Innledning.
(Delvis oppdatert i august 1998 og august 2004)
Det er tredve år siden jeg skrev en kronikk om nødvendigheten av at Kirken skilte lag med Staten; ikke så mye for Statens del, som for Kirkens del. Jeg var redd for at Staten nok en gang ville bruke Kirken som et redskap eller et alibi for sine egne mål. Sånn har det jo vært, siden vi fikk den første Statskirke, etter kirkemøtet i Nikea, år 325.

Siden dengang har de politisk utnevnte feministprestene "opphøyet" Gud til å være et slags tvekjønnet og sannsynligvis også et bifilt vesen, bortsett fra dem, da, som likesågodt har erklært Gud for å være død. Like lite som dengang gjør jeg krav på å forvalte noen "sannhet", men jeg føler behov for å dele nedenstående tanker med andre intellektuelle, som i hvert fall er redelige nok til å søke sannheten, hva den nå enn måtte være.

Det jeg savner aller mest er redelige forsøk på å sette fram holdbare, politiske synteser og evne til å ville se problemer i sammenheng. Thomas Jefferson hadde sett konfikten mellom kirke og stat helt klart. Han mente at en statskirke var i strid med helt sentrale rettigheter, som ytrings- og religionsfrihet; Staten måtte ikke blande seg bort i noe så alvorlig som menneskenes personlige forhold til Gud, og retten til å argumentere for en hvilken som helst mening. Selv om Jefferson etter vår målestokk hadde klare rasistiske oppfatninger og selv hadde 2-300 slaver, så skal det sies til hans ære at han ved flere anledninger gikk sterkt imot slaveriet. Hans forslag om å forby slavehold i det nyinnkjøpte Louisianna-territoret ble nedstemt med én enkelt stemmes overvekt. Dette territoriet omfattet alt land mellom Mississippi og Alleghenny – fjellene i Pennsylvania, fra Gulfen til Canada. Den amerikanske borgerkrigen, 60 år senere, skyldtes altså et enkelt menneske sin stemmegivning! Det er dette som kalles "sommerfugleffekten"; vingeslagene fra én enkelt sommerfugl kan endre verdenshistorien!Verdenskrigens forbannelse over Europa.

Mange av oss, som vokste opp under Verdenskrigen og i årene like etterpå, hadde ikke oppfattet annet enn at det hele dreide seg om et voldelig oppgjør – en bestialsk lek mellom voksne og som vi barn ikke fikk lov å være med på som annet enn målskiver for de "stores" skyte- og bombegalskap. At det også var et oppgjør mellom to typer av sosialisme; den nasjonale og den internasjonale, forstod vi først etterpå. Vi mente helt klart å oppfatte at det også dreide seg om å drepe flest mulig kvinner, gamle og barn. Vi var mer redde for å bli som de voksne enn vi fryktet å bli drept. Det er ikke bare på Balkan at den krigen fortsatt pågår, som en meningsløs vendetta.

At det i Jugoslavia før eller senere ville dukke opp en psykopatisk Karadzic, inspirert og manipulert av en like psykopatisk Milosevic blant de barna som ulykkeligvis overlevde Ustasja-perioden, er noe som enhver barnepsykolog med et minimum av politisk innsikt har visst i 50 år! (Mimi Sverdrup Lunden: "Barnas århundre" - Bergen, 1948). Både Karadzic og Mladic var forutsagte psykopatologiske fenomener. Like forutsigbart var selvmordet til Mladics datter, og at sønnen til Karadzic utviklet seg til å bli en massemorder, ettersøkt av store politistyrker. Det er rart at Karadzic, som er psykiater og spesialist på selvmord ikke skjønte dette, eller vet han?

Ikke desto mindre har Karadzic skrevet flere barnebøker! Jeg tror ikke at verdens fremste eksperter på krigsbarn og deres traumer, Magne Raundalen og Rune Stuvland vil motsi meg på dette; Like lenge har vi hatt kjennskap til den nærmest ufattelige oppgave det er å verge seg mot psykopatenes ville herjinger. Hver eneste psykopat kunne - hvis de var istand til det - fortelle den samme historie om hvordan de ble sveket av de voksne, allerede mens de var små barn. Jo - det er en bitter realitet at "fedrenes synder skal hjemsøke barna". Dette er noe som ikke bare gjelder de serbiske lederne! Jeg tror ikke at noen blir født som psykopat. Psykopatene formes mens de er barn, av voksne mennesker som mangler normer, grenser og verdier. Jeg tror heller ikke noe på at psykopatien er kjønnsavhengig, slik enkelte forvirrede feminister ønsker å fremstille det.

Problemet er at psykopatene er så forbannet troverdige at de får oss til å tro nesten hva som helst. Mange begynner faktisk å tro på myten om at psykopatologi ikke finnes i det hele tatt, og det gjøres store anstrengelser for å få selve ordet fjernet fra språket (som om det vil løse problemet). Vi finner dem både som terrorister og som politiske ledere uansett parti, og som religiøse fanatikere, enten de nå representerer Islam eller Kristendommen. Jeg er ikke istand til å se noen vesensforskjell på Ignacius Loyola, Martin Luther, Ayatollah Khomeini, Osma bin Laden eller William Jefferson Clinton, og for meg er det ett fett om sosialismen i dens ulike former presenteres av Stalin, Hitler eller Brundtland. "Gud med oss", sa Hitler. Han tok feil. Men det gjorde også de som hevdet at "Gud er død".Sosialismens to ansikter og det nye Gudsbegrepet.

Like lite som "sosialisme" har noe som helst med "sosial omsorg" har "humanisme" noe med "humanitært" å gjøre. Humanisme er kort og godt den ideologi som har satt mennesket i Guds sted. Det er derfor en meningsløshet når enkelte samfunnsdebattanter påberoper seg "kristen-humanistiske tradisjoner" som argument, men bevares! Det lyder både besnærende og troverdig for den som ikke vet hva som er hva. Nå synes ikke jeg det er noe rart, for sannhetens paradoks er at den svært ofte ligner alt annet enn sannhet. For meg er det ett fett om "Humanismen" presenteres av Rousseau, hans disippel Sartre, deres læregutt Pol Pot eller alle de andre mer eller mindre forvrøvlede 68-ere, med USA’s president i spissen. Det dreier seg om samme, i ordets rette betydning, faenskap og uansvarlighet uansett, slik jeg ser det. "Gud er død, jeg er Gud", sier 68-erne. De tar også feil.

Ut fra dette følger at man etterhvert må plassere den franske revolusjon og dens ledere og disipler der de hører hjemme; på historiens søppeldynge! Senere oppfattet noen av min generasjon den såkalte "Kalde Krigen" å bare være en fortsettelse av verdenskrigen, men nå som et oppgjør mellom sosialismen (les: den statlige) og private kapitalisme. Den nasjonale sosialisme var, om ikke utryddet, så gått under jorden, men ikke den internasjonale, som stadig endret navn og fant opp nye ord, eller ga gamle ord ny betydning. Vi oppfattet at alliansen mellom Vestmaktene og Sovjetblokken bare hadde vært en midlertidig ordning for den tid det dreide seg om å uttrydde den felles nasjonalsosialistiske, fiende, og at det nå var etablert en slags maktbalanse, hvor partene holdt hverandre i sjakk. Det var Øst mot Vest, og ingen hadde hørt et kvekk om det som senere skulle kalles Den tredje verden, bortsett fra Kiplings rasistiske vås om "Den hvite manns byrde". Men han fikk jo Nobelprisen!

Men verden stod ikke stille fordi om det fantes en balanse mellom de to blokkene som oppfattet seg som hovedaktører. Gud var fjern, men død var han ikke. Og Pavekirken var slett ikke alltid hva den syntes å være. I Sør Amerika var de "katolske" prestene, til Vatikanets store bekymring, stort sett marxist – leninister som ganske åpenlyst støttet enhver terrorbevegelse! Kristendommen var langt fra noe fellesskap - tvert imot! Noen av oss hadde lest "1984" og "Brave New World". Vi fryktet fremtiden, slik den ble beskrevet av Asimov, Clarke, Heinlein, Huxley eller Orwell. Noen fant håp i Ayn Rand. De kalte det "Science Fiction" - Idag er alle skrekkvisjonene blitt til realiteter.

I 1990 ble det åpenbart for hele verden at den internasjonale sosialisme var i ferd med å kollapse, i hvert fall Sovjetmodellen. Nå betyr jo ordet "Sosialisme" egentlig intet annet enn "Samfunnsordning", og representerer i seg selv ingen fastlagt ideologi, utover at Staten er alt og individet intet, men underlagt det store og hellige "VI". I Norge, som i Europa dreier dette seg om Sosialdemokratiet.Drømmen om den Globale Stat.

Men hva er Sosialdemokratiet, annet enn det middel som pr. definisjon skal føre frem til Den globale, sosialistiske stat? Ganske riktig påpekte lederartikkelen i Morgenbladet, nr. 27 - 1995 at det dreier seg om "en partielite som styrer samfunnet - et veritabelt nomenklatura-syndrom efter beste sovjetiske mønster - er det knapt smuler igjen efter maktfordelingsprinsippet". Ingen har beskrevet og forklart dette bedre enn Max Weber ("Makt og byråkrati", Gyldendal, 1971). Men maktkampen dreier seg ikke lenger om hva eller hvordan, men om hvem som skal ha makten. Den kampen foregår langt utenfor allmennhetens begripelsesevne og over hodet på en tafatt opposisjon, som ser den erklærte liberaldemokraten Carl I. Hagen som en større fiende enn sosialdemokraten Gro Harlem Brundtland. Men det er en naiv, dum og uredelig holdning å blande inn påstander om at FRP representerer nasjonalsosialistiske, rasistiske eller andre "grumsete" ideologier og ellers stort sett består av bygdetullinger. I denne sammenheng dreier det seg om 3 helt andre ideologier. Den ene ideologien setter statens interesser opp mot individualretten, noe som krever en sterk stat i forhold til borgerne. Således kan de norske partiene alle sammen, med mulig unntak av FRP kalles "Statsbærende partier". Følgeriktig må borgerne enten være villige eller tvinges til fullstendig underkastelse og la seg kontrollere i minste detalj.

Ordet "Islam" betyr "underkastelse", og det er nettopp det Islam dreier seg om. Sånn sett arbeider ayatollahene mot samme mål som de internasjonale sosialdemokratene, men de er også rivaler i kampen om verdensherredømmet. Ingen har beskrevet dette bedre enn Malachi Martin, tidligere jesuit og nåværende professor ved Vatikanets Pontifikale Bibelinstitutt ("The Keys Of His Blood" - New York, 1990). Men Martin gjør heller ingen hemmelighet av at Vatikanet har meldt seg på som deltager i den kampen, som også dreier seg om Jerusalem. Det var således slett ingen tilfeldighet at den polske antisosialisten Karol Wojtyla ble valgt til Pave. Martin skriver om Globalismens "Tre ‘Internasjonaler’: Den røde, den gyldne og den sorte ‘Internasjonale’. Men han nevner ikke den fjerde; den grønne. Her er det ikke snakk om noen form for "ekstremisme", verken til høyre eller venstre, men om ren og uforfalsket maktkamp.Grunnloven, Individualretten og Staten

På den annen side har vi da den ideologien som setter individualretten foran Statens interesser, altså en ideologi hvor Staten er til for borgernes skyld - ikke omvendt, som under "Sosialiststaten" eller "Gude-staten"; den sorte (katolske) eller grønne (islamiske) ‘Internasjonale’.

Utfra denne tankegang synes det meg langt mer uforståelig at både F.F. Gundersen og C. I. Hagen så til de grader omfavner Europastaten - denne gigantiske union av rendyrkede formynderstater - istedet for å orientere seg mot det Nordamerikanske frihandelsområde (NAFTA). Det er på dette området vi finner den virkelige forskjellen mellom de europeiske statsdannelser og U.S.A. Samtlige europeiske Grunnlover og statsdannelser med unntak av Sveits er i utgangspunktet mer eller mindre feudale embetsmanns- konstruksjoner, hvor individet mer eller mindre er underkastet Statens godtykke. Storbritannia danner også et unntak, forsåvidt landet ikke har noen skriftlig Konstitusjon, men forholder seg til Magna Charta fra år 1215. Det er bare den amerikanske Konstitusjon med tillegg, som setter individet over Staten i form av visse, ukrenkelige rettigheter, med de tre lysende stjerner; Jefferson, Franklin og Adams!

Det er et paradoks at jo "svakere" Staten er i forhold til sine borgere, jo sterkere er Staten overfor fremmede. Men dette har intet med fremmedfrykt å gjøre. Det er bare den autoritære stat som frykter sine egne borgere! Det bør sies noen ord om den norske Grunnloven og den høyt lovpriste, men temmelig uthulte ytringsfriheten. For det første er Grunnloven skrevet av og for embetsmenn og med den overordnede målsetting å styrke Staten. Utfra den internasjonale situasjon i 1814 og Norges politiske historie siden 1537, var dette fullt forståelig. Men det skjedde også noe annet; de norske bøndenes naive tro på Kongen i København ble overført på embetsmannsverket som etterhvert har fått en farlig, politisk makt gjennom nomenklaturasyndromet. For å forstå denne kongetroheten må vi huske på at de norske bøndene under hele unionstiden hadde en langt friere stilling enn sine danske standsbrødre, som knapt fikk lov å besøke nabosognet, uten å innhente forhåndstillatelse.

Det lovpriste likhetsbegrepet, både i Frankrike og i Norge, betyr ikke annet enn at borgerne sikres lik behandling vis a vis Staten. Noen annen likhet finnes ikke. Individualretten er lite påaktet og den enkelte borger er ikke på noen måte sikret mot overgrep fra Statens side, slik det kommer til uttrykk i den amerikanske Konstitusjon med tillegg. Praksis har også vist at Grunnloven etterhvert er blitt temmelig uthulet, og på en rekke områder er den satt fullstendig ut av kraft. Det mest betenkelige er at Norge ikke har noen Forfatningsdomstol, hvis eneste oppgave er å se til at lover, regler og forskrifter i alle deler er i full overensstemmelse med Grunnloven. Den eneste individualrettigheten en norsk borger har vis a vis Staten er dersom han får lagt fram sin sak i personlig audiens hos Hans Majestet, så plikter Regjeringen å se til at saken blir skikkelig utredet uten sludder! Men det er ikke ofte dette har skjedd siden den siste "danskekongen" - kanskje den edleste monark Norge noensinne har hatt - Kong Haakon den 7. døde! Dette sagt uten forkleinelse for hans etterkommere.Den besværlige ytringsfriheten og Internett.

Ytringsfriheten har i praksis ingen som helst reell beskyttelse i den norske Grunnloven. Store deler av de norske medier vil kunne våkne opp med en solid baksjuke den dagen de oppdager hvordan de daglig, gjennom flere år har vært med på å bryte ned den mest aksepterte definisjon av menings- og ytringsfrihet slik det er formulert i artikkel 19 i Verdenserklæringen om menneskerettighetene av 1948. Der heter det: "Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding, og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser". Man skulle tro at dette også har gyldighet forsåvidt gjelder "snauskalle- konserter", ettersom musikk visstnok skal være et akseptert meddelsesmiddel, i hvert fall utenfor Norge!

Er det derfor enkelte er så redd Internett, og benytter enhver anledning til å diskreditere den første og eneste frie verdensomfattende informasjonskanal? Antisensurorganisasjonen "Article 19" har hatt sine store bekymringer over ytringsfrihetens vilkår i vårt angivelig frie fedreland! For ikke så lenge siden hevdet en av de kvinnelige meningsforvaltere og -terrorister i et fjernsynsprogram her i Norge at de som tenkte annerledes værsågod fikk holde sine meninger for seg selv. Hun ble ikke motsagt! Nå er det jo dessverre slik at Internett unndrar seg enhver form for tanke- og meningskontroll, noe som åpenbart kommer til å drive enhver "sosialhumanist" og "antirasist" fra vettet. Stikkordet ligger i to ord fra Artikkel 19: "Uten innblanding"! I løpet av noen uker fikk vi en ny generasjon datasystemer på markedet, og som er skreddersydd for Internett (Microsoft Windows 95). Verden er i ferd med å bli et mareritt for motstandere av det frie ord og den frie tanke, slik det har vært helt siden menneskeheten fikk lov å høre Bibelens budskap på på sitt eget språk. Det er nok å minne om at Islam ikke aksepterer oversatte utgaver av Koranen som autoritative!

I U.S.A. finner Justisminister Janet Reno på det ene utspillet mer desperat enn det andre for å få kontroll med Internett. Ironien er at det i realiteten var Pentagon, som satte igang og utviklet hele systemet som et vanntett forsvarssystem, hvilket det også er. Internett er bare ord, men Ordet er det mektigste og eneste uovervinnelige våpen som noensinne er oppfunnet! Det er ganske naivt å tro at det er de norske statsfeministers avsky for pedofili som er drivkraften i deres krav om "kontroll med internett". Motivet er politisk kontroll og sensur gjennom telenettet. Resultatet vil bli et Internett som er 100% uavhengig av noe som helst telenett, gjennom interaktivt satelittkommunikasjon. Uten internett ville du ikke ha lest dette, fordi denne artikkelen er produsert via Internett! Det finnes nemlig ikke én eneste norsk avis som vil offentliggjøre disse artiklene!
Forsvarsretten.

Retten til å inneha våpen er grunnlovsfestet i U.S.A. og i Sveits er det fortsatt en plikt, slik det også var det i middelalderens Norge. Stakkars den bonde som ikke kunne fremvise sine våpen i perfekt stand og klar til bruk! Heimevernet er ikke noe moderne påfunn, men har tradisjoner hundrevis av år bakover i historien, da Norge ikke hadde noen stående hær. I det øvrige, feudale Europa var våpen forbudt. Sveits har fortsatt ingen stående hær. Landet er likevel mobilisert og i full kampberedskap i løpet av et par timer! Sveits ligger dessuten lavest på den europeiske kriminalstatistikk forsåvidt gjelder drap, med eller uten skytevåpen! Selv i U.S.A. blir mindre enn 2 av 1000 drap begått med lovlige, registrerte våpen!

Hvorfor er da autoritære stater, især de sosialistiske, livredd våpen i privat besittelse? Det er dette og intet annet som ligger bak en del mer eller mindre forskrudde påfunn fra U.S.A.’s Justisminister Janet Reno’s side, godt fulgt opp av de norske statsfeminister, og som er utførlig beskrevet i Wayne La Pierre: "Guns, Crime, and Freedom" (Washington D.C., 1994). Det er først etter at Republikanerne fikk flertall i Kongressen at det ble satt fart i granskingen om hvorfor det var nødvendig for de føderale troppene å slakte 24 barn i Waco, Texas i den angivelige hensikt å redde dem fra påstått incest, den 19. april 1993, og hvilke galskaper dette senere førte til i Oklahoma. Likhetene med hva som skjedde i Warshawa-ghettoen i januar 1943, 50 år tidligere, er mange og skremmende. I 1970 ble de som ville styrte regjeringene kalt venstreekstremister. Idag blir i realiteten de samme folkene erklært å være høyreekstremister. Forstå det, den som kan.

Vi kjenner alle til Spielbergs fantastiske film "Schindlers liste". La meg påpeke at Spielberg - åpenbart av våpenpolitiske årsaker unnlot å ta med ett vesentlig punkt, forsåvidt gjaldt Oscar Schindlers jødiske slavearbeidere. Filmen nevner ikke det helt sentrale moment at Schindler var i stand til å skaffe tilveie et stort antall våpen til sine slavearbeidere, og at de fikk kyndig våpenopplæring for å kunne forsvare seg, da den dagen kom at de eventuelt skulle henrettes!

I mellomtiden hadde vi opplevet sosialistungdommens paroler og opprop om "Væpna revolusjon" og deres hemmelige treningsleirer. Idag så hevdes det i ramme alvor at denne "venstreekstremisme" var en nødvendig motvekt til en ekstrem høyreside som dengang slett ikke eksisterte (Morgenbladet, nr. 27, 1995)!

De eneste ekstreme volds- og drapsterrorister vi kjente til, var slike som de sosialistiske Røde Brigader og Baader-Meinhof, sammen med Souhaila Andrawes & Co. Men de var angivelige "frihetskjempere" i opprør mot det "dekadente borgerskapet" og de forhatte jødene, slik vi opplevde det bl.a. under München - olympiaden og i Mogadishu. Jo, i sannhet litt av en motvekt! I flere år drev Souhaila Andrawes og hennes marxist – leninistiske støttespillere en profesjonell medlidenhets- og gråtekampanje etter beste psykopatologiske oppskrift. Men dette kan ikke endre det faktum at Souhaila Andrawes ikke er noe annet enn en ganske alminnelig kriminell terrorist som tilsist ble innhentet av "Lovens Lange Arm", uansett hvilke avtaler som i sin tid ble inngått i Tunisia mellom Holst og Arafat! Det er intet heltemodig ved Souhaila Andrawes - bare et ynkelig krek, uten vilje til å ta ansvar for egne, avskyelige handlinger.

I realiteten er det selvfølgelig helt legalt å ville "styrte en regjering". I visse tilfelle kan det være en plikt, hvis vi skal ta de ulike menneskerettighetserklæringene og den amerikanske uavhengighetserklæring på alvor. Denne tok mennesket som utgangspunkt og reduserte regjeringens betydning. La meg sitere noen ord fra sistnevnte: "...Men når en lang rekke konsekvente maktmisbruk og overgrep viser at hensikten er å tvinge et folk inn under et absolutt despoti, da er det folkets rett, ja, dets plikt å fjerne en slik regjering og grunne sin fremtidige sikkerhet under nye former."

Her ligger kanskje svaret på hvorfor det er så viktig for Gro Harlem Brundtland snarest mulig å få avvæpnet Heimevernet og få det lagt under vanlig, militær ledelse. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg hva som hadde skjedd i 1940, dersom Norge hadde hatt Heimevernet. Men det skal heller ikke mye fantasi til for å forestille seg hva som etterpå hadde skjedd med Regjeringen! Våpenhysteriet skyldes rett og slett at Regjeringens fremtidsplaner krever full avvæpning av private. Dette innvarsler inntreden av den korporative stat, med den store allianse mellom Fagbevegelsen og Næringslivet.

Men ingen steder har verden opplevet at retten til å forsvare seg er satt så fullstendig til side av nettopp de stater som ynder å kalle seg selv både frie og demokratiske som på Balkan og i Kaukasia. Det er den påstått frie og demokratiske vestlige verden, som med god hjelp fra Russland i realiteten la ned forbud mot at Bosnia og Tsjetchenia skulle få lov å forsvare seg! Det har ikke gått hus forbi at Israel og Jordan - de tidligere fiender - stod sammen i kampen for de bosniske muslimene, som daglig ble drept med norskprodusert sprengstoff! Bill Clinton hevdet at det ville få ødeleggende konsekvenser dersom det ble tillatt at Bosnia ble satt istand til å forsvare seg. I dag gjelder det Kosovo. Å forsvare seg er tydeligvis noe som bare er forbeholdt "Dickie Willie ". Den politiske "venstreside" i Norge har gitt sitt klare og utvetydige svar i form av en øredøvende taushet!