Våre mest kjente og erfarne finanstopper har tapt milliarder på sine
aksjeinvesteringer det siste året. Selv Norges presumptivt dyktigste investorer
som er betrodd å forvalte oljeformuen vår, har tapt en milliard av den siden i
fjor. De hadde gjort det bedre på vegne av folket dersom de bare hadde satt
pengene i banken.
En koalisjon mellom Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti kan få
skikk på norsk politikk, fremholder dagens kronikkforfatter Sven Arntzen,som er lærer i Oslo. I en ukonvensjonell
politisk analyse forfekter han at de to partier ikke står så langt fra
hverandre, og at de har pragmatiske ledere som snakker så folk forstår det. De
kan også få sørget for at vi investerer oljepengene våre i Norge i stedet
for å risikere at de ryker i et børskrakk på Wall Street.
Den senere tids finansskandaler i USA - hvor store
deler av den norske oljeformuen er investert - har brutalt vist oss alle,
inkludert den norske regjeringen, hvor pill råtten hele den internasjonale
finansverdenen er. I dag er derfor jeg ikke noen dårligere
"finansekspert" enn de profesjonelle finans-"guruene" som
enten bevisst har lurt oss alle sammen, eller som har tatt så grundig feil. Så
her er min analyse.
Norske regjeringer har i to generasjoner stolt blindt på det internasjonale
finanssystemets evne til hele tiden å vokse. Følgelig har vi investert hele vår
oljeformue i finansmarkedet. Det er en slags tafatt "latskapspolitikk"
som går ut på at nasjonen Norge skal "spare seg til evig velstand".
Skiftende regjeringer har vært enige om at målet for norsk olje- og
finanspolitikk skal være å samle opp en så stor internasjonal aksjeportefølje
at vi, mer eller mindre, kan leve på aksjeutbyttet, uten å arbeide, når oljen
tar slutt - hvis bare formuen blir stor nok.
I tråd med denne politikken har skiftende regjeringer, om ikke annet, vært
enige om én ting. Det norske samfunn må styres som om vi var
"fattigmonser", mens vi egentlig er en av verdens rikeste nasjoner. Og
resultatet har vært at landet har forfalt på absolutt alle områder.
I dag vakler Norge. Stikk i strid med hva enkelte innbiller seg, har vi et
elendig helse- og sosialvesen. Pleietrengende eldre ligger uten tilsyn. Unge
narkomane går til grunne i Oslo sentrum. Byene våre forurenses og forsøples.
Hærverk er blitt underholdning. Skolene er preget av dyp krise både disiplinært,
faglig og materielt. Forskningen neglisjeres. Utviklingen av et fremtidsrettet,
landsdekkende kommunikasjonsnettverk er hittil blitt med "snakket". En
totalt feilslått innvandrings- og asylpolitikk stjeler enorme ressurser og
rystes av den ene skandalen etter den andre.
Vi har et byråkrati og et lovverk som ligger som en klamp om foten på alt
initiativ til ny virksomhet i landet vårt. Skatte- og avgiftssystemet vårt
presser lønningene oppover. Det fører til økte driftsomkostninger for næringslivet
og til renteøkninger som driver kronekursen oppover. Begge deler svekker vår
konkurranseevne. Den økonomiske politikken er med andre ord aldeles "på
trynet".
Vi har boligmangel og rådyre boligpriser. Høye avgifter har gitt oss en av
Europas dårligste bilparker, og vi har den vestlige verdens dårligste veinett.
Flyprisene er Europas høyeste. Sikkerheten på veier, ferger, flyplasser og
jernbanenett er kriminelt dårlig, hvilket flere tragiske ulykker har
demonstrert.
Vi rystes daglig av kriminalitet, narkotika og vold. Rettsvesenet vi har
skapt, fungerer kun for offentlige etater, rike firmaer og dem med fete lommebøker
- og for forbrytere. Ja, det er egentlig ikke noe galt å hevde at forbrytere
har fri rettshjelp, mens ærlige folk ikke har det! Og listen kunne forlenges.
Det er fælt å måtte si det. Men de siste 30 årenes
skiftende regjeringer har faktisk klart å styre absolutt alt i dette landet
nesten så galt som det går an. Det kunne neppe vært gjort verre, selv om déthadde
vært målsetningen.
I snart 20 år har Fremskrittspartiet mast om en stikk motsatt kurs, på
omtrent alle de områder jeg ramset opp. Til tross for at alle de andre
politiske partiene daglig har skjelt ut Fremskrittspartiet etter noter, som bestående
av alt fra idioter og bygdetullinger til egoister og rasister, vedtas stadig
flere av de lovforslag Fremskrittspartiet har foreslått og ivret for i alle
disse årene. Men fortsatt kritiseres partiet som før.
Det siste årets internasjonale kriser har imidlertid vist at
Fremskrittspartiets politikk er den eneste som i dag kan redde oss igjennom børskrakket
som de fleste oppegående mennesker innser at uvegerlig vil komme. Alle de andre
partiene, bortsett fra SV, vil isteden spare oss til "rakafant"!
En klok mann som levde i Midtøsten for 2000 år siden, fortalte den gang en
lignelse om tre sønner som hver forvaltet sin del av farsarven forskjellig. Den
ene sløste den bort - det var galt, men tross alt tilgivelig. Den andre var
redd for å miste arven og gravde den ned, slik som oss - han var den dummeste
av brødrene. Den tredje derimot brukte pengene aktivt og fikk dem til å yngle.
Slik skal dere forvalte deres talenter,sa mannen fra Nasaret.
Hvis Norge som vi kjenner det i dag, skal overleve fremtiden, må vi slutte
å salte ned oljeformuen vår på Wall Street. For da forsvinner den plutselig
en dag. Og dét kan gå ubehagelig mye fortere enn vi aner! Børskrakket i 1929
kom som julekvelden på kjerringa den gang, det samme var tilfellet med den såkalte
blåmandagen, for ikke å snakke om 11. september i fjor. De styrende politikere
forutså ikke disse hendelsene - for da hadde de ikke inntruffet. Så enkelt er
det!
Vi kan ikke forutse og gardere oss mot slike tap. Ja, de siste tiders
kjempeskandaler på Wall Street har vist at hele aksjemarkedet plutselig kan
bryte sammen - selv i våre dager.
Derfor må vi isteden bruke oljeformuen vår aktivt, mens den ennå er verd
noe, slik at vi kan overlate til kommende generasjoner et godt, moderne og
effektivt samfunn med gode, trygge og allsidige arbeidsplasser - og ikke bare en
bunke verdiløse aksjebrev.
Vi skal imidlertid ikke sløse bort oljepengene. Vi må isteden bruke dem til
å utvikle landet mot et moderne fremtidsrettet samfunn som således får mange
andre ben å stå på, og kan konkurrere internasjonalt og leve av nye spennende
virksomheter når oljen tar slutt.
Vi må derfor, slik Carl I. Hagen og Siv Jensen har foreslått til
fortvilelse, bruke vår oljeformue, mens vi ennå har den. Vi må bygge et
moderne utdannelses- og kommunikasjonssamfunn med en infrastruktur tilpasset
ikke bare de neste tyve år, men det neste århundre. Og vi må målrettet satse
på utdannelse og forskning, slik at vi kan skape nye virksomheter og nye
arbeidsplasser - før oljen tar slutt. Om nødvendig får vi importere
utenlandsk arbeidskraft - på åremålskontrakter - slik blant annet Sveits og
mange andre nasjoner gjør.
Det er imidlertid den samme makteliten som styrer både politikken og næringslivet
vårt i dag. Det blir vi til stadighet minnet om. Det er nok å vise til hvordan
næringsminister Sponheim løper Rimi-Hagens ærend like naturlig og selvfølgelig
som om de hadde vært "samboere".
Det Norge derfor trenger, er et systemskifte, med politikere som kan tenke
helt nytt og annerledes enn dem som i dag styrer i regjeringskvartalet. For å få
til det må vi kvitte oss med politisk vrakgods som arbeiderpartipolitikere,
"sentrumsalternativet" og Bondevikregjeringen. For de tenker alle
sammen fremdeles slik politikere gjorde for 40 år siden.
Den mest ideelle regjeringssammensetningen i dag for en fornuftig,
fremtidsrettet norsk politikk vil, så paradoksalt det enn høres, faktisk være
en topartiregjering av Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti. Dette høres
kanskje utopisk ut for mange politiske analytikere. Men feilen de i så fall gjør,
er å betrakte det norske politiske landskapet som partier på en linje fra høyre
til venstre. Den modellen er imidlertid forlengst gått ut på dato. I dag
ligger isteden våre politiske partier på en sirkel. Således kan Fr.p. og SV på
samme tid være både lengst fra hverandre og nærmest hverandre i det politiske
landskap
Disse to partiene har mye felles - blant annet en utpreget sosial profil. Men
de har også mye som skiller. De har imidlertid dyktige, realistiske og
pragmatiske ledere som har vist i praksis at de kan legge forskjellene til side
og enes i vanskelige, men viktige saker. Begge partier henter mange av sine
velgere i de yngre årsklasser. Disse velgergruppene består av moderne,
kunnskapsrike, fremtidsrettede mennesker med evne til nytenkning.
Der hvor Fr.p. er for liberalt og nasjonalistisk, vil SV med sin
solidaritetsprofil kunne være en modererende faktor. Hvis den sosiale
filosofien imidlertid skulle ta overhånd og bli til en samfunnsmessig
"sovepute", vil litt individualistisk Fremskrittsparti-politikk kunne
være et nødvendig korrektiv. Og når det gjelder innvandringspolitikken,
visker hver ny skandale ut mer og mer av forskjellene mellom Fremskrittspartiets
og de øvrige partienes politikk.
"Mennesker som er enige med meg, har aldri lært meg noe!"
Ut fra en slik filosofi er det mye som tyder på at SV og Fr.p. med litt
godvilje og pragmatisme kan bli ideelle regjeringspartnere. Slik meningsmålingene
tyder på, er det slett ikke urealistisk å tenke seg at disse to partiene kan få
rent flertall ved neste stortingsvalg.