Midt oppe i denne elendigheten fikk vi så problemene med våre åpne grenser. Dette var ikke et resultat av Stortingsvedtak, for der var det slått fast at det skulle være full innvandringsstopp i Norge, men et resultat av at våre politiske myndigheter overhodet ikke førte noen som helst innvandringspolitikk i det hele tatt, men hadde henfalt til utopiske drømmer om å gjøre Norge til et maleskrin - kanskje sosialdemokratiets hittil mest asosiale samfunnseksperiment i og med at dette eksperimentet ville føre til at Norge som nasjon ble utslettet, både kulturelt, etnisk og politisk.

Hele Europa var vitne til hvordan den "frieste" og mest "vestlige" av sosialiststatene i løpet av noen måneder, som et resultat av psykopatisk diktatur oppløste seg selv i et vanvittig hat av religiøse, etniske, kulturelle og historiske  motsetninger. Ikke en eneste politiker våget å si hva alle visste: Jugoslavia var nok et eksempel på galskapen i å opprette "et fargerikt fellesskap" på kunstig grunnlag, hvor til slutt det hele ble en alles kamp mot alle. Hvorfor skal galskapen gjentas i Norge?

Vi gledet oss alle over at de små, baltiske nasjoner fikk sin frihet og selvstendighet tilbake etter 50 år i et usedvanlig fargerikt fellesskap, som kanskje var mer grått enn fargerikt når alt kom til alt. Men ingen våget å peke på den kjennsgjerning at såvel Baltikum som Polen var tuftet på den ynkeligste rasisme, spesielt jøde- og russerhatet. Det eneste som bandt balterne sammen med russerne var det felles jødehat. Vi valgte å overse at balternes begrunnelse for å beholde dødsstraffen var at fengslene var overfylte. Argumentet ble slukt rått og uten motforestillinger. I Norge gikk Regjeringen til den motsatte ytterlighet: den sterke økningen i kriminalitet blant innvandrerne og mangelen på celleplass skulle bekjempes ved at fengselskapasiteten skulle fordobles, uten at det var nødvendig å bygge flere fengsler! Den geniale norske løsningen var å halvere straffen! Et annet forslag var å la de straffedømte få sone hjemme hos seg selv, under elektronisk overvåking.

Mange av dem som innså galskapen turde ikke si noe som helst av redsel for å bli stemplet som rasist eller det som verre var. I mellomtiden opplyste valgforsker Henry Valen i tidsskriftet "Mosaikk" (nr. 4 1991), som utgis av Utlendingsdirektoratet at allerede i 1989 var 70% av befolkningen uenige i at Norge burde øke den økonomiske støtten til innvandrere.  Så tidlig som i  1989 var 38% av de spurte av den oppfatning at innvandrerne var en trussel mot vår nasjonale egenart. Hele 40% av Arbeiderpartiets velgere delte denne oppfatning.

I Fremskrittspartiet var andelen 67%. Dessverre manglet  partiets ledelse der og da det nødvendige moralske mot til å gjøre dette til en hovedsak, og var lovlig sent ute med klare meldinger. Partiet var infiltrert av radikale ungdomspolitikere og opportunister, både til høyre og venstre. Disse skapte et kaos, som ikke ble mindre ved at ytringsfriheten utartet til det totale meningskaos. Maktmenneskene fører ikke ideologisk prinsippdebatt. De mangler normer, verdier og moral.

Det er lenge siden at en partifører avsatte velgerne sine, slik Carl I. Hagen faktisk gjorde det. Jeg kan ikke huske at det har skjedd siden Adolf Hitler besluttet at han var sveket av det tyske folk og derfor ville dra hele den tyske nasjon med seg i avgrunnen. Men Carl I. Hagen er ingen Hitler, og partiet reiste seg igjen. Hvordan det vil gå med partiet i fremtiden, vet ingen.

Eric Fromm hadde for flere år siden beskrevet fenomenet i sin bok om den menneskelige trang til selvutslettelse. I vårt tilfelle dreide myndighetenes innvandringspolitikk seg om et bevisst, nasjonalt selvmord, men var et resultat av psykopatdiktaturet. Opposisjonen våget ikke å protestere av redsel for å utfordre en folkeopinion som aldri hadde eksistert. Ingen  politiker hadde det nødvendige sosiale mot til å si at "her går grensen" - tiltross for at det er dette som er integritet; å sette grenser.

At det foregikk en masseinnvandring til Norge på tvers av Stortingsvedtak, var mulig utelukkende på grunn av ren meningsblokkering og politisk svindel. Metoden var velkjent; man innførte den totale begrepsforvirring i den tro at man kunne lure HELE befolkningen HELE tiden. Men det var bare en liten del som lot seg lure hele tiden. De fleste lot seg lure bare for en kort tid. Lovverket skilte klart mellom 4 typer innvandring, men de fleste politikere laget sine egne definisjoner som intet hadde med virkeligheten å gjøre.

For det første hadde vi den vanlige arbeidsinnvandring. Ettersom vi rent formelt hadde innvandringsstopp, måtte det et kunstgrep til. Dette foregikk i flere etapper og på ulike plan.Veien inn til Norge gikk via asylbegrepet. Over 95 % av as ylsøkerne var rene velferdssøkere og intet annet enn det. De var ikke en gang skjulte arbeidsinnvandrere. Å skaffe seg arbeid stod for våre nye landsmenn som toppen av dumhet. Hvorfor arbeide når du befinner deg i verdens største sosialkontor i et land hvor den rette hudfargen og et snev av AIDS garanterer livsvarig status som trygdemottaker og statspensjonist? Selvfølgelig kunne de ikke gis status som politiske flyktninger. Det ville være for grovt, selv for sosialister og sosialdemokrater. De ble derfor stort sett gitt opphold på såkalt humanitært grunnlag.

Slik som begrepet ble misbrukt, var det intet mindre enn en hån mot de som virkelig trengte hjelp. Asylinnvandrernes frekkhet, arroganse og kravmentalitet økte i takt med galskapen i denne asosiale politikken. Man hadde den utrolige frekkhet å kalle dem flyktninger - noe de aldri hadde vært. De som satt igjen som tapere, var verdens virkelige flyktninger. Det var 12-15 millioner av dem. Norge hadde glemt dem. Disse flyktningene var nok FN's ansvar, men derfor også Norges ansvar.
I løpet av noen måneder døde 350 000 barn av sult i Somalia, mens 140 av deres voksne landsmenn, som aldri hadde vært i nærheten av sult eller krig, solte seg i glansen av nye HIV-smittede norske kvinner: 10 av dem i Bergen. Helsedirektøren og Antirasistene jublet over å ha stoppet kjeften på hele den norske befolkningen.

Disse 12-15 millioner mennesker hadde tilsammen mindre å leve for enn det Norge årlig pøste ut til våre 40 000 "nye landsmenn". Da de landene som hadde produsert "flyktninger" til Norge etterhvert ble "frie", skulle man ha forventet at de såkalte flyktningene vendte hjem igjen til sine egne, frie land, og således ga plass for nye flyktninger i Norge. Men det hadde aldri vært meningen at de skulle hjem igjen. De ble værende i Norge, nesten alle sammen - som livsvarige sosialklienter og trygdemottakere. Tilpasningen til velferdsstaten påførte mange av dem så store  problemer at de fikk uoverkommelige psykiske lidelser.

Dette var Norges svik mot verdens fattige og nødlidende. I stedet for å vise dem solidaritet, anskaffet norske politikere  seg noen tusen fargerike asylsøkere, som så ble satt på en opphøyet, men nedverdigende utstillingsplass. Alle skulle se hvor sorte og deilige de var, og at norske politikere stadig befant seg i verdenstoppen av asosial galskap. Enhver som sa nei, ble stemplet som rasist.

Sannheten er at det norske sosialdemokratiet åpent støttet flere rene terroristorganisasjoner, ikke bare ANC og PLO, senere også PKK. Norsk asylpolitikk er en gedigen dekkoperasjon for noe helt annet, nemlig å gjøre Norge til et fristed for internasjonale terrorister. Dekkorganisasjonen ble gitt navnet Norsk Organisasjon for Asylsøkere, under reell ledelse av jødehateren - den evig avlyttede Hans Henrik Ramm, før Guro Fjellanger overtok Annette Thommessen var bare et nyttig, men svært så villig redskap. Hennes etterfølger kunne eller ville ikke akseptere organisasjonens overordnede strategiske målsetting og takket for seg, etter knapt 6 måneder i sjefsstolen!

Deres nærmeste samarbeidspartner på den internasjonale arena var den nasjonalsosialistiske terrororganisasjonen P.L.O., hvis første mål var utslettelsen av Israel og hver eneste jøde. Deretter stod resten av verden for tur. Det er ikke tvil om at NOAS er marxist-leninistisk dekkorganisasjon.Vennskapsaksen Irak - PLO - Arbeiderpartiet gjorde det umulig å holde Treholt i videre fengsel. Den saken er enkel.

I mellomtiden var våre fortauer i ferd med å bli omdannet til en eneste stor klyse av millioner av brukte tyggegummi. Enhver som senket blikket kunne observere at pengene som ble spyttet ut på våre fortauer måtte kunne fø en nasjon av flyktninger.
Alkoholmisbruk var et stort problem i Norge. Det var særlig Kristelig Folkeparti som var opptatt av dette. Dette skal Kristelig Folkeparti ha stor ære for. 40% av all den alkohol som ble konsumert i Norge var privatprodusert eller innsmuglet. 4% ble omsatt på ulike skjenkesteder. Nærmere 60% ble omsatt over disk - dels i kolonialbutikker og supermarked, dels i Vinmonopolets egne utsalg. Hvorfor brukte da Kristelig Folkeparti 100% av sin alkoholpolitiske energi på disse 4 prosentene som ble omsatt av restaurantbransjen?

Altså begrenser politikerne restaurantenes åpningstider i forvrøvlet tro på at dette skal ha noen effekt på det alkoholkonsum som finner sted utenfor restaurantene (96%). Dette var intet annet en hykleri og fariseisme av god gammel oppskrift. Men noe av årsaken lå også i at selv Kristelig Folkeparti visste at Europa ikke ville vite noe av et statlig brennevinsmonopol. Dette måtte ikke avholdsfolket få vite, for hvordan ville det da gå med Norge og vår Europapolitikk? Gi oss Barrabas, sa KrF.

Folk dør av å røyke, sier helsefanatikerne. Altså ble offentlig røyking forbudt, logisk nok. Men hva dør ikke-røykerne av? På den annen side argumenterte de samme fanatikerne med stor styrke for nødvendigheten av å forsyne de innsatte soningsfanger med narkotikasprøyter og gi dem opplæring i sprøyterenhold, angivelig som et ledd i kampen mot AIDS. I realiteten dreier det seg om å erstatte nikotin med heroin! Politikerne befatter seg stort seg med spørsmål som ikke har noe med politisk styring av landet. Det eneste de bedriver tiden med, er å blande seg opp i uvesentlige detaljregulering av borgernes liv.

Gjennom snart 2000 år har Jesu ord fått virke, og idag burde praktisk talt hvert eneste menneske i Europa vite hva det dreier seg om. Ikke et eneste menneske i Norge kan hevde annet enn at Jesu morallære er det ypperste som noensinne er skapt - kristen eller ikke kristen. Likevel hadde samtlige politiske partier fra Arbeiderpartiet og mot venstre motarbeidet, hånet og spyttet på de kristne grunnverdier ved bruk av ethvert tenkelig middel, og innbilte seg å kunne erstatte disse ved hjelp av politiske vedtak og halsløse bevilgninger i hytt og pine. Dette hjalp selvfølgelig ikke.  Galskapen nådde sitt høydepunkt da statsministeren i sin nyttårstale formante det norske folk til å verne nettopp om de verdier og normer som ingen andre enn Arbeiderpartiet hadde brutt ned under hennes ledelse!

Men det var ikke stort bedre på høyresiden. Der lukket de øynene av redsel for å se den galskapen de var med på, og hver gang de fikk makten ved frie valg var de fullstendig ute av stand til å handle etter sin moralske overbevisning. I tillegg hadde de sine egne asosiale politikere å stri med.

Ytterfløyene visste ikke hva moral var, og normer eide de ikke.

Propagandamaskinen i Norge var Norsk Rikskringkasting. NRK syntes det var viktigere å servere 30 minutters vrøvl og løgn omkring de palestinske opptøyene i Jerusalem, den 8.  oktober 1990, hvor - tragisk nok - 17 mennesker ble skutt, enn å minnes 50-årsdagen for massakren ved Babij Yar, hvor 33 771 jøder ble myrdet på en eneste dag, den 29. september 1941 etter en oppskrift Hitler hadde fått av Yassir Arafats kjødelige onkel, Amin al Husseini - Stormuftien av Jerusalem - som hadde flyktet fra Palestina til Berlin via Bagdad i 1939. I 1945 fikk han politisk asyl i Egypt, hvor han stod for Yassir Arafats politiske indoktrinering til han døde i 1974 og Yassir Arafat arvet det palestinske nasjonalsosialistiske førerskap.

Det var blant annet disse forhold som førte til at USA på en diskret måte kunne opplyse den sosialdemokratiske statsministeren i Norge om at det ville bli lagt nedlagt veto mot henne som FNs nye generalsekretær fra 1992. Det hjalp ikke at hun var den flinkeste i klassen sett med egne øyne. Hun var for alltid kompromittert i deres øyne som kunne sin historie og som visste hva moral er.

Da så jobben som NATOs generalsekretær ble ledig, søkte hun via de forvirrede politiske kannestøperne i Akersgata  å  bli utnevnt på grunnlag av egenproduserte rykter, men da det ikke forelå umiddelbare planer om å avvæpne NATO for å la organisasjonen dele skjebne med Heimevernet og det norske forsvaret, takket alliansen nei til søknaden.

Venstresosialistene i Norge marsjerte mot noe de kalte "nynazisme", men det gjorde de bare fordi de hadde alliert seg med gammelnazistene i Midtøsten under det nye navn "antirasisme"?  Antirasismen i Norge var aldri noe annet enn dårlig skjult jødehat,og "nynazismen" var innført som begrep utelukkende for å skjule at den fascisme som eksisterte i full blomst.

Det hele ble en eneste sosiopatisk suppe, hvor fanatikerne fikk fritt spillerom.

Se på Europa idag, og lær leksen. Det internasjonale storsamfunnet likte lite at Skandinavia var blitt det sted hvor Islams terrorister tok opphold mellom sine blodige aksjoner. Til deg har jeg dette å si: En psykopat kan aldri helbredes. Det finnes ingen helbredelse for en psykopat, allerminst for en som har skaffet seg politisk makt.

"Men det er gjennom et uttrykk for moralsk fasthet at det gis en teori som har betydning for at normale mennesker kan mestre problemet med maktmenneskene. Saken er at det eneste effektive middel menneskene har overfor deres nedbrytende virke er å utvikle sin sjelelige motstandskraft slik at de ikke lar seg forlede til å reagere i nevrotisk stil, og dermed miste sin sikkerhet.

Men dette er bare mulig ved at de normale mennesker med fanatisk besluttsomhet og den mest urokkelige jernvilje holder fast ved det som virkelig har verdi. Og dette kan bare skje ved at det utvikles et forståelsesfellesskap mellom de normale mennesker som arbeider for det konkret verdifulle. Først derved er det utsikt til at menneskene kan klare å oppfylle det bud som må være det første og grunnleggende bud i all moral: Man må ikke under noen omstendighet tape fatningen overfor psykopatenes aktivitet i hverdagslivet eller maktmenneskene i politikken..

Det må herske den alminnelige oppfatning at Jesu morallære er noe av det ypperste som er skapt, og at det er en lære som har universell gyldighet, enten man er kristen eller ikke" (Ingjald Nissen - Psykopatenes diktatur). Psykopatene er ikke istand til å forstå at de kristne og jødene har det til felles at de blant annet deler de 10 bud. Psykopatene er ikke istand til å fatte hva det 2. bud innebærer, og de er villig til et hvilket som helst offer for å tjene sin ondskapens herre - den som de kristne kaller Satan.

Hele problemet dreier seg om hvordan vi skal kunne berge Europa og Norge som vi kjenner det fra det som Robert Kaplan kaller "The coming anarchy". Problemet ligger verken i de åpne eller stengte grensene, men i den kommende massive folkevandring, kombinert med den uavvendelige statlige kollaps med derav følgende totale kaos, og som uavvendelig fører til de farligste av alle ideologier; den fanatiske fundamentalismen, eller like fantatiske sosialhuman-isme, som jeg senere skal komme nærmre tilbake til.

Enten det dreier seg om kristen eller islamisk fundamentalisme så er kravene til hvordan enkeltindividet skal innrette seg i hverdagslivet stort sett de samme. Forskjellen er at den kristne fundamentalisme bare har oppslutning i helt marginale befolkningsgrupper. Fanatisk kristenfundamentalisme er basert på makt, mens den islamiske er basert på vold og ren terror som virkemiddel.

De felles krav er innføringen av tabuer mot visse typer mat og drikke, alkohol, tobakk, dans, film, teater og fjernsyn. Strengt tatt tillates ingen annen fritidsaktivitet enn bønn og bibel- eller koranlesing. Kvinnen betraktes som mannens underdanige, og må ikke vise naken hud eller delta i offentlig sammenheng. I visse islamiske land tillates ikke kvinnen å kjøre bil på offentlig vei (Saudi Arabia). Den fanatiske, kristne fundamentalisme finnes kun blant protestanter, mens den islamiske finnes hos shia-muslimene, som er islams motstykke til de kristne protestanter.

Innenfor katolisismen finnes det også en form for fundamentalisme, men den har intet med religion å gjøre. Her dreier det seg om en politisk splittelse, som er lite påaktet i den utenrikspolitiske debatt. Forholdet er at den katolske kirke i Syd Amerika i realiteten står fullstendig utenfor Vatikanets kontroll, men lever sitt eget politiske liv; Den katolske kirke i Syd Amerika utviklet seg til en ren Marxist-Leninistisk organisasjon og støtter mer eller mindre åpenlyst ideologisk baserte gerilja- og terrororganisasjoner, til Vatikanets store fortvilelse.

Samfunnsdebatten er lite fokusert på disse forhold. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Imidlertid er ordet "fundamentalisme" etter hvert blitt et skjelsord, på lik linje med "rasisme", og er i ferd med å miste sin egentlige betydning.

Det kan derfor kanskje være på sin plass med en liten oppsummering av hva den kristne fundamentalismen, som oppstod i USA i årene mellom 1830-1840, står for rent trosmessig. I utgangspunktet dreier det seg om en ren bokstavtro fortolkning av Bibelen, en tro på Bibelens ord som ufeilbarlig og Jesu nære gjenkomst på jorden, jomfrufødselen, gjenoppstandelse, menneskets forening med Gud, og "Tusenårsriket"s snarlige komme. Fundamentalistene engasjerte seg sterkt i misjonsbevegelsen, som fikk sterkt fotfeste i Norge.

Hva så med vårt forhold til den Europeiske Union?

Det er et faktum at "nei-siden" brukte såvel nasjonalistiske som internasjonalistiske argumenter: Noen så nasjonalstatens suverenitet som truet; at Norge skal opphøre å eksistere som selvstendig, fri og uavhengig stat. Et slikt standpunkt har selvfølgelig intet å gjøre med nasjonal sosialisme og enda mindre har det noe med "rasisme" å gjøre.

Andre "nei"-folk så Europastaten som en trussel mot de stikk motsatte interesser; drømmen om å gjøre Norge til et etnisk, kulturelt, religiøst og "rasemessig" fellesskap. Dette har like selvfølgelig ikke noe som helst å gjøre med internasjonal sosialisme eller "antirasisme" for den saks skyld.

En tredje gruppe sa nei med argumenter om frykten for et "kapitalistisk" Europa, men glemte å si om det var den statlige eller private "kapitalisme" de fryktet. Det de virkelig fryktet var den fascistiske korporativisme.

Under enhver omstendighet er "nei"-gruppen så sammensatt og uensartet at det ikke finnes fnugg av mulighet for at et "nei" skal kunne danne et levedyktig regjeringsalternativ før den forstår hva Regjering og Statskapitalistene vil.

For 20 år siden var jeg motstander av Fellesmarkedet. Mitt hovedargument den gang var at  jeg var redd for at Fellesmarkedet skulle utvikle seg til en politisk og militær union og bli en imperialistisk trussel mot Afrika.

I dag må jeg stille meg disse 2 grunnleggende spørsmål:

Er trusselen fra det psykopatiske, internasjonale diktatur i mellomtiden blitt så stor at vi må søke en politisk og militær union av ren selvoppholdelsesdrift? Våger vi et slikt skritt uten først å rydde opp i vårt eget politiske landskap?
For min del er svaret på det første spørsmålet kanskje et ja, men jeg våger ikke dette før vi har ryddet opp i galskapen i vårt eget hus. Men står det bedre til i Europa?

La oss begynne opprydningen her og nå. Så får vi se om Europastaten bare er et nytt psykopatenes diktatur. Jeg tror den er det. Tiden er knapp. Klokken er fem på tolv, og jeg skjelver for "Den Nye Tid".