Norge i krig!
Av HELGE SR GRØNLI
Retorikken omkring krigen på Balkan er utrolig. Aviser, radio og TV tegner et fiendebilde det er enkelt å svelge. Milosevic er inkarnasjonen på alt som er negativt. Ergo kan vi med god samvittighet bombe Jugoslavia.
Men det hjelper lite å kaste bomber på Slobo, når det er sivile serbere og kosovoalbanere som får dem i hodet.
Med fete overskrifter forkynner avisene at bombingen av serbiske fabrikker er et forsøk på å tvinge familien Milosevic i kne. Greit at en onkel eller fetter til despoten eier fabrikken, men det hjelper lite for tusenvis av industriarbeidere som får arbeidsplassen bombet i stumper og stykker.
Sist natt bombet Nato kraftforsyningen til sentrale områder av Serbia. I vår Nato-vennlige presse var man tilfreds med at Milosevics propaganda i radio og TV ble stanset. Det var ingen som nevnte at bombene rammet strømforsyningen til sivile sykehus og vannforsyningen i storbyene.
br>
Her hjemme vokser Kristenfolkets parti seg stor på krigføringen. Jublende skarer flokker seg rundt Bondevik og Vollebæk. Det er utrolig at et parti som vil verne det ufødte liv, ser en annen veg når det gjelder overlagt drap på levende mennesker.
Jeg er skamfull over å være delaktig i Natos krig. Det er uholdbart å se de menneskelige tragediene som utspiller seg. Etter som Norge er med på å gi tragedien det omfanget den har, er vi alle medansvarlig for de feiltrinn Nato begår på Balkan.
Før bombingen startet, var Kosovo en kruttønne, Natos bomber detonerte tragedien. I dag befinner det seg to millioner flyktninger på Balkan, fordelingen er lik mellom kosovoalbanere og serbere.
Infrastrukturen i Kosovo og Serbia ligger i ruiner, og de menneskelige lidelsene er enorme. Bombingen har ført til en radioaktiv forurensing av landskapet på Balkan som vil gi misdannelser og død, langt ut i det neste århundrede.
Natos angrep var et mistak, likevel fortsetter bombingen med økt styrke. En natt var det 650 flytokter mot Montenegro, Kosovo og Serbia. Det var ikke ofte at de allierte hadde så mange fly i luften på en natt, under angrepene på Tyskland i 1943-1945.
Ved inngangen til et nytt årtusen kan vi konstatere at vi står på kanten av stupet. De som skal redde stumpene er presten som regjerer i Oslo. En kvinnebedårer i USA som mener at en blowjob ikke har noe med sex å gjøre. En rikskansler og moteløve som leder Tyskland i et nytt angrep på Jugoslavia femti år etter at de sist voldtok Balkan. Og så Blair da, sosialdemokraten som fører videre den konservative epokes militarisme. Er det disse menneskene som er demokratiets talsmenn?
Det virker heller som om Natos statsledere har ført verden ett skritt nærmere det postdemokratisk samfunn. Takket være demokratiet er du og jeg med på å fordrive og myrde mennesker i Kosovo og Serbia.
Historien viser oss at samfunnssystem kommer og går. Det er mulig at åtti år med demokrati er nok. En styringsform som ledes av et politisk B-lag, har snart utspilt sin rolle. Se på USA: Mindre enn femti prosent av befolkningen valgte en president, som starter en angrepskrig på et annet kontinent.
Verden står i brann, og vi ser en annen vei. Til nå har krigen kostet Nato-landene 120 tusen millioner kroner. Det er grådig mye, så mye at vestlandspresten i Oslo vil bruke oljefondet til å dekke gildet. Penger som skulle trygge din og min alderdom. Presten mener det er bedre, i demokratiet og menneskehetens navn, å bruke oljepengene på raketter og bomber.
Tror det Norske folk at det er mulig å bombe jugoslavene til å bli demokrater?
Vi bombet Tyskland sønder og sammen, uten at det ble avgjørende for den andre verdenskrigs utfall. Det var bakketropper, som med ufattelige tap, til slutt kjempet Hitlers tusenårsrike i kne.
Er vi villige til å la våre vernepliktige soldater risikere livet i en krig Nato allerede har tapt?
Jugoslavia rustet seg i etterkrigstiden mot et angrep fra Warszawapakten; i stedet er det forsvarspakten Nato som truer grensene. Vet våre politikere at de høye fjellene og dype dalene i Jugoslavia er gjennomhullet av militære installasjoner? Forsvarsverk som duger like godt mot demokratiske soldater som mot kommunistiske tropper.
Krigen mot Jugoslavia kom beleilig for mange militære og enda flere politikere. Bevilgningene til forsvaret gikk ned, uten et klart fiendebilde var Nato i ferd med å overleve seg selv.
Nå er krigshysteriet igjen på topp. Rustningsindustrien har på nytt fått vind i seglene.
Oljeprisen er på vei opp fra jammerdalen, krisen i asiatisk økonomi er ikke lenger en trussel mot vestens levestandard. Vi får prøvd ut nye våpensystemer slik at vi er klar til å slå inn trynet på den neste som ypper seg. Kim jr. i Nord-Korea er et passende offer.
I kveld kan jeg se på Internett at Jugoslavia i dag er mer ødelagt enn det landet var for femti år siden da den tyske armeen la ned sine våpen. Takk og pris for nettet, det gir oss en nyansert informasjon om hvilke tragedier som skjer på Balkan. Demokratenes kirurgiske bombing er ikke noe annet enn et barbarisk angrep på det jugoslaviske folket.
At vi skjuler oss bak kamprop mot despoten Milosevic, endrer ikke vårt ansvar overfor de utallige flyktningene som streifer rundt på Balkan. Vi kan ikke snu ryggen til slaverne og albanerne når krigen en gang ebber ut. Da må du og jeg betale for ødeleggelsene. Vi må åpne våre grenser for flyktningene fra Balkan, samtidig som vi i tiår fremover lar en vesentlig del av skattekronene gå med til å bygge opp det vi har bombet ned. Uten en innsprøytning på mangfoldige milliarder kroner, pund og dollar, vil Balkan forbli Europas urolige hjørne.
I kveld gråt jeg meg på ny gjennom Dagsrevyen. Situasjonen for de kosovoalbanske flyktningene er forferdelig. Det samme gjelder de serbiske flyktningene som gjemmer seg for våre bomber i Jugoslavia.
Tiden er inne til å få en slutt på galskapen. UCK-geriljaen må avvæpnes, den sivile administrasjonen i Kosovo må bygges opp fra grunnen slik at serbere og albanere har et talerør ovenfor Nato og Serbia. FN-tropper med hovedvekt på land som ikke har deltatt i krigen må trygge den fremtidige stabiliteten. Vi må, så hurtig som mulig, bygge opp det vi har bombet flatt.
Er vi tjent med de politikerne vi har? Når våpnene tier må vi drøfte vilkårene for det postdemokratiske samfunnet som vokser frem i krigens kjølvann. Tiden er kommet når intellekt og hjerte skal styre verden.