Universitetet i Tromsø

Jeg studerer historie grunnfag ved Universitetet i Tromsø. Vel, faktisk kan man kalle meg student ved Universitetet i Tromsø, men jeg føler meg ikke som en student ved Universitetet i Tromsø. Hvordan kan jeg egentlig finne meg til rette der? Jeg har nemlig oppdaget at inni de vakre byggene på universitetsområdet skjuler det seg en bitter smak av moderne akademisme og up-to-date venstreradikalisme.

Jeg observerer det hver dag jeg er der borte. Homsene vandrer rundt og forkynner Homo Pelloponnes, eller hva de nå kaller det. Det virker som om deres mål er at alle studenter skal melde seg inn der og bli omvendt. Det er skremmende, synes jeg. Kanskje det er ledd i en lyssky interessegruppes plan for at studenter ikke skal få barn? For homser kan jo ikke få barn, i hvert fall ikke gjennom vanlig befruktning. Så da skal altså studenter forbli barnløse, kanskje for ikke å spre sine akademiske gener videre til neste generasjon? Det kan med andre ord være tale om en anti-akademisk terroristgruppe som arbeider gjennom dekkforeningen Homo Palatales, eller hva de nå kaller det.

Men det stopper ikke med homsene. De venstreorienterte sosialiststudentene har gjennomsyret universitetet. Hvordan skal det gå når disse kommunistene og stalinistene og masochistene skal ut i arbeidslivet og besette de høyere posisjoner i det norske samfunn? Her antar jeg at overvåkningspolitiet burde ha litt å gjøre. Og de er sikkert utplassert på universitetet allerede. For jeg har sett folk i grå, bulende frakker. Disse går alltid i par og flekker tenner hver gang de ser en spinkel, hippie-lignende, langhårete guttehvalp som står og deler ut kommunistisk propaganda. En dag håper jeg de tar ut maskinpistolene og gjør kort prosess.

Dessuten er det altfor mange studentorganisasjoner, altfor mye sosial – og sosialistisk – tankegang på universitetet, altfor mye lek og moro. Hva skal man for eksempel med debuteringsuke? Som om det ikke er nok umoral i samfunnet allerede. Studenter har tydeligvis ikke lov å holde på dyden ved Universitetet i Tromsø. Personlig unngikk jeg å bli paret med en eller annen homse eller feministskreppe, ettersom jeg holdt meg bak låste dører gjennom hele den uken.

Og disse organisasjonene – politiske, sportslige, fritidslige, seksuelle – er jo ikke til annet enn besvær for seriøse studenter som prøver å få seg en utdannelse. Som om de innbiller seg at man har tid å kaste bort på den slags pensum-irrelatert sludder når man har utallige boksider å lese. Men problemet er at ved Universitetet i Tromsø får man ikke utdannelse, man får utdanning. Og hva verre er, man får ikke "en utdanning", men "ei utdanning". Her er det ikke snakk om nyanseforskjeller, men om en gjennomgripende vesensforskjell fra andre akademiske læresteder rundt om i verden, hvor man får education, ikke schooling.

I tillegg til de tre andre norske universitetene har vi høggskoler, læringsinstitusjoner som burde gitt høyere utdannelse, men som isteden gir høgere utdanning. Allerede er disse titall høggskolene omkring i landet gjennomsyret av sosialisme og masochisme, for vi har jo bare én høyskole i Norge: Norges Handelshøyskole. Denne ble selvsagt grunnlagt før krigen, altså før kommunistene tok over for alvor.

.

Den gang det var ett universitet i Norge, lå dette universitetet i Oslo. Og slik burde det fremdeles ha vært. Desentralisert utdannelse medfører radikalisering av samfunnet, og et annet problem som følger med på lasset, er fokuseringen på minoriteter, innvandrere og nynorsk. Universitetet i Tromsø er det mest politisk korrekte på disse områder: Samene er blitt dårlig behandlet, så vi må integrere samologi i alle fag (du trodde vel ikke jeg slapp unna samisk historie på historie grunnfag?); innvandrerne – jo mørkere, desto bedre – må inviteres til universitetet i størst mulig grad, for da får vi et internasjonalt og fordomsfritt universitet som vi alle kan være stolte av, selv om vi alle vet at universitetet ligger langt oppi gokk og er en av de minst interessante læringsinstitusjoner på kloden. Nynorsk, som slett ikke har noe språklig rotfeste i Nord-Norge, blir likevel fremdyrket på alle mulige måter, og dette er selvsagt fordi det er et minoritetsspråk som en eller annen kommunist oppfant før krigen.

Men hva så med lærerne på Universitetet i Tromsø? Jeg skal ikke nekte for at noen av dem faktisk vet hva de driver med. Noen av dem er gode, konservative nordmenn med interesse for internasjonal politikk og verdenshistorie. Andre, derimot, som sikkert selv var studenter her på universitetet en gang, er infisert av maoisme og masochisme i så stor grad at de driver forskning på fiskeripolitikk og kvinnehistorie, og selvsagt skriver de avhandlingene sine på nynorsk.

Nynorsk er og blir en pest og en plage. Det virker som om informasjon på bokmål ikke skal være tilgjengelig lenger. Hvis man for eksempel spør et kvinnemenneske i informasjonsluken om hun har et eller annet informasjonshefte, svarer hun med spørsmålet "Nynorsk eller bokmål?", hvoretter alle normale mennesker ville si "Bokmål". Tror du at hun da smiler pent og gir deg bokmålsheftet? Nei, hun gir deg et forarget blikk, tramper bort til hyllene, røsker ut bokmålsheftet og slenger det på disken foran deg. Neste gang skal jeg be om nynorskheftet, slik at jeg kan få det servert på sølvfat.

Men hvor skal dette ende? Skal overvåkningspolitiet komme stormende inn og skyte ned alle studentene med maskinpistoler? I hvert fall ville det ha skjedd i USA dersom de hadde hatt et så goddamn red university. Og etterpå ville presidenten stått på talerstol, adressert nasjonen og sagt: "Good morning. Being the President of the United States, I have taken necessary action to prevent communist spies disguised as college students from accomplishing a successful conquest of God’s own country, the United States of America."

Nå tviler jeg på at vår statsminister, selv om han er statsminister for enda et av God’s own countries, kommer til å gjøre det samme, men tanken er ikke dum. Forresten tviler jeg på at overvåkningspolitiet spør ham om lov før de gjør det de må.

Foreløpig er det ikke annet for meg å gjøre enn å passe på. Det lurer homser bak hjørnene, klar til å overfalle meg og misbruke meg. Feministene sniker seg inn på meg, klar til å gi meg et salig spark mellom bena og deretter vandalisere meg ytterligere nedentil. Sosialistene og kommunistene finner jeg i hvert eneste bygg. De omringer meg og stapper propaganda opp i trynet på meg mens de hvisker gi til Kosovo, hjelp samene, si nei til EU, si ja til fri innvandring, si ja til sekstimersdagen, si ja til nynorsk, si ja til kommunistveldet.

Slikt noe kan få meg til å forlate mine konsepter og prinsipper og gi dem alle en saftig nesestyver, men da ville jeg umiddelbart blitt stemplet kommunistjeger, nazist, rasist, mannssjåvinist og voldsmann. Da er det ikke lenge før universitetsledelsen inndrar borgerbrevet mitt.

Slik situasjonen altså er nå for tiden, må jeg holde meg mest mulig borte fra Universitetet i Tromsø. Men husk dette hvis dere skulle få øye på meg, sopere og kommunister: Jeg bærer kniv.