Skrevet 2002-08-09 av Morten Strøksnes
Mens litteraturstudenter satt rundt på loftshyblene og planla å starte
sommerens debatt om norsk litteraturkritikks stilling, fikk offentligheten en
pigg og viktig debatt i stedet. Bredden og temperaturen på denne tilsier at noe
for en gangs skyld står på spill. Lyskespark, sarkasmer og forskjellige typer
åpne og skjulte maktspråk har utfoldet seg i glad konkurranse.
Det startet forrige onsdag med Marianne Gullestads kronikk «Shabana Rehman
skygger for andre» i Aftenposten. Gullestad rykket imidlertid ikke ut
uprovosert. For noen dager tidligere hadde Rehman angrepet «akademikere,
antirasister, journalister, samt sosialantropologer, sosiologer og
venstreintellektuelle, fordi alle disse kategoriene etter hennes mening har
fortiet konfliktene i det flerkulturelle samfunnet» – for å si det med
Gullestad. Gullestad kjente seg ikke igjen i beskrivelsen. Men istedenfor å
svare på anklagene fra Rehman, presenterte hun en «betimelig» analyse av
Dagblad-spaltisten. Underteksten er åpenbar: Mens Rehman bedriver polemikk
eller komikk, er det Gullestad skriver en analyse som gjør seg best i punkter
fra 1 til 10.
Angrep er fremdeles det beste forsvar, og utgangspunktet for hele debatten synes
nå å være så godt som glemt. Har sosialantropologer og intellektuelle i
ulike avskygninger fortiet konfliktene i det flerkulturelle samfunnet? You're
not wrong, Shabana. 68-erne og mange av deres barn har vært livredde for å
ikke fremstå som forståelsesfulle, fordomsfrie og følsomme overfor det
fremmedkulturelle, som de ofte bare har kjent som fargerike klisjeer. Folk på
venstresiden som har fått tårer i øynene av å snakke om islamske
fundamentalisters frigjøringskamp i Afghanistan, har samtidig kjempet for
radikal kjønnskvotering av kvinnelige jagerflygere og ubåtkapteiner i Norge.
Innvandrere er blitt sett på som en ensartet og svak gruppe som trenger
beskyttelse fra det norske. De har ikke villet tvinge på dem våre verdier.
Dette har ført til minst to ting: At mange innvandrere har mistet respekten for
det norske samfunnet, som ikke stiller krav og ikke tar sine egne verdier på
alvor, samt at en mann som Carl I. Hagen har fått en lett match. Og dette har
virket selvforsterkende. For ingen, det vil si ingen bortsett fra 20-30-40
prosent av Norges befolkning, har hatt lyst til å støtte Hagen. Derfor måtte
den type opprør som Shabana Rehman representerer kommet fra en som henne, fra
en som tilhører eller tilhørte miljøet og har følt problemene det er snakk
om på kroppen.
Gullestads kronikk var slett ikke uten generøsitet overfor Rehman.
Sosialantropologen anerkjenner Rehmans medieinnsats som «utvilsomt har bidratt
sterkt til at norske politikere er blitt tvunget til å ta problemene i endel
'innvandrerfamilier' på alvor.» I tillegg påpeker Gullestat at Rehman «fungerer
som modell for mange unge som sliter med å få aksept hos foreldregenerasjonen»,
at «hun utfordrer modig patriarkalske og autoritære tenkemåter blant
'innvandrere'». Gullestads ankepunkt er at Rehman skygger for andre og at hun
ikke utfordrer «typiske fordommer i det etablerte Norge.» Men hvorfor kan man
ikke dele litt på arbeidsoppgavene? Hvorfor kan ikke Rehman få vise sin forakt
for undertrykkende kulturelle praksiser innenfor innvandrermiljøer, som hun
kjenner bedre enn Gullestad, mens Gullestad og andre tar seg av den norske
hverdagsrasismen? Krever Gullestad at Rehman skal føre en krig på to fronter,
både mot innvandrermiljøer og det etablerte norske storsamfunnet? På det
sistnevnte området gjør jo Gullestad selv en god jobb, og det er nok vilt i
skogen til dem begge.
Mange av Rehmans kritikere klager på at hun ikke er nok nyansert. Det tåler
hun sikkert, og hadde hun ikke fått kritikk ville hennes opprør vært ufarlig.
Opprøreren har ingen plikt til å være nyansert og forståelsesfull på samme
måte som sosialantropologer. Rebellens oppgave er ikke å skrive offentlige
utredninger. Sjangeren som Rehman praktiserer krever et visst trøkk og en viss
grad av tunnelsyn for å fungere som sådan. Vi trenger ikke flere politisk
korrekte spalter, eller mer kvalifisert pølsesnakk fra innvandrermiljøenes
offisielle representanter, som ofte får statsstøtte for å bedrive
offerproduksjon i god, gammel, norsk ånd. Disse er jo mer enn smarte nok til
alltid å si det som er riktig, til å vite hvilke knapper de skal trykke på.
Shabana Rehmans kommentarer er grus i disses språklige maskineri. Men det betyr
ikke at hun bygger opp om rasismen, slik Gullestad antyder. Hun synliggjør
derimot at innvandrere er individer, samt at innvandrermiljøene består av
forskjeller og interne konflikter. Fremkomsten av en ung kvinne med
innvandrerbakgrunn som er hardtslående, kritisk på «egne» vegne, og i
tillegg ofte morsom og velformulert, har antagelig gjort mer for å undergrave
rasismen enn samtlige Gullestads bøker. En skikkelig spydspiss kan ikke være
laget av gummi.
Til Gullestad skriver Rehman: «Dere har ingen rett til å ta fra oss de godene
som kvinner i deres generasjon nyter. Vi vil ha kake. Vi vil være selvstendige,
intellektuelle bidragsytere til en utviklende samfunnsdebatt. Vi har like mye
rett som dere til å frigjøre oss fra lydighetskravet.» Dette er for sant til
å kunne besvares på annen måte enn gjennom mistenkeliggjøring, noe også
Gullestad må ha innsett. Hun skriver: «Når flesteparten av gårsdagens
Dagblad ligger i søppelbøtten, finnes det – både nå og i fremtiden –
enkeltmennesker som leser kritisk og spør seg selv om hva slags ideologier hun
målbærer og hvem som i hovedsak angripes.» Dette er en dunkel og litt ekkel
antydning, riktig nok på en fiktiv tredjepersons vegne, om at Rehman er en
selvhatende innvandrer med halvfascistiske sympatier – eller i det minste står
i fare for å bli oppfattet som en. Dermed kan det se ut som om Marianne
Gullestad har mindre tiltro til demokratiet og det frie ord enn Shabana Rehman
har. Og dessuten har åpenbart Shabana Rehman et kulturradikalt prosjekt som
Gullestad ikke engang gjenfinner konturene av.