CLAUSEWITZ "Om Krig"

del 1

Av Ivar Garberg

General Karl von Clausewitz (1780-1831) var kanskje den forfatter som best har skjønt hva krig dreier seg om. Hans magnum opus, "Vom Kriege" blir fortsatt studert i detalj ved alle krigsskoler over hele verden. De prinsipper forfatteren satte har samme gyldighet for atomkrig som for konvensjonell krigføring eller geriljakrig, inklusive den terrorkrigen som Arafat på helt forbildelig måte førte, og som dels fortsatt føres mot Israel, eller som UCK fører mot Serbia, eller PKK mot Tyrkia. Clauswitz kan til og med lære oss hvorfor dagens Israel står igjen som den tapende part, og aldri har klart å vinne en eneste krig, utallige seire tiltross! Clausewitz definerer krig som "en voldshandling med det formål å tvinge motstanderen til å bøye seg for vår vilje" (min oversettelse). Vold er middelet; fiendens underkastelse til vår vilje er det endelige objekt, eller mål. Så lenge fienden forblir bevæpnet, vil han avvente et mer gunstig tidspunkt for aksjon. Krigens endelige objekt er av politisk karakter. For at vi skal kunne nå dette mål må fienden avvæpnes. Å avvæpne fienden "blir derfor krigshandlingenes øyeblikkelige mål". Clausewitz ville således ha blitt fullstendig målløs, ved å se at Israels statsministre i tur og orden har forsynt PLO-Palestinian Authority med våpen. Selvfølgelig ville de samme statsministre benekte at det hersker krigstilstand mellom PLO og Israel. De kaller jo Yassir Arafat fortsatt "Fredspartner", med fredsprisen som et slags garantistempel. Nå ja. NATO er heller "ikke i krig" med Serbia. Der ville Clausewitz ha slått latterdøra på vidt gap. Uansett, dersom krigens endelige mål er total ødeleggelse av fienden, da er også krigens mål sammenfallende med det politiske mål. Det finnes derfor ingen teoretisk øvre grense for den vold som vil bli benyttet.

Slik Clausewitz forstod, så er uinnskrenket krig vanligvis satt i bevegelse av et uforsonlig og ubøyelig ideologisk hat (slik Islam hater Israel), og som ikke kan bringes til opphør før hele den befolkning som tilhører fienden er slavebundet eller utslettet. Dette er i full overensstemmelse med Islam, uansett hva religionforskere og "antirasister" måtte mene. De førstnevnte har ikke greie på politikk, og de sistnevnte vet ikke hva de snakker om i det hele tatt. Dette betyr ikke nødvendigvis at begrensede kriger -- kriger som har begrensede, politiske mål-- i seg selv innebærer noen som helst begrensning forsåvidt gjelder den eller de typer våpen som benyttes i kamp. For atter en gang; det øyeblikkelige mål er å avvæpne fienden, som igjen betyr å ødelegge hans militære styrker, noe som vil kunne kreve formidable blodbad på begge sider, både militære og sivile. Clausewitz advarer på det sterkeste mot den type krig Israel fører mot sine arabiske fiender, såvel som mot den type krigshandlinger som NATO driver med på Balkan (man må være fullstendig idiot for å kunne argumentere med at dette ikke er krig).

Clausewitz skriver: "Filantroper er uten videre villige til å innbille seg at det finnes sofistikerte metoder for å avvæpne en fiende uten å forårsake store blodbad, og at dette er krigskunstens høyeste potens". Man finner på alle mulige euforismer for å omgå sannheten. Uansett hvor tilforlatelig dette høres, så er det en fatal feilslutning som må rykkes ut med roten, for i slike farlige saker som krig nå en gang er, så er de feil som begås ut fra "humanitære" eller godhjertede og "menneskevennlige" hensyn de aller verste. Fienden kan ikke forventes å begå denslags dumheter, og dette har verken NATO's politiske ledere eller Israels forstått (I Israel skyldes dette helst at udugelige generaler ender opp som statsministre, i beste fall som statsråder). Men I NATO er situasjonen enda verre. De politiske lederne har ikke engang avtjent verneplikten, og USA's øverstkommanderende er militærnekter. Når sånne folk går til krig, så må det ende med katastrofe. Således blir forskjellen mellom militære og sivile et diskutabelt fenomen, fordi det er de sivile som fremskaffer de våpen og øvrige ressurser til de militære styrker! "En Nasjon Under Våpen" betyr i realiteten at hver eneste innbygger er en soldat, en del av krigsmaskinen. Men dette betyr ikke på noen måte at Clausewitz gjør seg til talsmann for masseslakt, uten hensyn. Han advarer derimot at "den som bruker makt uten måtehold, og uten hensyn til blodsutgydelse vil oppnå overtaket, dersom fienden er mindre tilbøyelig til det samme".

Milosevic har tydeligvis skjønt dette. Kanskje var det ut fra humanitære og politiske overlegninger at USA begikk den store feil ikke å ta hensyn til dette prinsippet, verken i Korea eller i Vietnam, og allerede er på god vei i Serbia. Resultatet er en konflikt uten ende (i Korea befinner det seg fortsatt 364.000 amerikanske soldater, snart 50 år etter at krigen brøt ut, og uten at fredsavtale er inngått) og med vanvittige tap på begge sider, noe som helt sikkert hadde skjedd dersom USA hadde gått til invasjon i Japan, istedet for å benytte atombomben mot Hiroshima og Nagasaki). Clausewitz sier: "La oss slippe å høre om generaler som erobrer uten blodsutgydelse. Dersom blodig slakt er er forferdelig syn, da er det ytterligere en grunn for å vise litt mer respekt for hva krig er for noe, og ikke for å lage sløvere og sløvere sverd, ut fra grader av humanitære følelser, inntil en eller annen møter opp med et som er skarpt nok til å kutte av oss armen". Clausewitz sin påstand om at "krig er politikk fortsatt med andre midler" er fullstendig misforstått, og revet ut av sammenhengen. Krig er i seg selv en politisk handling, og det politiske mål er det som først og fremst skal iakttas ved enhver krig.

Verken Israels eller NATO's krig har noe som helst politisk mål. Fred har aldri vært noe annet mål enn fiendens totale underkastelse eller utslettelse. Moderasjon som prinsipp for krigføring er en absurditet. Det korrekte militære prinsipp er proporsjonalitet. Således må, for å beseire fienden, midlene være proporsjonale med fiendens forsvarsevne og potensielle motstand. Men over og langt forbi dette ligger statskunsten, for i den avgjørende og siste konsekvensanalyse er ikke krig i seg selv en isolert handling. Statsmannen må ta hensyn til og forstå både sitt eget folk og sine allierte. Hans første oppgave er å bygge opp tillit og besluttsomhetsvilje i sitt eget folk, som må ha blind tro på rettferdigheten i den sak det kjempes for, og være villige til å dø for den. Men folket må også forstå konsekvensene ved både seier og nederlag. Statsmannen må også forstå hvem og hva han går til angrep mot. Folket må identifisere lederens mål som sine egne, og altså være villig til å dø for dem. Men fremfor alt må lederen ha en klar strategi for det som kommer etter krigen. NATO har ikke engang en strategi for hvordan krigen skal føres. Serberne trenger ingen strategi. De bare forsvarer landet sitt mot fremmede inntrengere, akkurat som sist. Kanskje er Milosevic en psykopat og diktator. men han er valgt av folket. Bill Clinton er bare en ganske vanlig løgnhals, og Blair en middels begavet skrytepave. Slutt del 1