11. april 1974, Israel:
To syriske og et iraksk medlem av PFLP gjennomførte et selvmordsangrep mot en boligblokk i Kiryat Shmoneh og slaktet 8 barn, 5 kvinner og 3 sivile menn, etter først å ha drept 2 israelske politifolk. Tre barn som hadde gjemt seg, kom unna med livet i behold. De tre terroristene ble drept eller begikk selvmord, da israelske soldater gikk til angrep. Statsminister Golda Meir innleverte samme dag sin avskjedssøknad.

15. mai 1974, Israel:
3 medlemmer av PFLP tok 90 skolebarn som gisler på en skole i Maalot. Det ble satt fram krav om at bl.a. den japanske lederen for massakren på Lydda-flyplassen i Tel Aviv i 1972, Koso Okamoto skulle løslates fra israelsk fengsel. 18 barn ble drept og 70 såret da israelske soldater gikk til stormangrep. Terroristene meiet ned barna, før de selv ble drept. Tre medlemmer av en familie ble også drept. Terroristene hadde dagen i forveien drept 5 Palestina-arabiske kvinner. En soldat ble drept under angrepet. Tilsammen ble 30 drept. Terroristene var: Ali Ahmed Hassan-Linoz (27), Ahmed Saleh-Harbiz (19) og Ziad Abdel Rahim Kamel Hassan (22). Den israelske regjeringen ble voldsomt kritisert for at det var iverksatt et angrep som kostet så mange barn livet. Forsvarsminister Moshe Dayan, som var tilstede under aksjonen, måtte senere gå av da Rabin dannet ny regjering, den 28. mai 1974, etter at Golda Meir hadde innlevert sin avskjedssøknad, den 11. april.

Den 16. mai 1974, Sør-Libanon:
Israel gikk til angrep med ialt 36 fly mot syv ulike mål i Libanon, bl.a. palestinske flyktningeleire. I Ain Helou ved Saida brøt det ut panikk blant de 20 000 menneskene som bodde der. Mange ble drept.

Den 26. september 1974:
«Folkefronten for frigjøring av Palestina» - PFLP meldte seg ut av hovedorganisasjonen PLO, Lederen av PFLP. Georges Habash beskyldte Yassir Arafat for en sammensvergelse med USA med sikte på å få istand en løsning i Midt-Østen, og kalte det en kapitulasjon. Georges Habash er kjent for sin harde marxist-leninistiske linje.

Den 26. oktober 1974, Scheveningen:
4 bevæpnede fanger, deriblant en palestiner tok tilsammen 22 gisler i et fengsel i Scheveningen. De krevde fritt leide og frigiving av en palestinsk flykaprer. Etter 4 dager stormet nederlandsk politi fengselskapellet, hvor terroristene hadde forskanset med 15 gisler, etter at 7 var sluppet fri. Det  ble ikke løsnet skudd under denne aksjonen.

Den 5. november 1974, Libanon:
150 israelske soldater med flystøtte gikk til angrep i en libanesisk landsby, Majdel Zoun og arresterte en rekke personer for å ha samarbeidet med palestinske terrorister.

Den 5. november 1974, FN/Israel - Paris:
Israel ble utestengt fra UNESCO’s regiongruppe for Europa. Det var de arabiske og kommunistiske landene som drev vedtaket gjennom. De nordiske land stemte mot dette.

November 1974, - PLO/Sverige:
Olof Palme hadde sitt første møte med Yassir Arafat i Algerie. Møtet varslet endring i den svenske politikk i forhold til PLO.

Den 19. november 1974, Israel:
Tre palestinske terrorister angrep en boligblokk i Bet Sha’an og drepte 4 sivile beboere og såret 20. Israelske soldater stormet huset og drepte de tre terroristene.

Den 22. november 1974, - PLO/FN:
FN’s hovedforsamling vedtok en resolusjon i 9 punkter, som omhandlet PLO og Palestinaspørsmålet. Hovedpunktet var krav om nasjonal selvstendighet og uavhengighet. Norge, Island, USA, Israel og 4 andre stater stemte imot. Danmark og Sverige unnlot å stemme. Yassir Arafat holdt sitt hovedinnlegg, den 13. november 1974. I New York demonstrerte ca. 175.000 mennesker mot vedtaket i FN.

Den 22. november 1974, Dubai:
Et britisk fly med 43 personer ombord - 23 passasjerer ble kapret på flyplassen i Dubai. Etter en mellomlanding i Tripoli landet flyet i Tunisia, hvor det ble satt fram krav om at 13 terrorister som satt fengslet i Egypt skulle løslates sammen med to palestinere som var fengslet i Nederland. Den tyske passasjeren Werner Gustaf Kehl (43) ble drept, og liket ble dumpet fra flyet, den 24. november 1974. Etter løslatelse av 7 fanger gikk kaprerne med på å overgi seg til myndighetene i Tunisia.

Den 9. desember 1974, Jerusalem:
Den gresk-ortodokse, syriske erkebiskopen av Jerusalam, Hilarion Capucci ble dømt til 12 års fengsel for å ha bistått palestinske terrorister med bl.a. våpensmugling.

Den 13. januar 1975, Paris:
To mann fra en palestinsk geriljaorganisasjon åpnet ild med rakettgevær mot et jugoslavisk passasjerfly i Paris, hvor tre personer ble skadet. Terroristene hadde forvekslet det jugoslaviske flyet med et israelsk El Al-fly som like etterpå skulle ta av med 136 passasjerer ombord. «Svart September» benektet å ha stått bak dette attentatforsøket.

Den 19. januar 1975, Paris:
Tre arabiske terrorister utførte et nytt attentatforsøk mot et fullsatt El Al-fly i Paris, men bommet. Terroristene tok 10 gisler, deriblant en 4 år gammel pike, da de selv ble beskutt, og forskanset seg på et toalett. De gikk med på å løslate gislene dersom det ble stillet et fly til deres disposisjon. Kravet ble etterkommet, og terroristene havnet til slutt i Bagdad, hvor de overga seg til myndighetene. Ingen ble skadet. PLO tok avstand fra kapringen.

Den 6. mars 1975, Tel Aviv:
5 turister, 6 israelske soldater og 7 palestinske terrorister av en gruppe på 8 ble drept i forbindelse med en terroraksjon mot Hotel Savoy i Tel Aviv. En hel etasje ble sprengt i luften. Terroristene hadde tatt seg fram til Tel Aviv med en båt, som senere ble innhentet. Ytterligere 6 unge arabere ble da arrestert. Israelske styrker gikk deretter til angrep mot libanesiske grenseområder.

Den 15. juni 1975, Nord-Israel:
2 sivile israelere og alle de 4 palestinske terrorister ble drept under en gisselaksjon på en bondegård. Israelske fly bombet deretter den libanesiske byen Kfar Shouba.

Den 4. juli 1975, Jerusalem:
Under et palestinsk bombeattentat på Sionplassen i Jerusalem ble 13 mennesker, derav 2 barn drept. 78 mennesker ble skadet.

Den 7. juli 1975, Sør-Libanon:
11 mennesker ble drept og 15 såret da Israel gjengjeldte aksjonen med et angrep på en palestinsk flyktningeleir som hadde tjent som terrorbase.

Den 1. august 1975, Kampala - FN:
Den afrikanske samarbeidsorganisasjonen OAU, under ledelse av Idi Amin vedtok en resolusjon om å arbeide for å berøve Israel medlemskapet i FN.

Den 2. august 1975, Stockholm - FN:
Sosialistledere fra 12 nasjoner vedtok enstemmig støtte til Israel i forbindelse med de arabiske forsøk på å utestenge Israel fra FN.

Den 4. september 1975, Genève:
«Sinai-avtalen» ble undertegnet. PLO beskyldte Egypt for derved å ha forrådt palestinerne.

Den 11. september 1975, Kairo:
Egypt stengte den palestinske radiostasjonen «Palestinas Stemme» i Kairo.

Den 15. september 1975, Madrid:
5 palestinske terrorister okkuperte den egyptiske ambassade i Madrid og tok den egyptiske ambassadør Mahmoud Abdel Ghaffar og to andre diplomater som gisler. Etter forhandlinger oppga de okkupasjonen og ble fløyet til Algerie, hvor de ble mottatt som helter.

Den 11. november 1975, FN:
FN’s generalforsamling vedtok med 72 stemmer for, 35 mot og 32 blanke at sionismen sidestilles med rasisme. Samtlige kommuniststater stemte for. Olof Palme understreket i sin tale at det var uakseptabelt å sidestille sionisme med rasisme.

Den 4. desember 1975, FN:
FN’s Hovedforsamling vedtok med 84 mot 17 stemmer mot Midt-Østen resolusjonen som fordømte Israels okkupasjon av de arabiske områder. 27 stemte blank. De nordiske land stemte mot resolusjonen.

Den 27. juni 1976, Entebbe:
Et Air France-fly ble kapret mellom Tel Aviv og Paris. Ombord var 244 passasjerer og 12 besetningsmedlemmer. Kaprerne krevde løslatelse av 13 Baader-Meinhof-medlemmer samt 40 fengslede terrorister i Israel. Alle ikke-israelere ble senere løslatt av kaprerne. 7 kaprere fra PFLP og 20 ugandiske soldater ble drept den 4. juli da Israelske kommandostyrker stormet flyet i Entebbe i Uganda og reddet 105 gjenværende gisler. 3 av gislene omkom. Idi Amin ble mistenkt for å ha støttet kaprerne.

Juli 1976, FN:
Uganda tok saken opp i FN, og hevdet at Israel hadde gjort seg skyldig i en barbarisk handling, men fikk på grunn av USA’s faste holdning ikke medhold. Men USA fikk ikke FN med på en resolusjon som fordømte all terrorisme.

Den 26. september 1976, Damaskus:
5 mennesker, deriblant en dansk kvinne ble drept under en terroraksjon på Hotel Semiramis i Damaskus, hvor 91 personer ble tatt som gisler av 4 palestinere. 30 gisler ble såret, da hotellet ble stormet av sikkerhetsfolk og politi. En norsk kvinne ble livsfarlig skadet, og en politimann og en terrorist ble drept. De 3 overlevende terrorister ble hengt foran hotellet ved neste daggry.

Den 22. november 1976, FN:
Israel ble opptatt som medlem nr. 36 i den europeiske avdeling av UNESCO.

Den 24. november 1976, FN:
FN’s Hovedforsamling vedtok med 90 mot 16 stemmer en plan som gikk ut på opprettelsen av en palestinsk stat på Vestbredden og i Gaza. 30 stemte blank. USA og Israel stemte mot planen. >«Oslo-avtalen» er den logiske konsekvens av dette FN-vedtaket. Norske masse-media har i et kollektivt anfall av stormannsgalskap blåst Norges betydning i den såkalte «Fredsprosessen» opp til groteske dimensjoner. I virkeligheten dreier det seg om et forsøk på å gi prosessen et skinn av å være et resultat av venstre-sosialistiske anstrengelser. Norsk presse er ikke villig til å akseptere at en stats eneste legitimitet hviler på evnen til å gi borgerne sikkerhet, fordi dette er grunnpillaren i den nasjonalisme som den samme presse motarbeider av alle krefter og med ethvert middel! Det dreier seg fortsatt om å utslette Israel som selvstendig, uavhengig stat.

Den 8. januar 1977, Paris:
Abu Daoud ble arrestert i Paris. CIA spilte den avgjørende rolle under dette. Abu Daoud var etterlyst av Interpol som ansvarlig leder for München-massakren i 1972. Både Israel og Vest-Tyskland begjærte utlevering, men dette ble avvist i Paris, og han ble satt på frifot og reiste umidddelbart til Algerie.

Den 19. juli 1977, Beirut:
Lars Gule fra Larvik ble dømt til 6 måneders fengsel for ulovlig besittelse av sprengstoff. Han var tiltalt for medvirkning til terrorisme, men gikk fri på dette punkt. Han hadde fått opplæring av «Svart September», og skulle gjennomføre en aksjon i Israel. Under rettssaken fortalte Gule at 25 nordmenn hadde deltatt på sprengingskurs hos palestinerne, samtidig med medlemmer av Baader-Meinhof-gruppen og Souhaila Andrawes. Han kom tilbake til Norge, den 8. november 1977.

Den 19. februar 1978, Larnaca:
To palestinske terrorister, Zaid Hussein Ahmed Alali og Samir Muhammed Qatar hadde kapret et kypriotisk fly med besetning og 11 personer. Kapringen hadde sammenheng med mordet på sjefredaktøren for Kairo-avisen «Al Ahram», Yousef el Sebai, på Hotel Hilton i Nicosia, dagen i forveien. Et egyptisk Hercules-fly landet på flyplassen i Larnaca, og 70 egyptiske kommandosoldater stormet flyet. Det hele ble en blodig fiasko, idet 15 egyptiske soldater ble drept av kypriotiske sikkerhetsstyrker, som fikk støtte av en kommandogruppe fra PLO. Hver av sidene hadde ca. 20 sårede. Hverken gisler eller terrorister ble skadd. President Kyprianou vegret seg mot utlevering, idet Kypros tjente som fristed for palestinske terrorister og som frihavn for våpensendinger, bl.a. fra Øst-Tyskland.

Den 11. mars 1978, Haifa:
PLO påtok seg ansvaret da  en palestinsk terrorgruppe på 11 medlemmer, ledet av en kvinne kapret og sprengte en buss, på hovedveien til Haifa. 37 passasjerer ble drept. 9 terrorister ble drept under skuddveksling med israelske sikkerhetsstyrker. Terroristene hadde gått i land med gummibåter 25 km sør for Haifa. Aksjonen ble alminnelig fordømt i Vesten, men ikke av venstre-orienterte.

Den 15. mars 1978, Libanon:
25 000 israelske styrker, støttet av fly og artilleri og panservåpen gikk over grensen til Libanon, og slo med knusende kraft  til mot palestinske baser i Libanon. Hundrevis av palestinere ble drept og tatt til fange. Araberverden forholdt seg fullstendig taus. Etter dette ble det satt inn FN-styrker fra Sverige, den 24. mars og noen dager senere; fra Norge.

Den 4. april 1978, Nicosia:
En jordaner og en mann fra Kuwait ble dømt til døden for mordet på den egyptiske redaktøren, Yousef el Sebai i februar.

Den 20. mai 1978, Paris:
En gruppe arabiske terrorister skjøt vilt rundt seg i avgangshallen på Orly, da en israelsk El Al-maskin tok av for Tel Aviv. 3 terrorister og 1 politimann ble drept under skuddveksling mellom terroristene, israelske sikkerhetsvakter og fransk politi.

Den 13. juni 1978, Sør-Libanon:
De siste israelske styrkene dro seg definitivt ut fra Sør-Libanon. FN-styrkene glimret demonstrativt ved sitt fravær.

Den 30. juli 1978, London:
Iraks Londonambassadør ble utsatt for et mislykket bombeattentat. En libanesisk kvinne og en algiersk mann ble arrestert.

Den 31. juli 1978, Paris:
En palestinsk terrorist trengte inn i den irakske Paris-ambassade og tok 9 gisler, samtidig som det ble åpnet en pistolduell mellom fransk politi på den ene siden og irakiske sikkerhetsvakter på den annen side. Terroristen overga seg til politiet, men da han ble ført til patruljevognen, begynte en iraksk sikkerhetsvakt å skyte. Han drepte politimannen Jacques Capela på stedet. Terroristen og en politimann ble såret. Politiet skjøt og drepte sikkerhetsvakten. De overlevende sikkerhetsvaktene ble ført til Orly, iført skuddsikre vester for videre transport til Bagdad.

Den 1. august 1978, Karachi:
To terrorister åpnet ild i Karachi ild mot en iraksk diplomat, som ble såret, mens en pakistansk vaktmann og den ene terroristen ble drept.

Den 3. august 1978, Paris:
To PLO-folk ble drept ved et angrep på deres kontor i Paris.

Den 5. august 1978, Islamabad:
PLO-kontoret ble angrepet. Tre palestinere og en pakistansk politimann ble drept.

Den 20. august 1978, London:
To personer ble drept og 8 såret, da en palestinsk terrorgruppe angrep en flybuss tilhørende El Al, utenfor Hotel Europa i London sentrum. Dagen etter gikk israelske fly til angrep på palestinerleire i Beirut og Damour. 3 omkom og 14 ble såret.

Den 22. april 1979, Nahariya:
4 israelere, 2 småpiker, deres far og en politimann ble drept da en liten gruppe palestinere  angrep en boligblokk. 2 palestinere ble drept og 2 ble tatt til fange. Dagen etter gjennomførte Israel en gjengjeldelsesaksjon mot en palestinerleir nord for Beirut, og en rekke mennesker ble drept. Menachem Begin ville legge fram forslag om gjeninnføring av dødsstraff, men dette vant ikke fram.

«Carlos - Sjakalen»

«Carlos» - «Sjakalen» - Illich Ramirez Sanches, født i Venezuela i 1949. Han har 2 brødre. Faren er en velstående advokat og forretningsmann med sterke, kommunistiske sympatier. Som tenåring ble Illich (oppkalt etter Vladimir Iljitsj Uljanov Lenin) sendt til Cuba for å få opplæring i hvordan geriljasoldater kunne føre frigjøringskriger.

Senere studerte han en tid i Moskva, og traff palestinske studenter som gikk inn for å bruke vold til å forandre verden. Carlos lærte seg russisk og arabisk, og var ofte i Beirut. Han ble medlem av den marxist-leninistiske Folkefronten for Frigjøring av Palestina (PFLP).

5. september 1972:
Mistenkt for å være hjernen bak München-massakren, hvor 11 israelere, 5 palestinere og 1 tysk politimann ble drept. Den palestinske terrororganisasjonen «Svart September» påtok seg ansvaret.

1974-1983:
Regnet som ansvarlig for minst fem terroraksjoner, hvor minst 15 mennesker ble drept og 175 såret;

1975:
Carlos skjøt og drepte to franske sikkerhetspolitifolk.

21. desember 1975:
3 mennesker ble drept og flere såret da han ledet en aksjon under et OPEC-møte i Wien, hvor alle ministrene ble kidnappet og ført med fly til Algerie. Gislene ble frigitt etter at det var utbetalt ca. 110 millioner kroner til PFLP.  Disse pengene skulle brukes til å finansiere senere terrorhandlinger. Baader-Meinhof-medlemmet Gabrielle Kröcher (24) drepte en politimann og en irakisk sikkerhetsvakt.

Den 30. desember 1975, New York:
Uoppklart eksplosjon på La Guardia-flyplassen. Mange drept. Muligens var «UNA-Bomberen» ansvarlig. Han ble først pågrepet i månedsskiftet mars/april 1996.

1979:
Carlos flyttet til Øst-Berlin, hvor STASI utstyrte ham med eget kontor. Carlos oprganiserte en stående terroristgruppe, som skulle kunne gå bak fiendens linjer dersom Øst-Tyskland (DDR) ble angrepet fra vest. Han etablerte et kjærlighetsforhold både med Souhaila Andrawes og Magdalena Kopp, som var medlem av Baader-Meinhof-gruppen.

1982:
Magdalena Kopp ble arrestert i Paris og dømt til 4 års fengsel. Carlos gjennomførte deretter flere aksjoner for å få henne frigitt. Bl.a. sprengte han ekspresstoget mellom Paris og Toulose, hvor 6 passasjerer ble drept og 15 såret.

31. desember 1983:
Carlos gjennomførte et bombeangrep på Saint Charles-stasjonen i Marseilles, der 4 personer ble drept og ca. 30 såret.

Mai, 1985:
Magdalena Kopp ble løslatt, og Carlos flyttet med henne til Syria, hvor de giftet seg og fikk datteren Rosita. Carlos spilte rollen som forretningsmann og familiefar. Ekteparet var nære venner av Souhaila Andrawes, som i desember 1995 ble utlevert fra Norge til Tyskland som delaktig i Mogadishu-kapringen i 1977.

1991:
En avis avslørte Carlos sin identitet, og han ble utvist fra Syria. Magdalena Kopp reiste til Venezuela, hvor hun fikk beskyttelse hos hans familie. Carlos besøkte iflg. kilder bl.a. Libanon og Yemen, men den pågående «fredsprosessen» hindret flere oppdrag.

1992:
Carlos ble i Frankrike dømt in absentia til fengsel på livstid for drapet på de to franske politifolkene i 1975, og det franske sikkerhetspolitiet (DST) tok opp jakten på Carlos.

Desember 1993:
Carlos ankom til Sudan.

14. august 1994:
Carlos ble arrestert i Khartoum.

16. august 1994:
Carlos ble utlevert til Frankrike.