Denne artikkelen er hentet fra www.aftenposten.no
Adressen til artikkelen er http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article.jhtml?articleID=391251
Oppdatert: 01.09.2002, kl 00:53 

Pedagogikk rammet av motehysteri

Etter at forbudet mot TV-reklame forsvant, har samfunnet vårt lagt seg flat for motepress. Vi påvirkes av reklame, moderne musikk, amerikanske filmer. Særegne subkulturer oppstår der de unge moteløvene får utfolde seg, ofte på tvers av samfunnsmoralen. Gutter tagger. Små jenter kler seg i sexy tøy. Men heller ikke lærerne slipper motepresset - innen yrkesfaget.

(Lektor Odd Øivind Bergstadved Stovner videregåenede skole i Oslo har sett seg lei på moteriktig pedagogikk. Han kommenterer noen av de nye, moderne læremetodene, som i hans øyne gjør det vanskeligere for elevene å tilegne seg kunnskap. Han savner "gammeldags" metodikk og grensesetting, med klare rammer for innsats og oppførsel i klasserommet). 

For dagens tenåringer, men også for mindre barn, gjelder det å ha rett adferd, klær og andre produkter som gir status i subkulturen. Ellers risikerer de mobbing og utstøting. Derfor er de villig til å gjøre nesten hva som helst for å få dyre gjenstander av sine foreldre. Etterpå går de fort lei av gavene. Mens barnerommene står igjen som motemuseer, higer de unge etter nye kule objekter. Samtidig smuldrer grensesettingen opp i de tusen hjem.

Verre er det at motehysteriet også har nådd pedagogikken. Noen metoder og arbeidsmåter regnes for å være gammeldagse, andre oppfattes som moderne. Stort sett all tradisjonell pedagogikk oppfattes som avleggs - ikke bare i departementet, men også av politiske partier, elevorganisasjonen og skolens største fagforening. Hva vil disse menneskene med skolen?Såkalte virkelighetsnære oppgaver er en mare som har ridd skolesystemet med jevne mellomrom. De som bestemmer, synes å tro at alle elever plutselig og helt av seg selv utvikler indre motivasjon når oppgavene blir "virkelighetsnære". 

I grunnskolen fins det elever som lærer desimaltall ved å regne med penger. Resultatet er at flere av dem ikke klarer å forstå hva et desimaltall er. Praktiske eksempler har alltid begrensninger. Ensidig regning med kroner er med på å forsterke misforståelsen av at desimaltall er to heltall med komma imellom. Foran kommaet står kronene, etter kommaet finner vi ørene. Det fins elever som får 2,59 + 0,1 til å bli 2,60! 

Tekstoppgaver er et annet utslag av virkelighetsmani. Problemet med disse oppgavene er at elevene ofte ikke skjønner konteksten. De har for liten erfaring. Spesielt de fremmedspråklige har problemer med slike oppgaver. 

Tekstoppgaver, som for alvor har tatt over i matematikkundervisningen ("Per skal male rommet sitt..."), er ikke konkretiseringer, men oppgaver på det mentale plan. Dersom vi bruker tekstoppgaver i enkelte skolefag, må ingen tro at det blir enklere for elevene å tilegne seg kunnskaper i faget.

Forberedelse under eksamen er også innført som følge av "virkelighetsnær" tenkning. Idéen er at elevene skal klare å sette seg inn i noe nytt om virkeligheten i løpet av et par timer, for deretter å bli testet ut i dette under resten av eksamenen. Forberedelsesdelen presses gjennom overalt, uten tanke på fagenes egenart. Det er rimelig fjernt å tro at unge mennesker skal klare å forstå noe nytt på så kort tid.

Så er det prosjektarbeid, den trolig mest ultimate arbeidsmetoden nå. Elevene deles inn i grupper som skal velge en oppgave, for så å kaste seg ut i den virkelige verden og undersøke denne. Gruppene kommer tilbake med en skriftlig rapport og har en muntlig fremføring. I mellomtiden trekker læreren seg tilbake, klar til å gå inn i den nye og moderne veileder-rollen dersom noen elever skulle trenge hjelp.

Prosjektarbeid er en overambisiøs metode. Den må inneholde flere arbeidsmåter for å fungere, ikke bare gruppearbeid. Det krever mye planlegging fra lærer, som er prosjektleder og skal følge opp gruppene. Elevene må kunne samarbeide og løse konflikter i gruppene, og vise stor selvstendighet og gode kunnskaper. I praksis er det slik at noen elever i gruppene gjør jobben, mens andre sniker seg unna. De som lærer minst av prosjektarbeid, er svake elever som trenger strenge grenser og mye oppfølging for å lære.

Den såkalte Blooms taksonomi heter en ny megamote innen pedagogikken. Taksonomi betyr å ordne arbeidsformer i hierarki, der noe er lavt og klanderverdig, mens noe er høyt og beundringsverdig. Aktivitet på et "lavt" plan er pugg av gloser og definisjoner, samt faktakunnskap. Vurdering derimot er det høyeste og hippeste i taksonomien. 

Dette har ført til en strømning vi kan kalle leksikon-pedagogikk. Elevene skal ikke lenger lære noe utenat, bare slå det opp. Tilhengerne av denne pedagogikken må sies ikke å ane hvordan læring foregår.

Det fins heldigvis ikke bare dårlige moter. Akkurat nå har en ny metode fått vind i seilene. Den heter samarbeidslæring og sprer seg spontant blant dem som underviser i dette landet. Metoden kombinerer individuelt arbeid, gruppearbeid og presentasjon. Den kan gjennomføres i løpet av en klassetime. I motsetning til andre moderne metoder kan effekt dokumenteres. Elevene lærer av hverandre. Alle er med. Ingen slipper unna. 

Elevene bruker hele spekteret av sanselig intelligens ved hjelp av denne metoden, grunnlagt på arbeidet til Harvard-professor Howard Gardner som deler hjernen inn i flere intelligenser. Ikke alle har utviklet alle typer intelligens like sterkt. For eksempel har ungdommer flest i dag lite utviklet språklig intelligens. Like fullt testes de i altfor stor grad i dette, bl.a. gjennom overdreven bruk av tekstoppgaver.

Pedagogikken dreier seg imidlertid ikke bare om læremetodene, men også om grensesetting i skole og hjem.

Europa har definert seg inn i en human tradisjon. Men humanismen er blitt dratt ut i en ekstrem form der grensesetting er tabu. Resultatet er en anarkistisk tendens i samfunnet. Noen barn lærer allerede hjemme å få viljen sin ved en adferd som ikke er akseptabel på en arbeidsplass. Dette fortsetter på skolen, der lærere dessverre enten tillater slik oppførsel eller mangler maktmidler for å stoppe den. 

Noen barn forstår ikke hva det vil si å gå på skolen. Bråk og uro i klasserommet er et problem som vanlige elever peker på i anonyme spørreundersøkelser.

Så er det skulk og uregelmessig oppmøte til timene, et stadig økende problem. Årsaken er simpelthen at slik adferd ikke får noen konsekvenser for elevene. Felles regler blir pulverisert. Vi er i ferd med å få en skole der det fins egne regler for hver elev, der enkeltelever klarer å skaffe seg privilegier på bekostning av andre. Rammene for akseptabel oppførsel forsvinner, skjønnsmessig vurdering overtar.

I barneskolen synes pedagogikken å være preget av redsel for å fortelle barn hva de gjør feil. Man satser på at feil vil forsvinne av seg selv når barnet blir mer modent. Et eksempel er at barna får lov til å skrive ord feil. Dermed konsolideres disse feilene. Et annet eksempel er at de ikke lærer å si kj-lyden, og flere barn kan dermed bare uttale skj-lyden. Tenk å mene at det er for vanskelig å plassere tungen ned i munnen! Vi må fortelle elevene hva de gjør riktig og galt. Ellers vil de mislykkes fullstendig med å lære.

Slik situasjonen er i dag, er vi i ferd med å få en koseskole der krav til innsats erstattes med aktiviteter som motorsykkelkjøring og spising av pizza. Samtidig får elevene stadig flere privilegier. Det kommer en ny oppvoksende slekt som stiller høye og mange krav til andre, få til seg selv.

Det var sikkert godt ment å la elevene få bestemme mye i skolen. Noen så for seg at dette ville styrke demokratiet. Dessverre er virkningen motsatt. Elever klarer fint å bruke rettighetene sine på en destruktiv måte, hvis de da i det hele tatt er i stand til å ta dem i bruk. Ta retten til å være med på å planlegge undervisning. Naturligvis har ikke barn og unge kompetanse til å klare noe slikt. Resultatet blir lett at læreren manipulerer. Den enkleste måten å undergrave demokratiet på, er å la mennesker avgjøre saker de ikke har greie på.

Svikt i grensesettingen fører også til at elevene har liten mestringsevne og utilstrekkelig kunnskap, noe som er med på å skape bitterhet blant de unge. Respekten for samfunnet, de voksne og privat eiendom forsvinner. Unge finner andre arenaer der de kan vise at de duger til noe. Kriminaliteten øker.

Skolen er også i ferd med å bli antispråklig, selv om det er språket som gjør mennesket sivilisert. Når vi styrer våre egne følelser, bruker vi den indre stemmen til å forme språklige kommandoer. Språket er en bærer av kultur. Gjennom språket lærer nye slekter vår samfunnsmoral. 

Elevene som begynner i den videregående skole, har et dårligere ordforråd enn tidligere kull. Noen er ute av stand til å lese lærebøkene. Blant årsakene er måten barna lærer bokstavene på. Ved noen skoler blir de presentert for ordene først, gjerne i form av små bokstaver. Ut ifra dette skal de forsøke å knekke bokstavkoden. Feilen med metoden er at bokstavene er grunnleggende definisjoner, som barna må lære seg først, slik min generasjon gjorde dette.

Vi fikk presentert de store bokstavene først. Vokalene var i rød skrift, mens konsonantene var i blå. Hver side i læreboken viste oss en bokstav med en tegning av kjente ting og dyr som vi kunne uttalen på fra før. Var det boksaven E, så var det en tegning av en elv og et eple. Ganske fort skrev vi små ord som PIP og PUS med rød og blå blyant. Vi forsto ordene fordi vi kunne bokstavene. Vi lærte!

I Sverige har elevene nå individuelle læreplaner som de i stor grad bestemmer selv. Flere elever velger da bort språk som er vanskelig å lære seg. Resultatet er at analfabetismen blant ungdom har økt. 

Et skolesystem kan ikke hoppe bukk over læring av grunnleggende ferdigheter som språk, bare fordi elever oppfatter det som anstrengende og sier at det er kjedelig. Likevel fins den noen i Norge som vil ape etter Sverige på dette området. Disse har glemt at et demokrati bare kan fungere dersom innbyggerne kan skille mellom vesentlig og uvesentlig og mellom hva som er sannhet og løgn. Mange ungdommer som går ut av den videregående skolen, makter ikke dette.

Den norske skole kan vende i tide - det er ingen skam å snu. Skolen er en bærebjelke i samfunnet. Råtner den, råtner hele samfunnet. Vi er nødt til å snu om kursen, og det er mange ting som må skje. Her vil jeg peke på to forhold:

Det første er klare grenser for adferd og krav til innsats i hele skolesystemet. Det elevene gjør, må få konsekvenser. Særlige tiltak må rettes mot skulk av timene. 

Dagens skolesystem er dumsnilt og urettferdig. Det må bli strengt, men rettferdig. Folkeskikk og respekt må tilbake, noe som også må praktiseres nedover i skolesystemet. Vi må skape rammer som kan gi den enkelte elev garanti om et læringsmiljø som stimulerer til innsats.

Det andre forholdet er å holde fast ved læreren som pedagogisk leder av elevene. Endringene må komme nedenfra. De må være basert på erfaring, ikke på hva som til enhver tid er moteriktig. Utveksling av lærdom på tvers av skoler bør stimuleres. Det er på tide at læreren blir brukt som ressurs og ikke som syndebukk! Da er det håp om at nye pedagogiske metoder finner en naturlig plass sammen med det gamle utprøvde. Da er det håp om at for eksempel samarbeidslæring vil fortrenge prosjektarbeidet og plassere denne metoden der den hører hjemme - på historiens skraphaug, for å bruke det gamle uttrykket.