Og hun fikk svar på tiltale. Med glatt ansikt fastslo representanten for militant norsk feminisme at muslimske kvinners frigjøring får være deres egen sak, frikoblet fra norsk kvinnekamp for øvrig. Hun opererte med et skille mellom «oss» – de norsk-etniske kvinnene – og «dem», innvandrerkvinnene. Fremfor å alliere seg med «dem» i en kompromissløs kamp mot et morderisk patriarkat, var den norske feministen mest opptatt av å distansere seg fra «hylekoret» som drapet på Fadime Sahindal har utløst.

Jeg må vedgå at jeg har sovet i timen. Det kom nemlig som en komplett overraskelse at norsk kvinnesak ikke for lengst har gitt første prioritet til kampen mot kvinneundertrykkingen innenfor enkelte innvandrermiljøer – med arrangerte ekteskap, regulære tvangsekteskap og kjønnslemlestelse som noen av de mest groteske utslagene. Hvis norske feminister ikke finner det bryet verdt å engasjere seg med full tyngde mot slike ekstreme former for kjønnsfascisme – hva er da hensikten med å ha en kvinnebevegelse?

Man er fristet til å spørre: Er det feighet som dikterer en slik unnfallenhet? Er det en frykt for konsekvensene? Å storme en moské i protest mot kvinnefiendtlige former for religionsutøvelse kan kanskje få alvorligere konsekvenser for liv og helse enn å demonstrere utenfor en strippeklubb?

I anstendighetens navn går det ikke an, på den måten som Ottars talskvinne gjorde det i Redaksjon 21, å trekke opp et skille mellom grupperinger som lever sine liv i samme samfunn. En slik tenkemåte utskiller en ram stank av apartheid. Skal ekstrem kvinneundertrykkelse være en ikke-sak for Ottar, bare fordi den utøves av andre enn norskættede menn? Skal det være legitimt å se gjennom fingrene med at rettigheter som er helt selvfølgelige for «norske» kvinner, glimrer med sitt fravær i mange innvandrermiljøer?

Ifølge Ottar er slike problemer ikke den «norske» kvinnebevegelsens bord. Der i gården foretrekker man å degge for gamle fanesaker som likelønn og antiporno. Innvandrerkvinnene får vær så god stampe opp sin egen segregerte kvinnebevegelse, under trusler om død og fordervelse fra menn som er mentalt beslektet med Fadime Sahindals far. Når norske kvinneaktivister toer sine hender, gir de samtidig patriarkene beskjed om at de helt uforstyrret kan fortsette å tyrannisere sine koner og døtre, enten til døde eller til et dødt liv.

Andre deler av norsk kvinnebevegelse oppfatter forhåpentligvis Ane Støs uttalelser som mildt sagt problematiske. Dersom ikke kampen mot kvinneundertrykkelsen i innvandrermiljøene får høyeste prioritet, har norsk kvinnebevegelse gravd sin egen grav. Det er en grav den meget vel kan komme til å dele med resten av vår møllspiste venstreside, som tradisjonelt har hatt en prinsippløs holdning til innvandringens skyggesider. Å avstå fra å ta opp kampen mot ukulturen i disse kretsene, på lik linje med tilsvarende misvekster i hele den norske samfunnsformasjonen, er å overlate øvre banehalvdel til Fremskrittspartiet.

Rasistisk er det også, i kraft av den nedvurderingen av innvandrerkvinnene som kommer til uttrykk dersom deres akutte problemer ikke inkluderes i norsk kvinnekamp. Selvfølgelig skal det ikke være forskjell på kravene til kvinners frihet i det norske samfunnet, avhengig av hvilken kulturbakgrunn de har. Like selvfølgelig som det ikke kan være forskjellige, kulturbestemte standarder for menns maktutøvelse overfor kvinner.

Det er en ganske grunnleggende kulturkamp vi her snakker om, avgjørende for samfunnets fremtidige sunnhet. Norsk ungdom – uansett bakgrunn, uavhengig av foreldrenes ønsker – skal være i sin fulle rett til å finne hverandre, på tvers av kulturelle og religiøse skillelinjer. Uten frykt, verken for sitt liv eller andre former for represalier og utfrysing.

Så enkelt som det. Dersom imamene og deres tilhengerskare ikke kan leve med en slik realitet, får de rulle sammen bønneteppet og pelle seg vekk.