Om å utvide vår sirkel for medlevelse

Det er stadig mer atomvåpen på jorden, og det haster mer enn noensinne å stoppe opp. Mennesket er allerede inne i en kjernefysisk krig mot naturen. Det gjelder vår egen helse, og det gjelder elver, sjøer, trær, vekster - livet på en sårbar klode.

Ved begynnelsen av FNs tiår for fredskultur må det internasjonale samfunn mobilisere mot videre spredning av kjernevåpen og mot voldsbruk generelt, skriver professor emeritus Eva Nordland. I mars i år fikk hun tildelt den såkalte Zola-prisen, Prisen for sivilt mot, oppkalt etter den franske forfatteren Emil Zola, som var sterkt engasjert i Dreyfus-saken rundt århundreskiftet.

Vi kan forestille oss at alle budskap mennesker imellom kan deles i to slag: Det ene budskap handler om omsorg for natur og medmennesker, og er uttrykk for kjærlighet og solidaritet. Jo mer dette budskap får rå i menneskers samliv, jo mer det brer seg i rom og tid, gir det løfter om fredelig forandring, inn i en evighet - om mange nok, fra generasjon til generasjon, handler ut fra omsorg og solidaritet for natur og medmennesker.

Det andre budskap handler om forsvar for seg selv og egen krets, uten å overveie virkninger på omgivelsene. Over tid fører det med seg motsetninger, kamp, hat, fiendskap: En tvinges til å forsvare egen krets med de hjelpemidler en har. I atomalderen kan det komme til å bety å true med eller ta i bruk atomvåpen. Slik åpner dette budskap for veien til helvete, først for motstanderne, dernest for oss selv, fordi vi alle tilhører samme virkelighet.

Albert Einstein var opptatt av slike spørsmål, og formulerte det på sin måte:

"Mennesket erfarer seg selv, sine tanker og følelser som noe adskilt fra resten, erfaringen er et slags optisk bedrag i menneskets bevissthet. Dette bedrag, denne illusjon, er et fengsel for oss, begrenser oss til våre personlige ønsker og til en kjærlighet som bare omfatter noen få personer, de som er særlig nær oss. Vår oppgave må bli å fri oss selv fra dette fengsel ved stadig å streve for å utvide vår sirkel for medlevelse slik at sirkelen etterhvert omfatter alle levende skapninger - og hele naturen i dens skjønnhet."

I sin kløkt hadde menneskene omkring 1940 oppdaget at det er mulig å utvikle kjernekraft som kan utstyre oss med all den energi vi kan drømme om. Problemet er at kjernekraft, ved bearbeidelse av uran og plutonium er en energikilde som bringer død til levende natur. De enkelte isotopene er giftige etter millioner, noen av dem milliarder, av år. Isotopene har en såkalt halveringstid som varierer fra flere titall millioner år til mer enn 4 milliarder år. Etter halveringstiden, millioner eller milliarder år, beholder stoffene halvparten av sin giftighet.

Mennesket har hatt sin levetid på jorden, antar man, i 40 000 år. Så må vi registrere at dagens mennesker produserer og forbruker stoffer som forgifter naturen, og at vi er i fare og for å utrydde oss selv.

Under fredsmarsjene i 1980-årene, i land etter land, ga vanlige mennesker uttrykk for sin protest ved å si at vi marsjerte for våre barn, barnebarn og barnebarns barn. Men vi fortsetter å bevege oss inn i en verden der våre handlinger styres ut fra idéen om å trygge bare vår egen krets, uten å ta med oss virkningen av hvordan vi forsvarer oss. Er vi med det nye NATO i ferd med å bygge opp et forsvar som lar atomvåpen bli trusselen mot "de andre" og bærebjelken i forsvaret av "vår egen krets"?
Det er illustrerende hvordan atombomben ble til. Eisenhower og Churchill besluttet omkring 1940 å organisere et hemmelig prosjekt for produksjon av atomvåpen "for å knekke fienden". 16. juli 1945 ble den første atombomben prøvesprengt i Nevada-ørkenen. Medarbeidere i prosjektet skulle observere sprengningen; alle fryktet for hva som kunne hende. De som visste mest, spurte seg selv: Kan kloden tåle at vi sprenger en atombombe? De som sto mest utsatt, fikk så store doser radioaktiv stråling i kroppen at de med årene mistet helsen og døde en pinefull død.

Hiroshima. En ny tidsalder begynte 6. august 1945 da oberst Paul Tibbets tok av fra militærbasen i sin B-29, i retning av Hiroshima. I flyet var verdens første uranbombe, Little Boy. Seks timer senere kom militærmeldingen til Japans kringkasting i Tokyo: "Tre fiendtlige fly kommer inn over . . ." Så, brått er forbindelsen brutt. 600 meter over bakken, 16 meter i diameter tar en stjerne form, brenner med en temperatur på 300 000 grader. Stjernen blir til en tung sky som når jordoverflaten og setter alt i brann, alt den treffer blir radioaktivt. Sykehuset rett under blir damp, unntatt to svære sementblokker.

Ting, mennesker, dyr blir skygger på sementen. Eksplosjonen blir sirkler av ødeleggelse. Det som ikke brenner, blir selv brennende ovner. Svømmebassenget ved en skole, med elevene i, blir en kokende kjele. Inne i skolen av mur er heten ufattelig; instinktivt springer elevene til bassenget der de finner kameratenes livløse kropper. Av 300 elever overlevde 17 de første minuttene.

Luften er sot, aske, støv, alt stummende mørke. Fra atomskyen kommer ufattelige drønn. Glassbiter flyr med kraft som tar liv, der noe ennå er i live.

Med Hiroshima-bomben var helvete kommet til jorden, bygninger knust eller fordampet, grunnen oppbrent jord, overalt forkullede mennesker, oppsvulmet av radioaktiv stråling. Mennesker som ikke var døde, slepte seg mot vannkilder og togstasjoner. Så begynte det å regne: svart regn med dråper som harde kuler.

• Radioaktiv stråling. Også selve produksjonen av kjernekraft utsetter mennesker og natur for katastrofer. En internasjonal organisasjon av vitenskapsfolk under navnet Det permanente folketribunal redegjør med jevne mellomrom for ettervirkninger av miljøkatastrofene som skyldes radioaktivt utslipp. I 1996 la de frem rapporten "Tsjernobyl 10 år etter".

  Data fra rammede områder i Hviterussland forteller at et tiår etter katastrofen var antall fostre og nyfødte med misdannelser fordoblet; dyrene fikk også alvorlige misdannelser. Nytt var økt følsomhet for radioaktiv stråling i generasjonen etter dem som selv ble stråleskadet.
  Så rystes vi til margen når vi får vite at NATO har brukt radioaktive våpen i Serbia i fjor. Såkalte UU-våpen er laget av utarmet uran, et brukt og "billig" råstoff fra atomkraftverk i Europa. Med våpnene spres de radioaktive stoffene i naturen, et forhold bekreftet av Pentagon.

  Våpen laget av utarmet uran brukes for å ødelegge panservogner. Ved bruk skytes uranstøv ut og spres med vær og vind. Det er regnet ut at det ble spredt 300 tonn radioaktivt materiale i Serbia. UU-våpen ble også brukt av USA under bombingen av Irak. 80 000 amerikanske soldater ble rammet av kjernefysisk stråling under Gulf-krigen. Lymfekreft og leukemi ble mer enn firedoblet blant soldatene. En trussel inn i fremtiden er at radioaktivt støv forblir i jorden.

  USA var en sentral pådriver i krigen mot Serbia. Flere andre NATO-land var tilbakeholdende. Frankrike krevde godkjennelse fra FNs sikkerhetsråd - der USA avviste det, begrunnet med at NATO skulle "være i stand til å handle på egen hånd". I Italia og Hellas var henholdsvis 75 og 97 prosent av befolkningen imot krigen. Også i øvrige NATO-land, USA inkludert, var det motstand i ulike politiske leirer.

  NATO handlet imot verdenssamfunnets vilje. Verdens rikeste stater, anført av verdens ene supermakt, aksjonerte over hodet på FN og verdens fattige land.

  Et nytt problem tårner seg opp ved overgangen til det nye årtusen. Det gamle NATO hadde ett formål: kollektivt forsvar i en forent aksjon mot fiendtlige angrep utenfra. Et nytt NATO ble vedtatt i april 1999 av NATOs regjeringssjefer på toppmøtet i Washington da alliansen feiret 50 år. NATO endret sitt "forsvarskonsept": NATO skal forsvare "seg selv og sin egen krets" "om nødvendig" med kjernefysiske våpen. Det nye NATO ble til mens bombingen over Balkan pågikk for fullt.

  Konseptet forplikter til å gripe inn også utenfor egne grenser. Det inviteres til fred og samarbeid, samtidig som potensielle fiender trues med konvensjonell og kjernefysisk slagkraft. Overfor en samtid fylt av tusler, motsetninger, konflikter og økonomisk uro trengs et sterkt forsvar, heter det. Det nye NATO vil "ta økt ansvar" for fred, demokrati og velstand. "Forpliktelsen er dyp", heter det, "slik alliansen allerede har vist ved sin innsats for å få slutt på de enorme menneskelige lidelsene som konfliktene på Balkan har forårsaket".

  Det nye NATO skal altså være mer enn en forsvarsallianse, det skal bli verdenspoliti. Sikkerhet skal sees i en global sammenheng; NATO skal ta initiativ ut fra "en bred forståelse av sikkerhet": ved etniske, religiøse og politiske problemer, sette i gang globale militæroperasjoner, ved terrorisme og organisert kriminalitet.

  NATO vil nedrustning og lover opprustning "om nødvendig". Det nye NATO vil også kjernefysisk nedrustning, men siden kjernefysiske våpen hos "de andre" er en viktig faktor, må NATO kunne "gripe inn med atomvåpen, også utenfor eget område". Paragraf 62, om strategisk bruk av kjernefysisk slagkraft, kan i en gitt situasjon tolkes som at NATO "om nødvendig" kan starte en kjernefysisk krig.

  Hva skjer dersom land utenfor NATO bygger opp tilsvarende allianser? Slik det nye NATO beskrives i alliansens dokument, ser vi for oss et nytt slags "nasjonenes forbund". Plagsomme tanker melder seg: Skapes et nytt FN for de "utviklede" land? Skal det gamle FN bli de fattige lands pakt mot de rike? Kommer vi mer enn før til å deles opp i "oss" og "de andre", med økende tendens til å se etter motsetninger og fiendskap?

  Det blir et livsfarlig budskap i atomalderen. Mener det nye NATO at det har mandat til å slippe helvete løs for å forsvare deler av jorden?
  Det internasjonale samfunn må ved begynnelsen av FNs tiår for en fredskultur se i øynene at spredning av kjernevåpen er i gang. India og Pakistan har sprengt sine første atomvåpen. Ifølge CIA ventes også Irak og Iran, dernest Libya, Sudan og Syria å produsere sine første atomvåpen.

  Amerikanske embedsmenn har begynt å miste troen på at ikke-spredning er mulig. I stedet forberedes "kontraspredning", trusler mot stater som skaffer seg a-våpen, økonomiske sanksjoner og nye metoder til å ødelegge våpenlagre. En slik politikk øker den internasjonale spenning: Det betyr trussel om væpnet aksjon om landet kommer i unåde hos det nye NATO. Krigen i Serbia har fått enkelte land til å hevde at det bare er kjernefysiske våpen som kan beskytte mot mulige angrep fra NATO.

  Her kan FN komme inn i bildet. FNs generalforsamling har henvendt seg til alle klodens statsledere og oppfordret til å ta i bruk et FNs tiår for en fredskultur i så mange former og i så stor bredde som mulig. Allerede er en aksjonsbølge i gang i mange land.

  Universiteter, høyskoler, skoler legger til rette for et arbeidsprogram for en fredskultur. Blant viktige temaer som tas opp, er konfliktløsning i teori og praksis, og trening i samarbeid. Viktig er en bred debatt i det sivile samfunn om atomvåpen, reell nedbygging og et kraftfullt nei til det nye NATOs program for mulig førstebruk av atomvåpen. Særlig viktig er mobilisering av pressgrupper ved skoler og høyskoler som tar initiativ for en verden fri for atomvåpen. Det internasjonale sivile samfunn må etterhvert finne andre budskap enn trusler for å beskytte nåtid og fremtid mot atomvåpen.
  Vi vet at vår mirakuløse jord har en tålegrense for angrep på natur og livsmiljø. I løpet av de siste 100 av sine 40 000 år har menneskene tatt i bruk enorme maskiner og kolossale mengder kjemikalier; vi fjerner jordsmonn det har tatt milliarder av år å bygge opp, vi bryter ned skog og fjell, tvinger millioner av mennesker på vandring for å finne nye bosteder. Noen av oss forbruker stadig større mengder ressurser. Et økende antall mennesker lever i elendighet og nød. Et titall millioner barn dør hvert år av underernæring og sult. 300 milliardærer har like mye å rutte med som en tredjedel av jordens befolkning.

  Som et avgjørende skritt må vi, for vår fremtids skyld, si nei til atomvåpen. Men det er ikke nok; vi må også si nei til krig, til vold, til all den urett som skaper vold, og somskaper behov for å forsvare seg med makt. Rike får bruk for å forsvare seg med vold mot fortvilte fattige. Oppgaven vi står overfor, er å vende oss bort fra budskapet: "trygge oss selv mot de andre". I stedet gjelder det å styrke budskapet: Vi vil ta vare på hverandre!

  Vi må synliggjøre alle krefter som øker urett og utrygghet: voldens mange ansikter. Vi må vise at det går an å motarbeide dem. Vi må vise i et mangfoldig fredsarbeid at vi verner om miljø og utvikling, hver av oss med sine oppgaver. Sammen arbeider vi for solidaritet menneskene imellom.

  Å samarbeide for et mangfold av oppgaver betyr å støtte hverandres innsats for helheten. Utallige støttegrupper for miljø og menneskeverd, utallige globale landsbyer trengs for utvikling av et levedyktig verdenssamfunn. Vår fremtid avhenger av at det er mange nok grupper, stadig flere, som gir omsorg og tar ansvar, på tvers av alle konflikter.

  I år 2000, ved starten av FNs tiår for en fredskultur, vet vi at vi først av alt trenger en politikk som legger til rette for samarbeid mellom mennesker, mellom lokale miljøer og jordens folk, mellom ulike etniske kulturer - over alle grenser.

  Vi når vel aldri frem til et helt humant og sosialt rettferdig samfunn. Men ingen kan vite om vi når langt nok tidsnok til å redde kloden fra atomvåpenkatastrofer og miljøkatastrofer. Det er ikke mulig å stake ut hele veien fremover, men mulig å bevege seg i retning av et menneskelig og økologisk sunt samfunn. Et realistisk felles mål er at alle mennesker, alle folkegrupper og nasjoner får oppleve spiren til håp, tro og kjærlighet.

  Vi kan beskrive situasjonen for kloden med Piet Heins ord:
  En kulet satellitt, så hastig rundet
  at ditt og alles vel er tett forbundet,
  at hvor du vil kaste ditt overskudd hen,
  det runder om kloden
  og kommer igjen.