(Programmet ble sendt første gang i juni 1992)

Ta en titt på det syke samfunnet massemedia har vært med på å skape, og hvordan dette samfunnet skader verdifulle mennesker. Massemedia har et helt annet ansvar enn hva de hittil har forstått. Såvel media som politikere har ikke vært annet enn lydige redskaper i psykopatenes mediadiktatur -nøyaktig slik som det er beskrevet i Ingjald Nissens bok "Psykopatenes diktatur". Den rystet meg. Den burde ryste en hel verden. Eller kanskje er det omvendt; at det er media som er i klørne på maktsyke politikere? Situasjonen er at massemedia i like liten grad som maktpolitikerne er villig til noen form for selvkritikk. Professor Tollak B. Sirnes tok problemet opp til inngående diskusjon i sin bok "Å sette de undertrykte fri", med undertittelen "Hvordan redusere psykopatenes makt". Les bøkene og forstå hva det var som bragte Europa til katastrofe i 1939, og som idag nok en gang har bragt menneskeheten til kanten av stupet og gjort Europa til en tikkende, tidsinnstilt bombe. Da vil du også forstå hvor galskapen i norsk politikk fører oss. Men bøkene gir også oppskriften på hvordan det er mulig å motstå psykopatenes vilje herjing. Prisen for dette er høy, men vel verd resultatet.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at både Hitler og Stalin var reinspikka nasjonalsosialister. "Maktbalansen" etter 1945 var i realiteten innet annet enn resultatet av at vestmaktene fullt ut aksepterte den inntil da hemmelige delen av Stalin-Hitler-pakten. Umiddelbart forut for inngåelsen av denne pakten kvittet Stalin seg med sin utenriksminister Maksim Litvinov, som var en glødende internasjonalist, og dessuten jøde. Han ble erstattet med Stalins aller mest lojale og lydige redskap, Molotov. Øst-Tyskland ble intet annet enn hva Stalin krevde (og fikk) som rent krigsbytte. Forsåvidt gjaldt "Østblokken" var jo den "nasjonale" selvstendighet bare en fiksjon. Moskva dirigerte den til enhver tid gjeldende musikk.

Men hvem skal dirigere det nye Europa? Nå ligger den tidligere Østblokken som en buffersone av selvstendige nasjonalstater mellom Vesteuropa og et Russland med brukket rygg og i full oppløsning. De nasjonale statene vokser langsomt fram under mer eller mindre demokratiske styresett, mens Vesteuropa samler seg til ett rike. Mange hevder at sånn sett, så fikk Hitler sin vilje likevel, 50 år etter sin død. Hovedstaden er riktignok Brüssel istedetfor Berlin. Men hvorfor da de heftige protester fra dem på nederste del av høyre halvsirkel? Kan det være "førerprinsippet" og den statsdirigerte vold de savner? Det er nå vi kommer til sakens kjerne, slik jeg ser det. Vi har i flere år vært utsatt for en mental voldtekt som savner sidestykke i moderne historie. Både politikerne og media må ta et oppgjør med seg selv. Ta til vettet, før det er for sent. Men hvem våger å være med på å ta et oppgjør med psykopatenes diktatur?

Hitler, Stalin, Mussolino, Franco, Ceaucesco, Hoxha, Tito, Milocevic, Quisling, Oberstene i Athen, Pol Pot, Mao Tse Tung, Kim il Sung, Soekarno, Idi Amin, Arap Moy, Mohammar Ghadaffi, Yassir Arafat, Saddam Hussein, Hafiz al Assad, Ayatollah Khomeini, Pinochet, Castro, Ortega, Noriega, Stroesner, Le Pen, J. Edgar Hoover, Joseph McCarthy, Che Guevara. Listen kan gjøres uendelig lang.

Vi har redskapene i et svært så fargerikt fellesskap:

Først de aller verste;
Baader-Meinhof. Vi har Rote Arme Fraktion, Svart September, Rød Oktober og resten av kalenderen, De Svarte Pantere, Hvite Ørner og Røde Brigade, Blitz, Frelimo, Tupamaros, Ku Klux Klan, Zorn 88, SOS-Rasisme, PLO, Hezbollah, HAMAS, KLA, PKK, IRA, ETA, FALN, Dev Sol, Endero Luminoso, Hell's Angels, AKP (m-l), AMOR, al-Fatah, Asyladvokatene, Homsekulturen, Kvinnefronten, Norsk Front, Front National, Action Direct, NRK, Hvit Arisk Motstand

Vi har maktapparatets "Nyttige Idioter";
EF-byråkratene, Kari Gjesteby, Jørgen Kosmo, Anette Thomessen, Odd Einar Dørum, Åse Kleveland, Kjellbjørg Lunde og Grethe Knutsen, Rita Westvik, Reiulf Steen (dette var før vi fikk Sylvia Brustad), Fri Abort, Nei til Porno og Ja til Promiskuitet og AIDS til Alle og Fri Vold, Hasj og Sex. Vi har Vend Dem Ryggen og Ned Med Israel, og Ja Til Det Fargerike Fellesskap som jeg nå har presentert.

Men på toppen av maktsyke politikere i Norge sitter (1992) Arbeiderpartiet med Gro Harlem Brundtland. Ingen skjønner hva hun sier. Men det gjør ingenting. Hun forstår det ikke selv, heller. Men det hun forstår er hvordan hun skal kontrollere "familien" sin. Derfor sitter de trygt plassert i maktapparatets nomenklatura, hvor hun har dem under full kontroll.

Hennes eneste reelle motstander er Carl I. Hagen. Det er et fellesskap mellom de to; ønsket om politisk makt, men på forskjellig grunnlag. Arbeiderpartiet er uten  ideologisk syntese.

Dette er vår tids versjon av psykopatenes diktatur:

Dere sier JA til Fri Abort, Homsekultur, Vold, Amfetamin, Promiskuitet, AIDS og Massedød. Terrorisme. Rote Arme. Folkemord i Syd Amerika. Rasisme.
Dere sier NEI til anstendige Moralnormer.
Vet dere ikke at Homsekulturen var kjernen i Nazismen?
Vet dere da ikke at dette er et Psykopatenes diktatur?
Dere sier JA til Kvinnefront, Fosterdrap, Familieoppløsning, Incest, Barnesex og -selvmord. Terrorisme og (m-l)-grupper.
Folkemord i Asia. Rasisme.
Dere sier NEI til Familiebegrepet.
Vet dere ikke at Familien ble avskaffet under Sosialistene?
Vet dere da ikke at dette er et Psykopatenes diktatur?
Dere sier JA til Terrorist- og Asylinnvandring, Narkotika, Islam, Kvinneforakt, Ja Til Det Fargerike Fellesskap, Kulturbetinget Voldtekt og Sosialsvindel. Terrorisme.
Folkemord i Afrika. Det har så vidt startet i Europa. Dere sier ja til "New Age" og deres nye Antikrist. Dere tror selv å være guder.
Dere sier JA til folkevandring.
Dere sier NEI til 15 millioner FN-flyktninger.
Vet dere da ikke at dette er et Psykopatenes diktatur?

Skandinavia har idag et felles, grunnleggende problem som skyldes at etter at velferdsstaten var etablert og så smått  begynte å fungere, ble sosialdemokratene grepet av stormannsgalskap og ukritisk tro på sine evner til å dra nye og stadig mer fantastiske reformer ut av hatten, mens det hele i virkeligheten jo bare dreide seg om illusjoner. Sosialdemokratene mistet enhver kontakt med sin bærende ideologi,  men hva verre var; kontakten med virkeligheten ble også brutt. Man prøvde i det lengste å skjule galskapen ved stadig å finne opp nye ord, hvis eneste formål var å skjule sannheten. Vanvittige samfunnseksperimenter nær sagt på ethvert tenkelig område så dagens lys, og ble gjennomført etter lystprinsippet, og uten at det forelå en eneste konsekvensanalyse. Ideologien var forsvunnet og var erstattet med noe som best kan beskrives som en slags psykopatisk betinget tro på egen ufeilbarlighet, med et eneste formål: å tilfredsstille sin egen politiske promiskuitet. Det skulle vise seg å bli en katastrofe for landet.

Men fremfor alt dreide det seg om ren og usminket maktkamp, både internt og partiene i mellom. Det som burde ha vært en politisk styring, basert på ideologi, solidaritet og samfunnsmoral utartet til kannestøperi i beste asosiale opportunisme og forvirring, med en politisk "fikse- og triksekultur" som savner sidestykke i norsk politisk historie. Eventuelle plagsomme dissidenter og opposisjonelle ble fort vekk erklært utilregnelig sinnsyke og/eller selvmordskandidater. Årsaken til dette var en vesentlig og katastrofal del av den politiske realitet i Norge, nemlig de nære slekts- og familiebånd som etterhvert var etablert innen Arbeiderpartiet. Det var sånn sett ingen forskjell på maktstrukturen i Norge, Kuwait, Irak eller Sovjets Nomenklatura, bortsett fra at Norge i hvert fall teoretisk kunne kvitte seg med makteliten gjennm et valg eller to. Men hvordan kan vi kvitte oss med asosiale ledere?

Verken venstresiden eller høyresiden i norsk politikk var oppmerksom på at enhver statsorganisme fungerer på nøyaktig samme måte som et menneske forsåvidt gjelder hvilke behov som må oppfylles i hvilken rekkefølge. De forsto ikke at det dreier seg om å prioritere statens oppgaver i forhold til de menneskelige primærbehov. De manglet sosial moral.

Den politiske diskusjonen kom til å dreie seg om å nå ulike mål med de samme virkemidler istedet for å nå samme mål med ulike midler. Opposisjonen i Norge forstod aldri at begrepet "sosialdemokrati" bare var et annet ord for "all makt til den herskende familie", hvor statsråder  ble skiftet ut mer på grunnlag av familieforhold enn ideologisk utroskap. Etterhvert som makthaverne oppdaget - for det gjorde de - sine feil, ble stadig større ressurser satt inn for å dekke over feilgrepene. Til slutt var alle ressurser satt inn på å skjule galskapen, og det var intet igjen til å drive, enn si bygge landet videre. Nye ord og begreper hjalp ikke, rett og slett fordi de var uten mening. I tillegg ble det utviklet et spesielt språk - Løvebakkespråket - som ingen andre enn de innviede forstod. Men egentlig spilte ikke det noen særlig rolle, for det dreide seg om et slags språk hvor enhver kunne legge en hvilken som helst betydning på ordene som ble brukt. De kalte det for å tolke "signaler".

Et av tidens store politiske debattproblemer er at de færreste deltagere synes å ha tilstrekkelig kunnskap om eller innsikt i hva de ulike politiske fraser, slagord og honnørord opplyser eller skjuler. Noen og enhver burde skaffe seg innsikt i transaksjonsanalyse og hvordan krysskommunikasjon i massemedia benyttes til politisk manipulering. Her ligger svaret på hvorfor Regjeringen til stadighet finner opp nye ord, som bare er erstatningsord for politisk belastede begreper, eller hvis meningsinnhold ofte er det rene tøv.

align="justify">Ett eksempel fra den norske debatten om den europeiske union belyser hva jeg mener; "ytterste" venstre og "ytterste" høyre konkluderte begge med et rungende "NEI" til EU. Mitt spørsmål er hvordan det kunne ha seg at to motsatte ideologier har kommet til samme konklusjon, og tilsynelatende fra hvert sitt ståsted.  Forklaringen ligger i den skjulte kommunikasjon som finner sted på nederste politiske halvsirkel. Det har ikke vært ført reell politisk  debatt i Norge på mange, mange år. Den såkalte EU-debatten var og er bare meningsløs ordmagi og har ingen verdens ting med virkeligheten å gjøre.

Norge, som  foreløbig styres etter den sosialdemokratiske modell, er altså på vei mot den korporative stat. Å benekte denne påstanden er å benekte sosialdemokratiets (Arbeiderpartiets) målsetting med alle dets konsekvenser. Hvorfor bekymrer ikke opposisjonen seg i såpass grad om dette at den i det minste har klargjort og tatt i bruk et begrep - "liberaldemokratiet" - som viser hva det dreier seg om? Tror man at alt ordner seg ved å melde seg inn i EU, under den nye merkelappen, "Eurososialismen" (som enda ikke er tatt i bruk); og de mekanismer som skal legge grunnen for Europa som en korporativ stat?

Opposisjonen i Norge forstod aldri at begrepet "sosialdemokrati" også bare var ordmagi, men magien var altså så sterk at ikke en eneste opposisjonspolitiker var i stand til å forstå ordets rette innhold, og hva vi har i vente, med mulig unntak av Fremskrittspartiet og  kommunistene.

Samme ord kan ha to motsatte betydninger, avhengig av hvem som bruker ordet og hvem som mottar det. Slike ord er "sosialisme" og "demokrati". Jeg fremmer den påstanden at praktisk talt ingen forbinder "nazisme" med "sosialisme", like lite som noen forbinder "kommunisme" med "demokrati". Av og til bør vi kanskje minne hverandre om at bak forkortelsen "nazisme" skjuler seg "Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti", og at det ikke fantes noensomhelst praktisk forskjell i forhold til den "internasjonale" sosialisme som ble dirigert fra Moskva under Stalin og like fram til Murens fall. Der borte endret man med ujevne mellomrom partinavn, uten at ideologien hadde noe med saken å gjøre. Et av navnene var "Det
sosialdemokratiske russiske arbeiderparti".

'Sosialisme' innebærer ingen bestemt ideologi. Ordet betyr rett og slett 'samfunnsordning'.

I alt dette virvaret ser jeg det slik at vi tilsynelatende står overfor to typer "sosialisme"; den nasjonale og den internasjonale. Den ene typen arbeider utfra prinsippet om å utvide nasjonalstaten, slik Hitler forsøkte. Den andre typen er å slå sammen ulike stater - ikke til en forbundsstat, men til et statsforbund under en sentral, internasjonal ledelse. Dette er noe av det «Globalismen» dreier seg om.

"Sosialisme" er selvfølgelig uforenlig med et demokrati. "Sosialdemokrati" har aldri betydd "demokratisk sosialisme". Begrepet betyr bare at den totalitære sosialisme skal innføres ved demokratiske midler. Når sosialiststaten er etablert, er det ikke lenger behov for "demokrati", og "nomenklatura" - byråkratene overtar og makta rår, som hun sa, kjerringa. Nå hevder jo svært mange at dette er den korporative modellen som EU styres etter. Men hvorfor da de like heftige protester fra nederste venstre fløy, som fra nederste høyre? Moderne, franske historikere mener forøvrig at det ikke er noen forskjell på nasjonal og internasjonal sosialisme. De mener at det bare dreier seg om to sider av samme sak.

Velferdsstaten kollapset omtrent samtidig med Sovjetstaten. Det var mange felles trekk. Helt grunnleggende for begge to var deres mangeårige forsøk på å avskaffe de kristne moralbegreper og grunnverdier; i Sovjetstaten helt åpent, eller som i Norge, mer fordekt, i form av harselas, hån og meningsterror.

Sammenbruddet var mer eller mindre totalt:

Det var kjernefamilien som først begynte å bryte sammen. Både sosialt og økonomisk ble befolkningen redusert til "mobil arbeidskraft" - i seg selv et vanvittig begrep. Dessert-generasjonens høner og haner virret hodeløse omkring for "å finne seg sjæl", som det ble sagt, uten å forstå at forvirringen skyldtes at de hadde kvittet seg med fundamentet i ethvert samfunn;  kjernefamilien.

Resultatet? Uønskede svangerskap med abort eller  daghjem, nøklebarn på gaten med alkohol eller narkotika og prostitusjon.

150 000 tenåringer var i desperat behov for psykiatrisk hjelp.
100 000 barn var blitt seksuelt misbrukt av voksne - dels av sine egne foreldre.
 14 000 barn var under barnevernets beskyttelse
   5 000 stod i kø.
  40 000 narkomane måtte dele 850 behandlingsplasser.
800 000 eldre fikk valget mellom å fryse eller sulte i hjel.
200 000 angstpasienter fikk sine liv ødelagt.
170 000 var uten arbeid.
  65 000 mottok sosialstønad.
100 000 kvinner hadde vært utsatt for seksuelle overgrep.

Hver fjerde innbygger var i den ytterste nød. Selvmordshyppigheten blant mennesker under 25 og over 70 år øket dramatisk - Norge plasserte seg i verdenstoppen. Bare i løpet av noen måneder begikk 7 vernepliktige soldater selvmord. Enda verre var situasjonen for våre eldste.

Mest følbart ble det innenfor helse- og sosialsektoren. Men også innen skole- og kulturpolitikken var katastrofen åpenbar.

600 000 nordmenn led av så alvorlige lese- og skrivevansker at de med full rett kunne kalle seg analfabeter. Stort bedre var det ikke med taleferdighetene; unge mennesker kunne ikke skilne mellom talespråkets enkleste lyder. "Skjære" ble til "kjære" og "kirke" ble til "skjirke", og ingen lærte De Ti Bud. Ingen kunne rette på dem, fordi lærerne kunne heller ikke disse bud, og var mest opptatt av å lære elevene om Islams velsignelse i det nye og fargerike Norge. Ikke fordi Islam var særlig egnet for norske forhold, men fordi det var om å gjøre å fjerne alle moralverdier og -normer. Norsk skole - som ikke hadde vært i stand til å gi norske skolebarn et minimum av forståelse for sitt eget språk, historie og kultur - skulle nå drive opplæring i 80 "morsmål". Ingen politiker våget å påpeke denne latterlige stormannsgalskap. Ingen stilte spørsmål ved morsmålslærernes faglige kvalifikasjoner. Begrepet « det flerkulturelle samfunn» eksisterer ikke noen steder, annet enn som en utopisk dagdrøm. Kultur skapes ikke ved politiske vedtak og bevilgninger, like lite som lykke og velvære kan salderes på statsbudsjettet.

Katastrofens fulle omfang gikk bare gradvis opp for det norske folk. Nasjonaløkonomisk var landet et av de mest solide i verden. Likevel var det privatøkonomsik en ruin hvor omfanget av den svarte økonomi kanskje representerte så mye som 30% av den samlede økonomiske aktivitet. Det er ganske fantastisk hvordan Staten i kjølvannet av den såkalte "Jappetiden" i løpet av få måneder klarte å sosialisere de store forretningsbankene, for deretter å presentere regningen for allmenheten en gang til!

Bank- og finansvesen forstod tilsynelatende ikke hvilken genial operasjon som var gjennomført. Senere fikk landet en sentralbanksjef, som i beste fall må karakteriseres som et "dårlig papir" i denne forbindelse. Mange ville har brukt ordet «kjeltring»  (senere ble det nærmest skikk og bruk å utnevne kjeltringer til statsråder. Ble det for ille, ble de utnevnt til internasjonale sjesforhandlere med ambassadørs rang). Hvert eneste voksne menneske i Norge visste dette, men hvem våget å se sannheten i øynene? Ikke alle politikerne var maktmennesker. Også blant dem var det slik at det store flertallet var terrorisert til taushet.