølgelig like legalt å ville forandre
samfunnet som å ville bevare det bestående. Både «nasjonalisme» og
«internasjonalisme» er fullstendig legale og rasjonelle, motsatte ideologier.
Målene og motivene er forskjellige, men terrorismen er den samme.<br>
<br>
På 1970-tallet i Argentina «konkurrerte» den høyre-orienterte
militærjuntaen og den marxist-leninistiske bygeriljaen «Montoneros» om å
gjennomføre omfattende terrorhandlinger. «Montoneros», ble ledet av Mario
Firmenich, som da var i midten av 20-årene. «Montoneros» opererte stort
sett etter samme mønster som Baader-Meinhof-banden, men med atskillig større
resultater. Bl.a. ble militærjuntaens president, general Pedro Aramburu
regelrett henrettet. Firmenich ble pågrepet i Brasil og utlevert til Argentina
i 1984. I 1988 ble han dømt til 30 års fengsel for drapet på en
forretningsmann. Han ble ikke dømt i forbindelse med drapet på Aramburu. På
den annen side ble den høyre-orienterte militærjuntaen og dens leder, Videla
også dømt. I 1990 satte president Carlos Menem strek over hele perioden og
løslot både junta-lederne og Firmenich. Men dette har ikke forhindret fortsatt
terror i Argentina. Firmenich har forøvrig ekstremt gode kontakter i Norge.
Den religiøse terrorisme er fanatisk individorientert og er
ofte et resultat av hjernevasking. Det dreier seg om underkastelse (Islam) og
lydighet (Kristendom), men er ellers lik den politiske. Venstreterroren er
konform, mens høyreterroren er uniform (Se: Webster’s Third International
Dictionary - 1986). Vi har også den helt spesielle, marxist-leninistiske norske
feminist-varianten; meningsterror, som ble tatt i bruk av massemedia på slutten
av 80-tallet, etter den marxist-leninistiske Baader-Meinhof-bandens endelige
sammenbrudd, og hvor nær innpå halvparten av de mest aktive terrorister var
kvinner. En av dem (Magdalena Kopp) er gift med «Carlos - Sjakalen» som nå er
tiltalt for politidrap i Frankrike, etter at han i 1992 in absentia ble dømt
til livsvarig fengsel. Carlos var hjernen bak terroraksjonene til den
marxist-leninistiske «Folkefronten for frigjøring av Palestina», under bl.a.
Georges Habash sin ledelse (Ikke Yassir Arafat!). Det er altså i dette bildet
Souhaila Andrawes, store deler av norsk fagbevegelse, massemedia og
«statsfeministene» befinner seg.
Både den palestinske og irske terrorvirksomhet er et
trehodet uhyre i innbyrdes kamp, og bortsett fra det voldelige aspektet er det
bare selve ordet «Palestina» eller «Irland» disse hodene har felles, enten
det dreier seg om motiver eller hvem terroren er rettet mot. Her finnes høyre-
venstre- og religiøs terror i et forvirrende kaos, hvor ingen har tatt
seg bryet med å rydde opp, og skjære gjennom retorikken og tåketeppet, slik
at alminnelige folk forstår hva slags galskap og satanisk ondskap dette dreier
seg om.
Personlig tror jeg ut fra dette at det er meget sannsynlig at
det finnes et slags «forståelsesfellesskap» mellom de jødiske og
islamistiske ekstremister, men at det skulle finnes et samarbeid, er en så
absurd påstand at ingen andre enn Yassir Arafat ville finne på å utbasunere
noe sånnt vrøvl. Det tragiske er at våre politikere og feminister enten ikke
har lest eller forstått Hannah Arendt, som forklarer hva terrorisme er og
dermed gir oppskriften på hvordan den kan bekjempes i dens ulike former; Man
forhandler ikke med terrorister. Man utrydder dem en etter en - ikke med ord,
men med handling - enten de er på «vår» eller «deres» side. Det er
imidlertid et tankekors at uansett tilsynelatende strenge dommer inklusive
dødsstraff, så er det bare et fåtall terrorister som har sonet særlig lang
tid, hvis noe i det hele tatt.
Demokratiene er ikke i stand til å motstå den
internasjonale terrorisme, noe vi nettopp har fikk bevis for, da India ga etter
for de Pakistanske flykaprerne. Men her i Norge legger vi oss langflate for
Arafat, Öcalan og hele elendigheten i Sør-Amerika. Ofte ser det ut til at
Nobelpriser fortrinnsvis tildeles terrorister og rene bløffmakere (Rigoberta
Menchu). Ja, faktisk så er Arkan i ferd med å bli opphøyet til en slags
martyr av våre hjemlige kannestøpere. Demokratiene er rett og slett ikke
konstruert for å forsvare seg selv mot ødeleggende krefter. Demokratiene
forstår rett og slett ikke, eller tilogmed benekter selve eksistensen av
truslene såvel innenfra som utenfra. Demokratiene er rett og slett ikke istand
til å mobilisere den moralske styrke til å etablere adekvate forsvarsmidler
inntil det er forsent eller fordi prisen for å overleve blir altfor høy. I
vårt land opplever politiet en volds- og våpenterror fordi man altfor lenge
har lukket øynene for eller rett og slett benektet at vårt
"multikulturelle" samfunn har utviklet seg til en veritable slagmark.
Demokratiet er i virkeligheten et paradoks, hvor hvem som
helst som ønsker å ødelegge det, gis fantastiske muligheter til å legge sine
planer og forberede seg på ødeleggelsen i full overensstemmelse med sine
såkalte "rettigheter" og med full støtte fra såvel
"indre" som "ytre" fiender eller "krefter", som
har definert seg selv som "progressive" og "fredsvenner",
mens forsvarerne av demokratiet blir brennemerket som "agenter for
reaksjonære og nasjonalistiske krefter" som ikke gjør annet enn å
forstyrre de ulike "fredsprosesser", som forgår over hele verden, som
et skuespill med tomme ord og frasemakeri, og som stort sett ikke er resultatet
av annet en vellykket terrorisme over lang tid, enten det er her eller der.
"Venstrekreftene" og de sekulære fraksjoner blant
disse "progressive" ideologene har slått seg sammen mot
"folket" og med despotene, som slavebinder, terroriserer og
forsløver, utsulter og utrydder det samme "folket". Dette er hva som
foregår i Israel, såvel som hos "palestinerne" under Arafat, eller
på Balkan, I Chechnya, i Irland, eller i USA.<br>
<br>
Har Europa lært leksen? Jeg vet ikke.
<font color=" #3333ff" size="+1">PFLP;
"Folkefronten for frigjøring av Palestina" ble etablert i 1967 av
marxist-leninisten Georges Habash, og er en pan-arabisk, marxist-leninistisk
organisasjon, hvor «frigjøringen» omfatter utstrakt bruk av internasjonal
terror for ved dette å «internasjonalisere» Palestina-konflikten i den
hensikt å innføre sosialismen i hele den arabiske verden. Ordet
«frigjøring» har ingen nasjonal betydning, og brukes utelukkende som en del
av den marxist-leninistiske retorikk, uten meningsinnhold.
Abu Daoud (Iyad) ledet denne organisasjonen da han ble likvidert i 1991. Abu
Daoud var Yassir Arafats nestkommanderende. «Svart september» (kfr.
München-massakren og samarbeidet med Baader-Meinhof og Souhaila Andrawes) er en
del av PFLP, som er aktivt støttet av norsk fagbevegelse (Kjell Bygstad). PFLP
meldte seg ut av PLO, den 26. september 1974, etter å ha gjennomført en rekke
internasjonale terroraksjoner. Georges Habash gikk til sterke, verbale angrep
på Yassir Arafat!
AL FATAH er en ren
nasjonalistisk organisasjon, som dessuten bygger på «Førerprinsippet», og
som inntil München åpent bekjente seg til anvendelse av terror. Lederen
gjennom mer enn 30 år heter Yassir Arafat. Al Fatah er et anagram for
«Plutselig død».
PLO er en
paraplyorganisasjon som ble stiftet i 1964, men spilte liten rolle før etter
Seksdagerskrigen i 1967, da geriljaorganisasjonen al Fatah og dens leder, Yassir
Arafat overtok kontrollen. Fatah utviklet seg etterhvert til en «stat i
staten», og ble regelrett kastet ut av både Syria, Libanon og Jordan i juli
1971, hvor det ble forsøkt statskupp. Kong Husseins oppgjør med
palestina-araberne ble en blodig affære. 20 000 ble drept.
Yassir Arafat hadde i 1968 gitt Mahmoud «Abu» Daoud Oude (f. 16. mai 1937, i
Jerusalem) i oppdrag å bygge opp en hemmelig eliteavdeling, «Svart
September». I februar 1973 ble Abu Daoud dømt til døden for forsøk på
statskupp i Jordan, men ble utvist til Algerie 8 måneder senere, da kong
Hussein ga amnesti til alle politiske fanger. Han ble arrestert i Paris, den 8.
januar 1977, som den ansvarlige leder for München-massakren, men Frankrike
nektet å utlevere ham til Vest-Tyskland eller Israel, og han ble satt på
frifot, og reiste tilbake til Algerie.
Fram til 1967 var den tidligere Stormuftien av Jerusalem, Haj Amin al Husseini
den ubestridte lederen. Han var Yassir Arafats onkel, og hadde tatt seg av
Yassir Arafat og sørget for hans utdannelse. Husseini var i Berlin
størstedelen av den 2. Verdenskrig, og var Hitlers fremste ekspert på jøder.
Det var dette lederskapet som Yassir Arafat arvet. Fatah hadde gjennomført de
første aksjonene sine mot Israel i 1965, året etter at Husseini hadde dannet
PLO. Sønnen, Faisal er en av Yassir Arafats aller nærmeste medarbeidere, og er
påsatt som Jerusalems nye borgermester eller «guvernør».
Yassir Arafat har ingen «politisk» ideologi utover opprettelsen av en
palestinsk stat på «sekulært og demokratisk» grunnlag. PLO ledes utfra
Hitlers «Førerprinsipp» og Charteret slår fast at Israel må utslettes som
selvstendig stat. PLO er derfor en ren nasjonal-sosialistisk organisasjon,
uansett ordet «demokrati», og det er en naiv ønskedrøm å tro at dette
Charter noensinne blir endret til fordel for Israel. Man kan snakke om «Det
palestinske nasjonalsosialistiske arbeiderparti» som motstykke til Hitlers
«Det nasjonal-sosialistiske tyske arbeiderparti» (NSDAP). PLO er verken
sosialdemokratisk eller marxist-leninistisk. PLO er Yassir Arafat!
PLO’s terrorhandlinger (bortsett fra al Fatah-gruppen «Styrke 17», som
utgjør Yassir Arafats personlige livgarde og «Svart September», som bl.a. har
gjennomført aksjoner i Skandinavia) har etter München først og fremst vært
rettet mot Israel, og Yassir Arafat har på vegne av PLO konsekvent tatt
«offisiell» verbal avstand fra internasjonal terrorisme ved en rekke
anledninger. Dette er nok mest et nødvendig spill for det internasjonale
galleri og gjør ikke PLO til en mindre trussel mot Israels eksistens. Aksjonene
mot Israel har dels vært ordinære geriljaoperasjoner mot militære mål, dels
ren terror mot sivile.
Det dreier seg om terroraksjoner mot sivile - særlig skolebarn. Det er
her snakk om terror i ren og uforfalsket nazistil, etter beste Hitleroppskrift,
uansett «kloke» ord fra ulike filosofer, statsvitere og politiske
kommentatorer i Norge. Denne terror er ikke på noe tidspunkt entydig
fordømt av venstresiden i Norge, eller for den saks skyld, Kristelig Folkepart.
PLO - dvs. Yassir Arafat er aldri gjort ansvarlig for denne terror, som altså
ellers i verden stemples som ekstrem høyrenasjonalisme, men som i Norge er et
ikke-tema tiltross for at det altså dreier seg om samme type terror som de
tyske nynazistene utøver mot asylmottak, eller den terror som den
marxist-leninistiske, kurdiske PKK bedriver mot tyrkere i Tyskland. Hvorfor
denne øredøvende taushet som hersker i norske massemedia om kurdisk terror i
Tyskland? I Norge «legitimeres» terrorisme ved at det legges stor vekt på å
«forstå» terroristene og å forklare hvorfor det er»nødvendig» å gi etter
for deres krav.
Det har også vært tildels blodige interne oppgjør om lederskapet i PLO. Uken
30. juli - 5. august 1978 viste verden at PLO styres av og med terror, uansett
hvem som rammes.
5. september 1972, München:
Al Fatah-gruppen «Svart September» påtok seg ansvaret for München-massakren,
med 16 drepte; 11 israelere, 5 palestinere og 1 tysk politimann. Samtlige
deltagerne i denne aksjonen ble etterhvert oppsporet av Mossad, og ble
likvidert. Interpol fikk arrestordre på Sjefen for «Svart september», Mahmoud
«Abu» Daoud Oude (Abu Iyad). f. 16. mai 1937 i Jerusalem.
Februar 1973, Jordan:
Abu (Iyad) Daoud ble arrestert i Jordan, hvor han ble dømt til døden for
forsøk på statskupp i Jordan. 8 måneder senere ga kong Hussein amnesti til
alle politiske fanger, og Abu Daoud ble satt på frifot og reiste umiddelbart
til Algerie.
5 diplomater ble kidnappet. 3 av dem ble skutt og drept under et gisseldrama. De
drepte var Belgias chargé d’affaires Guy Eid, USA`s ambassadør Cleo Noel og
hans forgjenger George Moore (Curtis Morris?). De overlevende var Jordans
chargé d’affaires og Saudi Arabias ambassadør, Abdullah al-Malhouk. Lederen
for den palestinske frigjøringsorganisasjonen Al Fatah , Yassir Arafat
henstilte til den sudanesiske regjering å sette i verk «slike tiltak at en
katastrofe som München-tragedien kan unngås». 8 av terroristene ble, den 24.
juni 1974 dømt til livsvarig fengsel i Khartoum. President Jaafar Nimeiri
omgjorde samme dag straffen til sju års fengsel, og at fangene skulle utleveres
til den palestinske frigjøringsfronten som skulle se til at straffen ble
iverksatt.
Al Fatah gjennomførte en aksjon mot den israelske ambassadørbolig i Nicosia
samt et terrorangrep mot et El Al-fly på flyplassen der, hvor tre av
terroristene ble drept av israelske sikkerhetsfolk.
10 april 1973, Beirut:
Israelske fallskjermjegere gikk til angrep på Al Fatah i Beirut sentrum, og
drepte tre fremtredende PLO-folk og 15 andre medlemmer av organisasjonen. De
drepte lederne var PLO’s offisielle pressetalsmann Kamal Nasser, og Al
Fatah-lederne Mohammed Najjar og Kamel as Adwan (Abu Youssef) Yassir Arafat
hadde forlatt leiligheten til Kamal Nasser 15 minutter tidligere.
21. april 1973, FN:
FN’s Sikkerhetsråd fordømte det israelske angrepet i Libanon.
Mossad hadde noen uker tidligere fått kjennskap til en planlagt terroraksjon,
hvor sporene ledet til Sverige og Norge. Ahmed Bouchiki ble drept i Lillehammer,
angivelig fordi han ble forvekslet med Abu Hassan Salameh, en av hovedmennene
bak München-massakren i 1972. (Salameh ble forøvrig myrdet, den 22. januar
1979, i Beirut). Bouchiki ble observert i Lillehammer sammen med et kjent medlem
av «Svart September», med base i Stockhom. Mye kan tyde på at «Svart
September» med dette gjennomførte en avledningsmanøvre for å føre MOSSAD
på villspor, og ofret angivelig en person som ikke hadde noen tilknytning til
München-saken. Men denne teorien kolliderer med hva som ellers skjedde. Den
varslede terroraksjonen fant imidlertid sted et helt annet sted, samme dag som
Bouchiki ble drept;
21. juli 1973, Benghazi:
Like etter avgang fra Amsterdam ble et fly fra Japan Airlines kapret av 4
palestinere og 1 japaner. Den antatte lederen, en kvinne ble drept da en
håndgranat som hun hadde i vesken, eksploderte like etter kapringen. Den
japanske purseren, Yoshibisha Miyashita ble skadet. Flyet ble sprengt i
luften i Benghazi, Libya, den 24. juli 1973 etter at alle passasjerne og
besetning (139 personer) var sluppet fri. Flyet hadde i mellomtiden stått tre
dager på flyplassen i Dubai, hvor den skadde purseren ble sluppet fri, mens
kaprerne ventet på nye ordre. Kaprerne hørte intet fra sine oppdragsgivere,
rett og slett fordi Mossad hadde satt dem ut av spill, enten det nå var i
Lillehammer eller i Stockholm. Det ble ikke oppklart hvilken organisasjon som
stod bak kapringen eller hvilket formål den hadde. De overlevende kaprere ble
arrestert, men visste angivelig ingenting. PFLP benektet ansvar og tok avstand
fra kapringen. Libya sa kaprerne skulle stilles for retten der.
5. august 1973, Aten:
5 personer ble drept og ca. 50 såret da to palestina-arabere, som sa at de
tilhørte «Svart September» kastet håndgranater og skjøt mot hundrevis av
passasjerer på flyplassen i Aten. PLO tok avstand fra attentatet, og hevdet at
denslags bare skadet palestinernes sak. De to terroristene ble dømt til døden.
17. desember 1973, Roma:
Luftfartens hittil blodigste kaprerdrama, førte til 33 drepte, da 5
palestina-arabere satte fyr på et PANAM-fly og skjøt med maskinpistoler mot
passasjerer som var i ferd med å gå ombord. Deretter tiltvang kaprerne seg
kontrollen over en Lufthansamaskin, og 12 personer - politimenn, tollere og
besetning ble tatt som gisler. En flyplassfunksjonær gjorde motstand og ble
skutt. Flyet mellomlandet i Aten, hvor terroristene forlangte at de to
arresterte kaprerne fra Aten, den 5. august skulle utleveres. Myndighetene gikk
med på utlevering, men trakk tilbudet tilbake etter at det var løsnet skudd
ombord. En såret politimann, en kvinne og et barn fikk forlate flyet. Liket av
den drepte flyplassfunksjonæren ble kastet ut av flyet. Deretter mellomlandet
flyet i Damaskus, på vei mot Bagdad. Flyet landet imidlertid i Kuwait. 4
besetningsmedlemmer, 6 italienske politimenn og tollere, samt en etiopisk flyger
forlot flyet uten skader. PLO’s ledere sa at saken skadet deres og arabernes
sak.
2. februar 1974, Karachi:
Det greske lastefartøyet «Vosi» ble kapret på havnen i Karachi. 1. styrmann
Nicolas Lambopoulos og maskinsjef George Perimeris ble tatt som gisler. Kaprerne
sa at de ville sprenge skipet i lufta hvis ikke de to dødsdømte terroristene
fra Aten ble løslatt etter en viss tidsfrist. Den greske regjeringen sa seg
villig til å omgjøre dødsdommene til livsvarig fengsel. Etter forhandlinger
med ambassadørene fra Syria, Egypt og Libya gikk kaprerne med på dette, og
reiste med fly til Kairo dagen etter.
3. mars 1974, Beirut:
En gruppe palestinere kapret et britisk fly med 102 personer ombord, like etter
avgang fra Beirut. Kaprerne ønsket å lande i Aten, men myndighetene nektet.
Pga. drivstoffmangel fikk flyet lov å lande i Amsterdam, hvor passasjerer og
besetning fikk forlate flyet. Deretter satte kaprerne fyr på flyet. Like
etterpå ble de arrestert. De hevdet å tilhøre «Den Palestinske
Frigjøringshæren» - PLA.
