Det er få mennesker som skjønner forskjellen på kapitalisme og sosialisme, fordi sosialistene har klart å få folk til å tro at eiendom er det staten sier er eiendom. Dette fører til at de tror sosialismens styre er kapitalistisk fordi de mener staten da eier landet og styrer det som en bedrift. Denne tankegangen er altså logisk feilaktig fordi den bryter med hva eiendomsrett er for noe. Det som kalles statskapitalisme er ikke kapitalisme i det hele tatt, selv om landet styres som om det var en bedrift som staten eier. Kapitalisme er derimot et individualistisk samfunnssystem som bygger på eiendomsretten. Ren kapitalisme kalles Laisez Faire kapitalisme, for å gjøre det klart hva en virkelig snakker om. Dette systemet er ikke et anarki uten stat, men med en minimumsstat som en frivillig støtter opp om økonomisk.

Kapitalismen er intet demokrati, selv om flertallets diktatur naturligvis er å foretrekke framfor psykopatenes diktatur. Hovedproblemet med demokratiet er at det gir fritt spillerom for psykopater å manipulere flertallet sakte med sikkert beskyttet av ytringsfriheten til å innføre fåtallsdiktatur. Et demokrati kan sammenliknes med et landområde der psykopatene får fritt spillerom til å minelegge hele området gradvis og skjuler det med manipulasjon. Etter endel tiår vil psykopatene har plassert minene sine på alle strategiske steder og kan overta makten. Flertallet som ikke kjenner til prinsipper for rett og galt oppdager ikke alle de små minene som her symboliserer makt og ødeleggelse på ulike områder i samfunnet, men protesterer først når psykopatene begynner massedrap. Da er det for sent, noe Hitler sin utryddelse var et klassisk eksempel på.

Det er bare et lite fåtall av verdens land og bare siste 200 år at det har eksistert demokratier, og disse vil fort forsvinne igjen og bli overtatt av fåtallsdiktatur. Det viktigste målet for ekte kapitalisme i ordets rette forstand er ene og alene å forhindre tvang, spesielt på det økonomiske området. Derfor skal staten begrenses til nettopp dette uansett om en krever skatt eller ikke, og en må grunnlovfeste ytringsfriheten som betyr at alle kan si meninga si om de ikke beviselig er til skade for andre. Alle mennesker skal ha rett til å stemme, men deres stemme vektlegges i forhold til kunnskap om hva de stemmer på både filosofisk og økonomisk. Det er ingen fare for at psykopater skal vise til imponerende resultater her, da psykopater bare har overflatekunnskap men ingen grunnleggende forståelse for ting. Den aller viktigste kunnskapen en må kreve at de som stemmer er at de vet hva psykopati er, slik at de ikke så lett lar slike komme til makten.

Alle transaksjoner (overføringer av midler) skjer uten tvang i kapitalismen. En mimimumsstat som derimot bygger på eiendomsretten er en rettsstat, hvor det er klare prinsipper for hva som er lov eller ikke. Prinsippet om fri konkurranse er essensielt i den kapitalistiske økonomi. De statlige oppgaver som private kan gjøre billigere enn statens ansatte, skal ikke utføres av sistnevnte. I de aller fleste tilfeller gjør private en bedre jobb enn disse pga. konkurranseprinsippet om best mulig tjeneste til lavest mulig pris. Det er viktig å huske at de som tilfører staten inntekter, er de som lønner de ansatte i staten. Ingen er interessert i at deres penger skal brukes til mindre effektive arbeidere, slik at de selv må slite mer eller tape inntekter for å betale andre nok for å gjøre en like bra jobb som de som er effektive. Fri konkurranse betyr ikke at en tar kunder fra andre bedrifter og således skader disse, fordi kundene eier seg selv, har egen vilje og tvinges ikke til å kjøpe varer andre steder. Kundene har full rett til å kjøpe fra hvem de vil fordi de bestemmer over seg selv. Å la være å kjøpe en vare skader ingen, men bidrar heller ikke til å gi en bedrift bedre økonomi.

Penger i kapitalismen er en kontrakt for utveksling av verdier etter en klart definert standard. Uten en slik standard har pengene ingen klar definisjon (igjen tåkespråket), og de kan derfor endre verd tilfeldig etter statens forgodtbefinnende. En klassisk eksempel på dette var opptrykket av penger før 2.verdenskrig (egentlig europakrig). Dette førte til at folk til slutt måtte gå med penger i trillebår fordi de var verdt så lite. En standard for penger kan f.eks. være gull, selv om prisen på dette kan endre seg en god del avhengig av kjøp og salg. Å måle pengeverdien opp mot samfunnets totale økonomiske situasjon, slik at en hele tiden justerer for å forhindre inflasjon er en annen metode. Det er her viktig å merke seg at det er en myte at f.eks. økt forbruk medfører prisstigning og dermed inflasjon, fordi mer etterspørsel etter en vare medfører på lang sikt flere som tilbyr varen og dermed mer konkurranse og lavere priser. Sannheten om inflasjon er i hovedsak det samme som nazistenes metoder: Staten trykker opp flere penger til seg selv, og på den måten indirekte innkrever skatt på penger.

Fra 1980 til 1997 har pålydende beløp av pengesedler i omløp i Norge øket fra 19.012 milliarder i 1980 til hele 38.283 milliarder, noe som tilsvarer en fordobling. Disse pengene deles ikke ut til alle i landet, men staten bruker dem selv og er derfor indirekte skatt og naturligvis fører til inflasjon. Poenget er at staten trykker opp penger i forhold til andre sosialistiske land i Europa, og dekker over dette med å komme med en tåpelig unnskyldning om at de skal holde samme verdi på kronen i forhold til disse med sentralbankloven:

Kilde: Norges Banks Inflasjonsrapport 1998/3

Etter sentralbankloven er Norges Bank pålagt en rådgivende funksjon på penge-, kreditt- og valutapolitikkens område. Som utøvende myndighet skal Norges Bank blant annet sørge for stabilitet i kronens verdi målt mot europeiske valutaer. Lav pris- og kostnadsvekst over tid, på linje med eller lavere enn handelspartnerne, er en forutsetning for en stabil kronekurs.

Det samme problemet finner en i USA, og i den forbindelse har en sitat fra Milton Friedman, som ble tildelt Nobelstiftelsens minnepris i økonomi i 1976 som har bevist at inflasjon skyldes for mange trykte pengesedler: Regjeringen har en effektiv seddelpresse hvor den kan produsere grønne papirlapper, og dermed er det regjeringen - og kun den - som skaper inflasjonen . Norge er dog ikke i nærheten av

Russland:

Uansett er fristelsen nå stor i Moskva for igjen å sette i gang seddelpressen. Velger man den utveien, vil man på kort sikt bli i stand til å betale ut lønninger til lærere, leger og sultne gruvearbeidere som demonstrerer utenfor det hvite hus i Moskva. Store deler av gjelden som er gjort opp i rubler, vil dessuten bli eliminert på kort tid. Folk flest vil da ganske sikkert i en periode konstatere at tidene er blitt noe bedre. Ulempen er at man får en prisstigning kanskje lik den man hadde i årene 1991-94, da den månedlige prisøkningen i perioder var oppe i 20-30 prosent. Eksperter i Moskva som Aftenposten har snakket med de siste dagene sier at det er helt på det rene at seddelpressen i den russiske sentralbanken alt er satt i gang. Tsjernomyrdin varslet da også i går at hans fremste mål de neste månedene blir å betale lønninger til befolkningen. Ettersom man neppe lenger kan ta opp kortsiktige lån for å dekke disse utleggene, er det i dag knapt andre gjenværende muligheter enn å trykke penger.

Det eneste vesentlige problemet med individualistiske systemer er at frihet i praksis ikke er mulig å oppnå for alle fordi det finnes kriminelle, og alle er ikke i stand til å greie seg selv. De som ikke kan greie seg selv blir tvunget til å støtte opp om systemer som forhindrer dette, og de som kan livnære seg selv blir også tvunget til å støtte opp om dette for å forhindre at noen blir tvunget til å bli kriminelle. Dette betyr at ethvert politisk system må ha politi, forsvar, rettssystem og et sosialt sikkerhetsnett for landets innbyggere for at det skal være mulig å frivillig støtte opp om det. Derfor er det nødvendig som overgangsordning til frivillig innsats på disse områder at staten innkrever skatt som skader likt for å forhindre tvang. Dermed må skattesystemet være todelt. Den ene delen er skatt til politi og forsvar som alle har lik fordel av, og dermed må alle betale prosentvis lik skatt her. Utover dette bør en ikke skattlegge inntekt under et minimum en trenger å leve for og evnt. forsørge andre med (mat, bolig, medisiner, utdannelse osv). Her må de rike betale mer skatt i prosent enn de som er fattige, men denne skatt er å betrakte som utlånte penger, så en kan kreve høyere skatter i ettertid for de som før har mottatt skattepenger uten å arbeide for dem. Slik skatt er et nødvendig onde. En etisk rettferdiggjøring av dette er å mene det er rett å skade en uskyldig for å hjelpe en annen, og da er en over på et kollektivistisk samfunnssystem med altruisme som etisk teori. Prinsippet om at målet helliger middelet er terroristens tankegang.

Systemer som kun aksepterer skatt som overgangsordning fungerer fordi den etiske teorien og målet er korrekt. Det eneste alternativet til dette system er å forkaste eiendomsretten, og innføre mer eller mindre fåtalls eller flertallsdiktatur (demokrati) der de sterkeste grupperinger tar mer og mer av skatteinntektene. Når inntekter til f.eks. bedrifter blir skattet, blir det lite igjen til investering, og det blir lite interessant for noen å legge mye arbeid i å utvikle produkter uten forventning om store inntekter. Mindre produktivitet medfører mindre verdiskapning, dårligere lønninger eller oppsigelser og dermed arbeidsløshet. Færre personer å skattlegge og mindre lønninger medfører at statsinntektene synker. Dermed må skattene økes, og en er inne i en ond sirkel. Dette medfører at det til slutt ikke blir penger igjen til politi, forsvar, og sosialt sikkerhetsnett. De som taper mest på tyveri fra produktiv næringsvirksomhet er derfor de som er fattigst, og det er nettopp de som lider mest av det. En som er rik som får bare en tidel så mye igjen etter skatt har det fortsatt relativt bra, mens en som er fattig og får bare litt mindre inntekt lider av det.

Den kjente historien om Kong Fredrik den store av Preussen (1712-1786) og isklumpen er treffende for hvor skattepengene blir av. I et regjeringsmøte spurte Fredrik sin finansminister om hvorfor skatteinntektene var så små selv om innbyggerne betalte så mye i skatt. Finansministeren tok da en isklump, ga den til ministeren som satt ved siden av seg og ba ham sende den videre til nestemann – og slik skulle det fortsette til klumpen nådde fram til Kongen. Når klumpen nådde frem til Fredrik var det ingen is igjen, det eneste han fikk var noen dråper vann. Poenget var at mesteparten av skatteinntektene forsvinner i administrasjon og byråkrati. Adams kommenterer lakonisk at det er overraskende at Fredrik mottok så mye som noen dråper vann (s. 211 i boken For Good and Evil; The Impact of Taxes on the Course of Civilization av Charles Adams).