(Ingen rett strek, men en ond sirkel) Del 2

 Av Ivar Garberg

Sånn ser nå jeg på saken. Er det derfor "noen" vil ha det til at jeg er en gal jøderasist, så gjerne for meg. Det er sagt at ingen er farligere enn de "gode idealister", som i sine ideale fordringer setter tilside andres mest elementære rettigheter, uten at deres velmenende idioti blir motsagt og satt ettertrykkelig på plass! Jeg skal gi to eksempler, begge fra Dagbladet, den 25. juli 1995. Den "velmenende idiot" er i det ene tilfellet, Venstres leder, Odd Einar Dørum. Først slår han fast en sannhet, som vi alle er enige om; "Ethvert samfunn må verne sine grunnleggende verdier". En av disse verdier er slått fast bl.a. i den tidligere omtalte "Artikkel 19". Likevel presterer Dørum å skrive følgende vrøvl: "...det finnes noenlunde felles oppfatninger av hvor grensene går mellom akseptable og uakseptable meninger i slike grunnleggende spørsmål." Derved avskaffer Dørum med et pennestrøk en av menneskehetens viktigste friheter! Tragedien er at Dørum i sin forskrudde tankegang ikke forstår at han gjør seg til talsmann for å avskaffe en av de rettighetene han påstår at han er så opptatt av å forsvare! Dørum er ikke i stand til å innse at menings- og ytringsfriheten ikke har noen grenser, og ikke er gjenstand for debatt.

Det andre eksemplet viser en minst like forskrudd tankegang: Den afghanske asylsøkeren Maryam Azimi er konsekvent omtalt som "forfatter og kvinneaktivist". Det er ledelsen i Forfatterforeningen og PEN-klubben som har gjort henne til forfatter, men ingen har sett noe som helst til hennes angivelige forfatterskap. Sentrale elementer i hennes asylforklaringer er ifølge Justisdepartementet "meget lite troverdige." Det er representanten for FNs høykommissær for flyktninger i Quetta i Pakistan som ikke vurderte henne for å være i behov for beskyttelse. Hennes støttespillere på den "nederste venstre halvdel" skulle så angivelig reise saken for FNs menneskerettighetskommisjon, tiltross for at denne overhodet ikke vurderer saker i forhold til FNs flyktningkommisjon! Disse forskrudde menneskene har gjort det til sin livsoppgave å beskytte den totale meningsløshet (Azimi), mens de som har en mening vær så god må se til å holde kjeft! Noen befinner seg ikke i sirkelen i det hele tatt! De har "definitivt forlatt arenaen hvor den rasjonelle debatt er mulig," (Statssekretær i Justisdepartementet, Øystein Mæland, Dagbladet, 25. juli 1995).

Men da vet også Regjeringen at den før eller senere må kvitte seg med nasjonalsosialistiske kamerater av typen Arafat, Andrawes, Karadzic og Milosevic. Verken PEN-klubben eller andre aktivister på nederste halvsirkel fant det bryet verd å bekymre seg over at Yassir Arafat i beste nasjonalsosialistiske tradisjon julen 1995 lot fengsle redaktøren for en av de største palestinske avisene i Jerusalem, fordi denne hadde nektet å trykke en rosende omtale av Arafat på førstesiden. Norske massemedia, med unntak av "Dagen", fant ikke saken interessant nok til å la den nevne. TV2 nevnte den på nyåret, men da var den kjent over hele verden, unntatt i Norge.Det legges heller ikke vekt på at Yassir Arafat trenger 50.000 bevæpnede politifolk til å holde styr på en folkemengde hvis størrelse bare er dobbelt så stor som Oslos og et område på størrelse med en middelstor norsk kommune. Det er en politistyrke som er to-tre ganger så stor som den samlede norske forsvarsstyrke! Så vel massemedia som norsk fagbevegelse vil få store problemer med sin troverdighet, når de opplever at Yassir Arafat setter foten ned og bruker denne politistyrken til å kneble den palestinske LO-kongressen. Norsk fagbevegelse vil for sent oppdage hvilken slange de har diet ved sitt bryst, og at Kjell Bygstad har lurt dem trill rundt; det finnes ikke plass for noen fri fagbevegelse i den palestinske "lovgiving", som bare er et oppkok av gammelt tankespinn fra Nazi-Tyskland!

For sent vil norsk fagbevegelse oppdage at den ble forført av Kjell Bygstad til å skape et monstrum; "Palestina" er monsterets navn! Den såkalte opposisjon i Norge har intet som helst å stille opp mot Regjeringen, fordi den totalt mangler politisk syntese. Opposisjonen vet ikke engang hva den skal sette inn i stedet for, fordi den i realiteten aksepterer at korporativismen er kommet for å bli. Regjeringen kan med et par velplasserte, verbale justeringer når som helst tilsynelatende komme i overensstemmelse med folkeflertallet, uten at det koster den noe som helst. Det var nøyaktig hva statsministeren gjorde i sin nyttårstale ved inngangen til 1996. Hun fraskrev seg ansvaret for sin egen feilslåtte politikk, og overførte ansvaret direkte på hver enkelt innbygger. Frekkheten lenge leve! 

Sosialisme er selvfølgelig uforenlig med et demokrati. "Sosialdemokrati" har aldri betydd "demokratisk sosialisme". Begrepet betyr bare at den totalitære sosialisme skal innføres ved demokratiske midler. Når sosialiststaten er etablert, er det ikke lenger behov for "demokrati", og "nomenklatura" - byråkratene overtar og makta rår, som hun sa, kjerringa. Nå hevder jo svært mange at dette er den korporative modellen som EU styres etter. Men hvorfor da de like heftige protester fra nederste venstre halvdel, som fra nederste høyre? Velferdsstaten kollapset omtrent samtidig med Sovjetstaten. Det var mange felles trekk. Helt grunnleggende for begge to var deres mangeårige forsøk på å avskaffe de kristne moralbegreper og grunnverdier; i Sovjetstaten helt åpent, eller som i Norge, mer fordekt, i form av harselas, hån og meningsterror. Sammenbruddet var mer eller mindre totalt: Det var kjernefamilien som først begynte å bryte sammen. Både sosialt og økonomisk ble befolkningen redusert til "mobil arbeidskraft" - i seg selv et vanvittig begrep. Dessert-generasjonens høner og haner virret hodeløse omkring for "å finne seg sjæl", som det ble sagt, uten å forstå at forvirringen skyldtes at de hadde kvittet seg med fundamentet i ethvert samfunn; kjernefamilien. Resultatet? Uønskede svangerskap med abort eller daghjem, nøklebarn på gaten med alkohol eller narkotika og prostitusjon.150 000 tenåringer var i desperat behov for psykiatrisk hjelp.

100 000 barn var blitt seksuelt misbrukt av voksne - dels av sine egne foreldre.

14 000 barn var under barnevernets beskyttelse

5 000 stod i kø.

40 000 narkomane måtte dele 850 behandlingsplasser.

800 000 eldre fikk valget mellom å fryse eller sulte i hjel.

200 000 angstpasienter fikk sine liv ødelagt.

170 000 var uten arbeid.

65 000 mottok sosialstønad.

100 000 kvinner hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. Hver fjerde innbygger var i den ytterste nød. Selvmordshyppigheten blant mennesker under 25 og over 70 år øket dramatisk - Norge plasserte seg i verdenstoppen. Bare i løpet av noen måneder begikk 7 vernepliktige soldater selvmord. Enda verre var situasjonen for våre eldste. Mest følbart ble det innenfor helse- og sosialsektoren. Men også innen skole- og kulturpolitikken var katastrofen åpenbar. 600 000 nordmenn led av så alvorlige lese- og skrivevansker at de med full rett kunne kalle seg analfabeter. Stort bedre var det ikke med taleferdighetene; unge mennesker kunne ikke skille mellom talespråkets enkleste lyder. "Skjære" ble til "kjære" og "kirke" ble til "skjirke", og ingen lærte De Ti Bud. Ingen kunne rette på dem, fordi lærerne kunne heller ikke disse bud, og var mest opptatt av å lære elevene om Islams velsignelse i det nye og fargerike Norge. Ikke fordi Islam var særlig egnet for norske forhold, men fordi det var om å gjøre å fjerne alle moralverdier og -normer. Norsk skole - som ikke hadde vært i stand til å gi norske skolebarn et minimum av forståelse for sitt eget språk, historie og kultur - skulle nå drive opplæring i 80 "morsmål".Ingen politiker våget å påpeke denne latterlige stormannsgalskap. Ingen stilte spørsmål ved morsmålslærernes faglige kvalifikasjoner. Begrepet " det flerkulturelle samfunn" eksisterer ikke noen steder, annet enn som et utopisk luftslott. Politiske vedtak om "antirasistiske soner" er naivt tøv, verken mer eller mindre. Kultur skapes ikke ved politiske vedtak og bevilgninger, like lite som lykke og velvære kan salderes over statsbudsjettet.

Katastrofens fulle omfang gikk bare gradvis opp for det norske folk. Nasjonaløkonomisk var landet et av de mest solide i verden. Likevel var det privatøkonomisk en ruin hvor omfanget av den svarte økonomi kanskje representerte så mye som 30% av den samlede økonomiske aktivitet. Men det var våre politiske ledere som hadde gått foran og vist oss at dette var fine greier! Det er ganske fantastisk hvordan Staten i kjølvannet av den såkalte "Jappetiden" i løpet av få måneder klarte å sosialisere de store forretnings- bankene, for deretter å presentere regningen for almenheten en gang til! Bank- og finansvesen forstod tilsynelatende ikke hvilken genial operasjon som var gjennomført. Senere fikk landet en sentralbanksjef, som i beste fall må karakteriseres som et "dårlig papir" i denne forbindelse. Mange ville har brukt ordet "kjeltring".Hvert eneste voksne menneske i Norge visste dette, men hvem våget å se sannheten i øynene? Ikke alle politikerne var maktmennesker. Også blant dem var det slik at det store flertallet var udugelige eller terrorisert til taushet. Midt oppe i denne elendigheten fikk vi så problemene med våre åpne grenser. Dette var ikke et resultat av Stortingsvedtak, for der var det slått fast at det skulle være full innvandringsstopp i Norge, men et resultat av at våre politiske myndigheter overhodet ikke førte noen som helst innvandrings- politikk i det hele tatt, men hadde henfalt til utopiske drømmer om å gjøre Norge til et maleskrin - kanskje sosialdemokratiets hittil mest asosiale samfunnseksperiment i og med at dette eksperimentet ville føre til at Norge som nasjon ble utslettet, både kulturelt, etnisk og politisk. 

Hele Europa var vitne til hvordan den "frieste" og mest "vestlige" av sosialiststatene i løpet av noen måneder, som et resultat av psykopatisk diktatur oppløste seg selv i et vanvittig hat av religiøse, etniske, kulturelle og historiske motsetninger. Ikke en eneste politiker våget å si hva alle visste: Jugoslavia var nok et eksempel på galskapen i å opprette "et fargerikt fellesskap" på kunstig grunnlag, hvor til slutt det hele ble en alles kamp mot alle. Hvorfor skal galskapen gjentas i Norge? Løsningen er enkel og tøvete: Man oppretter "antirasistiske soner" og gjør politiske vedtak om Norge som flerkulturell nasjon. Snakk om tøv! Vi gledet oss alle over at de små, baltiske nasjoner fikk sin frihet og selvstendighet tilbake etter 50 år i et usedvanlig fargerikt fellesskap, som kanskje var mer grått enn fargerikt når alt kom til alt. Men vi overså at Litauen og dels Latvia var tuftet på rendyrket jødehat, og at begrunnelse for å beholde dødsstraffen var at fengslene var overfylte. Argumentet ble slukt rått og uten motforestillinger.

I Norge gikk Regjeringen til den motsatte ytterlighet: den sterke økningen i kriminalitet og mangelen på celleplass skulle bekjempes ved at fengselskapasiteten skulle fordobles, uten at det var nødvendig å bygge flere fengsler! Den geniale norske løsningen var å halvere straffen! Et annet forslag var å la de straffedømte få sone hjemme hos seg selv, under elektronisk overvåking. Mange av dem som innså galskapen torde ikke si noe som helst av redsel for å bli stemplet som rasist eller det som verre var. I mellomtiden opplyste valgforsker Henry Valen i tidsskriftet "Mosaikk" (nr. 4 1991), som utgis av Utlendingsdirektoratet at allerede i 1989 var 70% av befolkningen uenige i at Norge burde øke den økonomiske støtten til innvandrere. Så tidlig som i 1989 var 38% av de spurte av den oppfatning at innvandrerne var en trussel mot vår nasjonale egenart. Hele 40% av Arbeiderpartiets velgere delte denne oppfatning. I Fremskrittspartiet var andelen 67%. Dessverre manglet partiets ledelse der og da det nødvendige moralske mot til å gjøre dette til en hovedsak, og var lovlig sent ute med klare meldinger. Partiet var infiltrert av radikale ungdomspolitikere og opportunister, både til høyre og venstre. Disse skapte et kaos, som ikke ble mindre ved at ytringsfriheten utartet til det totale meningskaos.

Maktmenneskene fører ikke ideologisk prinsippdebatt. De mangler normer, verdier og moral. Det er lenge siden at en partifører avsatte velgerne sine, slik Carl I. Hagen faktisk gjorde det. Jeg kan ikke huske at det har skjedd siden Adolf Hitler besluttet at han var sveket av det tyske folk og derfor ville dra hele den tyske nasjon med seg i avgrunnen. Men Carl I. Hagen er ingen Hitler, og partiet reiste seg igjen. Eric Fromm hadde for flere år siden beskrevet fenomenet i sin bok om den menneskelige trang til selvutslettelse. I vårt tilfelle dreide myndighetenes innvandringspolitikk seg om et bevisst, nasjonalt selvmord, men var et resultat av psykopatdiktaturet. Opposisjonen våget ikke å protestere av redsel for å utfordre en folkeopinion som aldri hadde eksistert. Ingen politiker hadde det nødvendige sosiale mot til å si at "her går grensen" - tiltross for at det er dette som er integritet; å sette grenser. At det foregikk en masseinnvandring til Norge på tvers av Stortingsvedtak, var mulig utelukkende på grunn av ren meningsblokkering og politisk svindel. Metoden var velkjent; man innførte den totale begrepsforvirring i den tro at man kunne lure HELE befolkningen HELE tiden. Men det var bare en liten del som lot seg lure hele tiden. De fleste lot seg lure bare for en kort tid. Lovverket skilte klart mellom 4 typer innvandring, men de fleste politikere laget sine egne definisjoner som intet hadde med virkeligheten å gjøre. For det første hadde vi den vanlige arbeidsinnvandring. Ettersom vi rent formelt hadde innvandringsstopp, måtte det et kunstgrep til. Dette foregikk i flere etapper og på ulike plan. Veien inn til Norge gikk via asylbegrepet.

Over 95 % av asylsøkerne var rene velferdssøkere og intet annet enn det. De var ikke en gang skjulte arbeidsinnvandrere. Å skaffe seg arbeid stod for våre nye landsmenn som toppen av dumhet. Hvorfor arbeide når du befinner deg i verdens største sosialkontor i et land hvor den rette hudfargen og et snev av AIDS garanterer livsvarig status som trygdemottaker og statspensjonist? Selvfølgelig kunne de ikke gis status som politiske flyktninger. Det ville være for grovt, selv for sosialister og sosialdemokrater. De ble derfor stort sett gitt opphold på såkalt humanitært grunnlag. Slik som begrepet ble misbrukt, var det intet mindre enn en hån mot de som virkelig trengte hjelp. Asylinnvandrernes frekkhet, arroganse og kravmentalitet økte i takt med galskapen i denne asosiale politikken. Man hadde den utrolige frekkhet å kalle dem flyktninger - noe de aldri hadde vært. 

Dette var Norges svik mot verdens fattige og nødlidende. I stedet for å vise dem solidaritet, anskaffet norske politikere seg noen tusen fargerike asylsøkere, som så ble satt på en opphøyet, men nedverdigende utstillingsplass. Alle skulle se hvor sorte og deilige de var, og at norske politikere stadig befant seg i verdenstoppen av asosial galskap. Enhver som sa nei, ble stemplet som rasist. Sannheten er at det norske sosialdemokratiet åpent støttet flere rene terroristorganisasjoner, ikke bare ANC og PLO, senere også PKK. Norsk asylpolitikk er en gedigen dekkoperasjon for noe helt annet, nemlig å gjøre Norge til et fristed for internasjonale terrorister. Dekkorganisasjonen ble gitt navnet Norsk Organisasjon for Asylsøkere, under reell ledelse av jødehateren - den evig avlyttede Hans Henrik Ramm. Annette Thommessen var bare et nyttig, men svært så villig redskap. Hennes etterfølger kunne eller ville ikke akseptere organisasjonens overordnede strategiske målsetting og takket for seg, etter knapt 6 måneder i sjefsstolen!

Deres nærmeste samarbeidspartner på den internasjonale arena var den nasjonalsosialistiske terrororganisasjonen P.L.O., hvis første mål er utslettelsen av Israel og hver eneste jøde. Deretter står Jordan og resten av verden for tur. Det er ikke tvil om at NOAS var en sosialistisk dekkorganisasjon av verste slag. Vennskapsaksen Irak - PLO - Arbeiderpartiet gjorde det umulig å holde Treholt i videre fengsel. Den saken er enkel. I mellomtiden var våre fortauer i ferd med å bli omdannet til en eneste stor klyse av millioner av brukte tyggegummi. Enhver som senket blikket kunne observere at pengene som ble spyttet ut på våre fortauer måtte kunne fø en nasjon av flyktninger. Alkoholmisbruk var et stort problem i Norge. Det var særlig Kristelig Folkeparti som var opptatt av dette. Dette skal Kristelig Folkeparti ha stor ære for. 40% av all den alkohol som ble konsumert i Norge var privatprodusert eller innsmuglet. 4% ble omsatt på ulike skjenkesteder. Nærmere 60% ble omsatt over disk - dels i kolonialbutikker og supermarked, dels i Vinmonopolets egne utsalg. Hvorfor brukte da Kristelig Folkeparti 100% av sin alkoholpolitiske energi på disse 4 prosentene som ble omsatt av restaurantbransjen? Altså begrenser politikerne restaurantenes åpningstider i forvrøvlet tro på at dette skal ha noen effekt på det alkoholkonsum som finner sted utenfor restaurantene (96%). Dette var intet annet en hykleri og fariseisme av god gammel oppskrift. Men noe av årsaken lå også i at selv Kristelig Folkeparti visste at Europa ikke ville vite noe av et statlig brennevinsmonopol. Dette måtte ikke avholdsfolket få vite, for hvordan ville det da gå med Norge og vår Europapolitikk?