Det internasjonale samfunnet planlegger å bruke milliardbeløp på å hjelpe kosovoalbanerne og Jugoslavias naboland dersom fredshåpet ikke brister. Men hva er utsiktene for ni millioner serbere?

Trass i at serberne i likhet med kosovoalbanerne øyner et håp om slutt på bombing og etnisk rensing, er det ingen eufori blant befolkningen. Spør du serbere, svarer de at det er umulig å glede seg når man ser hvor store ødeleggelsene er. Flertallet er arbeidsløse. Brutto nasjonalprodukt er nå nede i rundt 1000 dollar pr. innbygger - på linje med land i Afrika og Asia.

Til høsten truer mangel på både mat, medikamenter og stengte skoler på grunn av mangel på strøm og diesel til å holde skolebussene i gang. Serberne frykter framtida, at de skal bli etterlatt alene i en utbombet ruinhaug, i et land uten håp og med en diktator som er mer oppsatt enn noen gang på å tukte sine politiske motstandere.

Politisk kan vi gå fra tragedie til katastrofe, spår redaktør Stojan Cerovic i det uavhengige Beograd-magasinet Vreme. Han er en annen i eksil. Mens kosovoalbanerne i sin tragedie, som er enorm, blir innprentet følelsen av at verden bryr seg om dem, er serberne stigmatisert og isolert. Fra NATO og fra de vestlige lederne blir det understreket at serberne ikke kan regne med fem øre i hjelp så lenge Slobodan Milosevic sitter med makta.

Jusprofessoren og menneskerettighetsforkjemperen Tibor Varadi, som for sju år siden satt i Milan Panics jugoslaviske regjering, sier at han forstår tankegangen - at krig og aggresjon ikke skal belønnes. Men han frykter at tanken på straff og hevn tar overhånd. Han og andre opposisjonelle henviser til virkningene av de internasjonale økonomiske sanksjonene som ble innført mot Jugoslavia under krigen i Bosnia. "Det eneste området der sanksjonene virket hundre prosent, var mot importen av bøker, tidsskrifter, papir og teknisk utstyr som kunne hjulpet de demokratiske kreftene," sier Slobodan Markovic.

På serbiske sykehus vil leger og sykepleiere peke på den katastrofale mangelen på medisiner og operasjonsutstyr. Derimot finner våpen, bensin og luksusvarer alltid veien fram til dem som kan betale. Mens befolkningen er drevet inn i armoden, har mafiaen og krigsprofitørene rundt regimet skaffet seg eventyrlige rikdommer. Sanksjonspolitikken viste seg fullstendig feilslått med tanke på å forhindre nye kriger på Balkan.

På en internasjonal konferanse for såkalte NGOs (Non-Governmental Organisations) i Berlin før helga ble det konkludert med at den vestlige verden ikke må gjenta politikken etter Golfkrigen i 1991. Også der har despoten Saddam Hussein styrket seg, mens befolkningen lider. Tvert imot ble det understreket at det nå gjelder for de internasjonale humanitære organisasjonene å komme på plass igjen i Serbia så fort som mulig. Dette er helt i samsvar med ønskene fra den serbiske opposisjonen. "Kom tilbake, gjenåpne kontorene. Gi oss bøker, tidsskrifter, praktisk hjelp. Overlatt til oss selv med Milosevic, har vi ingen muligheter til verken å komme oss materielt på fote eller øyne en demokratisk utvikling," appellerer Beograds intellektuelle.

Til dette bildet hører også hensynet til hundretusener flyktninger som holder til i Serbia. De er fordrevne fra Krajina-regionen i Kroatia og bosniske serbere. Blant dem er også 25000 sigøynere fra Kosovo. Opposisjonslederen Zoran Djinjic advarte i går mot en ny flyktningbølge fra Kosovo, denne gangen av serbere som frykter hevn. Problemet blir å finne balansen mellom å hjelpe befolkningen og de demokratiske kreftene og å hindre at regimet får sjansen til å konsolidere seg med utenlandsk støtte. Denne balansegangen blir vanskelig.

Men som den jugoslaviske tronfølgeren Aleksandar II Karadjordjevic sier til Dagbladet: "Balkan får aldri fred før serberne får fred med seg selv." Dette kan, som kronprinsen understreker, ikke skje mens Milosevic sitter ved makta. Men despoten forsvinner ikke automatisk uansett hvor mye vestlige ledere gjentar at han må bort. Muligheten blir enda mindre dersom et helt folk føler seg kollektivt straffet.