Del 3

Av Ivar Garberg

Propagandamaskinen i Norge var Norsk Rikskringkasting. NRK syntes det var viktigere å servere 30 minutters vrøvl og løgn omkring de palestinske opptøyene i Jerusalem, den 8. oktober 1990, hvor - tragisk nok - 17 mennesker ble skutt, enn å minnes 50-årsdagen for massakren ved Babij Yar, hvor 33 771 jøder ble myrdet på en eneste dag, den 29. september 1941 etter en oppskrift Hitler hadde fått av Yassir Arafats kjødelige onkel, Haj Amin al Husseini - Stormuftien av Jerusalem, lederen av Hebron - massakren i 1929 - som hadde flyktet fra Palestina til Bagdad i 1939, og derfra til Berlin i 1941. I 1945 fikk han politisk asyl i Egypt, hvor han stod for Yassir Arafats politiske indoktrinering til han døde i 1974 og Yassir Arafat arvet det palestinske nasjonalsosialistiske førerskap til Arbeiderpartiets store jubel; "endelig en som kunne få has på de helvetes jødene", tenkte de - og sa det.

Det var blant annet disse forhold som førte til at USA på en diskret måte kunne opplyse den sosialdemokratiske statsministeren i Norge om at det ville bli lagt nedlagt veto mot henne som FNs nye generalsekretær fra 1992. Det hjalp ikke at hun var den flinkeste i klassen sett med egne øyne. Hun var for alltid kompromittert i deres øyne som kunne sin historie og som visste hva moral er. Da så jobben som NATOs generalsekretær ble ledig, søkte hun via de forvirrede politiske kannestøperne i Akersgata å bli utnevnt på grunnlag av egenproduserte rykter, men da det ikke forelå umiddelbare planer om å avvæpne NATO for å la organisasjonen dele skjebne med Heimevernet og det norske forsvaret, takket alliansen nei til søknaden. Tilslutt fikk hun lov til å overta det korrupte og skandalerammede WHO - Verdens Helseorganisasjon. Hun er jo lege, ikke sant? Et av WHO's yndlingsprosjekter heter Shiva - en nylig utbombet nervegassfabrikk i Khartoum.

Venstresosialistene i Norge marsjerte mot noe de kalte "nynazisme", men det gjorde de bare fordi de hadde alliert seg med gammelnazistene i Midtøsten under det nye navn "antirasisme"? Antirasismen i Norge har aldri vært noe annet enn dårlig skjult jødehat,og "nynazismen" var innført som begrep utelukkende for å skjule at den fascisme som eksisterte i full blomst. Det er da vel ikke noe "nytt" i nazismen?

Det hele ble en eneste sosiopatisk suppe, hvor fanatikerne fikk fritt spillerom. Se på Europa idag, og lær leksen. Det internasjonale storsamfunnet likte lite at Skandinavia var blitt det sted hvor Islams terrorister tok opphold mellom sine blodige aksjoner. Til deg har jeg dette å si: En psykopat kan aldri helbredes. Det finnes ingen helbredelse for en psykopat, allerminst for en som har skaffet seg politisk makt. Men det er gjennom et uttrykk for moralsk fasthet at det gis en teori som har betydning for at normale mennesker kan mestre problemet med maktmenneskene. Saken er at det eneste effektive middel menneskene har overfor deres nedbrytende virke er å utvikle sin sjelelige motstandskraft slik at de ikke lar seg forlede til å reagere i nevrotisk stil, og dermed miste sin sikkerhet. Men dette er bare mulig ved at de normale mennesker med fanatisk besluttsomhet og den mest urokkelige jernvilje holder fast ved det som virkelig har verdi. Og dette kan bare skje ved at det utvikles et forståelsesfellesskap mellom de normale mennesker som arbeider for det konkret verdifulle. Først derved er det utsikt til at menneskene kan klare å oppfylle det bud som må være det første og grunnleggende bud i all moral: Man må ikke under noen omstendighet tape fatningen overfor psykopatenes aktivitet i hverdagslivet eller makt -menneskene i politikken.

Det må herske den alminnelige oppfatning at Jesu morallære er noe av det ypperste som er skapt, og at det er en lære som har universell gyldighet, enten man er kristen eller ikke. Psykopatene er ikke istand til å forstå at de kristne og jødene har det til felles at de blant annet deler de 10 bud. Psykopatene er ikke istand til å fatte hva det 2. bud innebærer, og de er villig til et hvilket som helst offer for å tjene sin ondskapens herre - den som de kristne kaller Satan. Hele problemet dreier seg om hvordan vi skal kunne berge Europa og Norge som vi kjenner det fra det som Robert Kaplan kaller "The coming anarchy". Problemet ligger verken i de åpne eller stengte grensene, men i den kommende massive folkevandring, kombinert med den uavvendelige statlige kollaps med derav følgende totale kaos, og som uavvendelig fører til de farligste av alle ideologier; den fanatiske fundamentalismen, eller like fantatiske sosialhumanisme, som jeg omtaler et annet sted.

Enten det dreier seg om kristen eller islamisk fundamentalisme så er kravene til hvordan enkeltindividet skal innrette seg i hverdagslivet stort sett de samme. Forskjellen er at den kristne fundamentalisme bare har oppslutning i helt marginale befolkningsgrupper. Fanatisk kristenfundamentalisme er basert på makt, mens den islamiske er basert på vold og ren terror som virkemiddel. De felles krav er innføringen av tabuer mot visse typer mat og drikke, alkohol, tobakk, dans, film, teater og fjernsyn. Strengt tatt tillates ingen annen fritidsaktivitet enn bønn og bibel- eller koranlesing. Kvinnen betraktes som mannens underdanige, og må ikke vise naken hud eller delta i offentlig sammenheng. I visse islamiske land tillates ikke kvinnen å kjøre bil på offentlig vei (Saudi Arabia). Den fanatiske, kristne fundamentalisme finnes kun blant protestanter, mens den islamiske finnes hosbåde sunni- og shia-muslimene. men Islam er noe mer enn relkigion. islam er en politisk doktrine - en ideologi. Nazismen er tuftet på den samme ideologi!

Nå finnes det innenfor katolisismen også en form for fundamentalisme, men den har intet med religion å gjøre. Her dreier det seg om en politisk splittelse og maktkamp, som er lite påaktet i den utenrikspolitiske debatt. Forholdet er at den katolske kirke i Syd Amerika i realiteten står fullstendig utenfor Vatikanets kontroll, men lever sitt eget politiske liv; Den katolske kirke i Syd Amerika utviklet seg til en ren Marxist-Leninistisk organisasjon og støtter helt åpenlyst ideologisk baserte gerilja- og terrororganisasjoner, til Vatikanets store fortvilelse.

Samfunnsdebatten er lite fokusert på disse forhold. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Imidlertid er ordet "fundamentalisme" etter hvert blitt et skjelsord, på lik linje med "rasisme", og er i ferd med å miste sin egentlige betydning. Det kan derfor kanskje være på sin plass med en liten oppsummering av hva den kristne fundamentalismen, som oppstod i USA i årene mellom 1830-1840, står for rent trosmessig. I utgangspunktet dreier det seg om en ren bokstavtro fortolkning av Bibelen, en tro på Bibelens ord som ufeilbarlig og Jesu nære gjenkomst på jorden, jomfrufødselen, gjenoppstandelse, menneskets forening med Gud, og "Tusenårsriket"s snarlige komme. Fundamentalistene engasjerte seg sterkt i misjonsbevegelsen, som fikk sterkt fotfeste i Norge.