Vigdis Hjorth og Arild Linneberg
etterlyser diskusjonen som uteble etter at NATO intervenerte mot regimet i
Beograd for et år siden. Deretter leverer de en serie påstander samt
presenterer gamle og nye fakta i en slik lapskaus at det krever et tilsvar.
Konflikten på Balkan er vanskelig å forstå, deres innlegg bidrar dessverre
til å tåkelegge heller enn å klargjøre historien om oppløsningen av det
tidligere Jugoslavia. Ettersom jeg har bodd og arbeidet midt i denne tragedien
fra 1992 til 1999, og deretter har arbeidet deltid i Kosovo, tør jeg ydmykt
hevde at jeg har dannet meg et rimelig godt bilde av det som har hendt i denne
perioden. Derfor dette tilsvar til Hjorth og Linneberg, siden sannheten alltid
er vanskelig å få øye på i krig.
Forfatterne har tilbragt nyttårsaften i Beograd, og der har de truffet noen
hyggelige mennesker. Det er ikke overraskende, Beograd er som alle andre deler
av det tidligere Jugoslavia full av hyggelige mennesker. Og krigen i det
tidligere Jugoslavia har aldri hatt noe med folket som sådant å gjøre.
Krigene i det tidligere Jugoslavia fra 1991 og frem til i dag dreier seg om
makt. Ikke om folkets beste, verken for serbere eller andre, men om makt. Og
misbruk av makt. Og ingen har fremvist et så til de grader forferdelig misbruk
av både politisk og militær makt som regimet i Beograd. Dette er viktig å
forstå, kjernen til alt som har hendt i det tidligere Jugoslavia siden 1989
finnes i Beograd.
Dette regimet har ranet og voldtatt, drept og lemlestet i en skala som Europa
ikke har sett siden andre verdenskrig. Det merkverdige er ikke at NATO
intervenerte i 1999, etter at aksjonen med å renske Kosovo for albanere ble
satt i full sving. Det merkverdige er at FN, verden, Europa og NATO stilltiende
observerte, og derved implisitt aksepterte, at regimet i Beograd satte hele den
jugoslaviske krigsmaskinen i full sving mot Kroatia, og senere Bosnia og
Hercegovina i 1991- 1992.
Jeg skal ikke her kommentere de politiske prosessene som gikk forut for oppløsningen
av det tidligere Jugoslavia, kun konstatere at det er unison enighet blant alle
som kjenner konflikten på Balkan om at regimet til Milosevic må bære
hovedansvaret for de to nevnte krigene. Hjorth og Linneberg får det til å høres
ut som om dette dreide seg om folk som plutselig begynte å hate hverandre, og
å slåss mot hverandre. Dette er feil. Konfliktene i Kroatia, Bosnia og
Hercegovina og Kosovo har alle det til felles at de som bodde der ble manipulert
eller tvunget inn i en konfliktsituasjon av sine «brødre» i Serbia, det var
nettopp dette nylig avdøde Arkan og ulike militsgrupper var så flinke til.
Henvisningen til en Amnesty-rapport som sier at «alle parter krenket
internasjonale menneskerettigheter», referansen til holocaust og sitatet fra en
spansk patolog som arbeider med massegravene i Kosovo er merkverdig: Forsøker
forfatterne å hentyde til at alle parter har gjort like mye galt? Eller at NATO
har gjort like mye galt? I så fall, dette er positivt feil. Når vestlige
medier skrev som de skrev under Kosovo-krigen, så var nok det grunnet i
spekulasjoner samt erfaringene fra Bosnia og Hercegovina. For Hjorth og
Linneberg synes å ha oversett det som skjedde i Bosnia og Hercegovina, der et
moderne holocaust faktisk utspant seg i tre og et halvt år og tok livet av
mellom 200000 og 250000 mennesker. Den eneste referansen forfatterne gjør til
denne konflikten er en smakløs lapsus om Erik Solheim, Srebrenica, serbiske
ordspråk og Ustasja.
Massakrene i Srebrenica er den største enkeltstående krigsforbrytelsen som
skjedde i det tidligere Jugoslavia, noe FN har innrømmet og erkjent at de hadde
et ansvar i forhold til. Vi må aldri underkjenne det alvor denne tragedien
representerte. Dette dreide seg om de serbiske styrkenes evne til å utfordre,
og å overvinne ikke bare muslimene som satt omringet i Srebrenica i tre år,
men hele FN. For FN hadde sagt at de skulle beskytte Srebrenica, som Zepa og
Gorazde. Det var dette prinsippet, at FNs vedtak om at disse stedene var «trygge»,
som ble drept i Srebrenica. Samt syv tusen mennesker.
Så kommer påstanden om «Operasjon Storm» og fremstillingen av dette som
den største etniske rensingen i krigens historie. Serberne som ofre, kroatene
eller de andre som overgripere. Dette er en fullstendig ensidig fremstilling av
fakta. I 1991 okkuperte serbiske styrker fra Serbia, sammen med deler av den
serbiske lokalbefolkning i Kroatia, om lag en tredjedel av Kroatia. Våren 1995
hadde imidlertid den kroatiske hæren vokst seg sterk nok til å utfordre de
FN-kontrollerte serbisk-okkuperte delene av Kroatia. Den serbiske hæren, som
var opptatt i Bosnia og Hercegovina, kunne ikke komme til de kroatiske serbernes
unnsetning, og Beograd ville ikke gjøre noe. Resultatet var at serberne
flyktet, nesten uten unntak, til Bosnia og Hercegovina og mange videre til
Serbia. Etter fire års okkupasjon, etter omfattende krigsforbrytelser, etter å
ha fordrevet flere hundre tusen kroater fra sine hjem og lagt Vukovar og andre
byer i grus, hadde sannhetens time kommet til de kroatiske serberne. Deres opprør
var mislykket, de var forrådt av Beograd og ofre i et politisk spill som ikke
dreide seg om deres beste, men om makt og penger i Beograd. Mot seg hadde de en
overveldende, veltrent, velutstyrt og hevngjerrig kroatisk hær. Da blir flukt
det logiske resultatet. Det er en kjensgjerning at kroatiske styrker begikk
overgrep under operasjonen. Like sant er det at Kroatia spilte en svært negativ
rolle i krigen i Bosnia og Hercegovina. Men utfallet av «Operasjon Storm» var
like logisk som flo og fjære - serberne hadde tapt, og deres umiddelbare
fremtid var tryggere i den serbiske delen av Bosnia og Hercegovina eller Serbia.
Da krigen begynte i 1991, så var det jo nettopp kontroll gjennom etnisk
rensing som var varemerket til de serbiske styrkene. Nasjonalismen var ikke fraværende
hos kroater eller andre. Men dette dreide seg om et stor-serbisk prosjekt, og
det bygde på prinsippet «Drep eller forvis din fiende, og den som ikke er av
din etniske gruppe er din fiende». Det stor-serbiske prosjektet var dødt fra
begynnelsen, og det er kun et tidsspørsmål før dets bakmenn og -kvinner vil møte
sin skjebne. Men siden 1991 har de fått drive sitt djevelske og destruktive
spill, i 1995 måtte det noe så forferdelig som tragedien i Srebrenica til for
at FN endelig ba NATO om hjelp til å stoppe den serbiske drapsmaskinen. I 1999
var turen kommet til Kosovo, og NATO tok i bruk sin militære makt for å hindre
to millioner kosovoalbanere i å bli varig fordrevet eller drept.
Mangt kan sies om NATOs rolle, eller om den politiske viljen til å handle.
Selv finner jeg det trist at Europa viste seg så ute av stand til å gjøre noe
for å stoppe det som utspant seg i det tidligere Jugoslavia før 1999, og at
Europa var så til de grader avhengig av amerikansk lederskap når det gjaldt
som mest. For krigen i det tidligere Jugoslavia er og blir et europeisk problem,
først og fremst. Og det må ikke herske noen tvil om at situasjonen i Kosovo, så
vel som i Bosnia og Hercegovina, ville ha vært langt verre i dag uten våre
politikeres evne til benytte NATO.
En militær intervensjon kan aldri løse et politisk problem, men den kan
stoppe massive forbrytelser mot menneskeheten. Skal vi se bakover og forsøke å
lære, så bør vi heller forsøke å analysere hva som ville vært utfallet om
NATO hadde gått til solid militær aksjon mot Serbia og serbiske styrker i
1991, eller i 1992.
Norske politikere, så vel som Hjorth og Linneberg, bør se på de siste ti
års hendelser og forsøke å forstå hva som hendte. De må forsøke å se
sammenhengen, for dette er i virkeligheten én krig, ikke flere. I denne
debatten bør vi forvente at debattantene setter seg inn i de historiske fakta
fra det siste tiårets tragedier i det tidligere Jugoslavia, og ikke hengir seg
til overflatiske påstander og utfall.
