Av Ivar Garberg

De færreste politiske kommentatorer i Norge har noensinne tatt seg bryet med å sette seg inn i realitetene bak grunnleggende, ulike religiøse/ideologiske/politiske motsetninger i Israel, og hvordan ulike mekanismer utløses i den politiske hverdag. Det som først og fremst preger det norske "kommentatorbildet" er skribentenes tilsynelatende, totale uvitenhet om hva det hele dreier seg om, og deres til dels patetiske forsøk på revisjonistisk kannestøperi og historieforfalskning. Det dreier seg sånn sett om det klassiske forsøk med å forandre terrenget i stedet for å korrigere kartet.

For det første ble Israel etablert i 1948, med basis i rendyrket Marxist-Leninisme, etter en intern maktkamp som i realiteten hadde pågått i over 15 år, og hvor politiske drap og likvideringer var hverdagskost, ved siden av daværende "Mapai",s (Arbeiderpartiet) samarbeide med Hitler, under ledelse av bl.a. Ben Gurion, slik det fremgår av det såkalte "Transfer Agreement", noe som i realiteten var en forutsetning for opprettelsen av tilintetgjørelsesleirene. Det virkelige målet var ikke bare utslettelse av en "rase", men tilintetgjørelsen av en religion i overensstemmelse med Marxist-Leninismen og Stalinismen. Hitler og Stalin hadde altså samme mål, for så vidt gjaldt jødene.

Den store fienden fra 1917 og fram til i dag har vært England med sitt "Empire", verdenshistoriens kanskje mest rasistiske og brutale regimer. I FN gikk England således imot opprettelsen av Israel som uavhengig, suveren stat, og unnlot å avgi stemme. Truman ble nærmest truet til å la USA stemme for opprettelsen, fordi han ellers ikke ville bli støttet av den betydelige jødiske velgermasse ved nomineringen. Truman var nemlig enda ikke USA’s valgte president. Han fungerte som president, etter Roosevelts død. Israel hadde ingen som helst støtte i USA’s utenrikspolitikk før etter 1967. Dette kan leses direkte av i USA’s utenriksregnskaper.

Det var således bare USSR og Frankrike (og senere Norge, med den dramatiske historien om de norskbygde MTB’er fra Aker) som ga Israel våpenstøtte, da araberne gikk til angrep på den nyetablerte "arbeiderstaten", Israel.

Med andre ord: Den norske støtten til Israel var betinget av Arbeiderpartiets godvilje, og den ble fastsatt av Haakon Lie, den eneste utenlandske journalisten som var tilstede under kampene i 1967 (han var faktisk budsendt av Regjeringen i Israel), og som aldri kunne forstå at Israel unnlot å invadere Damaskus. Det var ingen andre enn Haakon Lie som klarte å få USA "med på laget". Men allerede i 1971 ble det lagt en ny kabal. Bjørn Tore Godal stokket kortene, som førte til doktrinen "den jødiske staten Israel må utslettes". Shimon Peres, Kaare Willoch og Kjell Magne Bondevik har tiltrådt kabalen. Den har fått det velklingende navnet "Fredsprosessen". Målet er en sekulær stat av "Modell 1968", og alt hva det innebærer av verdinivellering og sosialhumanisme, uten religiøse verdier. I dette spillet er Arafat bare en "nyttig idiot", så lenge det passer sånn. HAMAS har skjønt dette for lenge siden.

For det andre: Israel ble grunnlagt på FN Resolusjon nr. 181, som knapt noen nålevende politisk kommentator har tatt seg bryet med å lese. Jeg skal ikke ta opp diskusjonen om hvorvidt denne resolusjonen har noen som helst relevans i dagens situasjon, bortsett fra å peke på at "fadderne" var USSR og Frankrike, ikke Storbritannia eller USA (som ble tvunget).

Resolusjonen inneholder en interessant klausul om at det skal utarbeides en Grunnlov for de nye stater, hvor den ene – Jordan - ble etablert flere år senere, og inngikk fredsavtale med Israel. Ideen om "Et Fritt Palestina" er av nyere dato, og er etablert med basis i doktrinen "Den jødiske staten Israel må utslettes", verken mer eller mindre.

Israel har fortsatt ingen Grunnlov. Det er Høyesterett som til enhver tid har det avgjørende ordet, uansett hva Knesset eller Regjeringen måtte finne på å vedta. Israels Høyesterett er etter manges mening en stor vits, fordi Retten stort sett fatter sine vedtak på grunnlag av politisk synsing, uten lovhjemmel. Noen ganger fatter Høesterett vedtak etter summarisk behandling, andre ganger tar det årevis å få en sak på kartet. Noen saker har rett og slett "forsvunnet", som etterforskningen av de reelle omstendigheter omkring drapet på Rabin.

Rent valgteknisk er Israel ett eneste stort valgdistrikt, og det er ingen sperregrense for å bli representert i Knesset. Hele 23 representanter fra ulike partier er innvalgt med en oppslutning under 4%.

Netanyahu fikk rett og slett sparken som statsminister fordi han, for å sitere et jødisk ordtak, "danset i to brylluper samtidig". Selv ihuga Likud-veteraner, som sønnen til tidl. Statsminister Begin, stemte på Barak, som det eneste brukbare alternativ, uten dermed å stemme på Arbeiderpartiet. De ga sin stemme til "One Israel", Baraks nye plattform, som fikk 26 representanter, og dermed ble Knessets største aktør.

Valgene er ingen seier for "sosialdemokratene", slik man later som. Arbeiderpartiet led i virkeligheten et susende nederlag, og fikk sin representasjon redusert fra 34 til 23 representanter (av 120 mulige). I tillegg kommer de 3 representantene fra Gesher og Meimad (deriblant Oslo-rabbineren Michael Melchior). Likud fikk katastrofale 19, mens det ultra-ortodokse "sefardi" (ikke-europeiske jøder), Shas-partiet ble valgets "vinner" med 17 representanter. Meretz ("Ytre Venstre"), med 10 representanter har imidlertid organisert en e-mail kampanje (20.000 brev) for å hindre at Shas blir med i en samlingsregjering, angivelig på grunn av sommel med å kvitte seg med sin tidligere leder, Deri som er straffedømt for korrupsjon.

Uten samarbeide med de religiøse partier, vil denne regjeringen kunne vise seg å bli oppfyllelsen av Hitlers drøm om en "endelig løsning på det jødiske problem", slik det er opplest og vedtatt som offisiell norsk utenrikspolitikk: "Den jødiske staten Israel må utslettes", eller som HAMAS skisserte det i sitt kommunike, den 18. Mai 1999:

"Electorates in the Zionist entity wrapped up a page in their political life and opened a new one with a new professional terrorist leader, who has exerted all efforts over many decades to chase, assassinate, or arrest our people and their leaders in and out of Palestine.The victory of the terrorist Ehud Barak has never and will never change anything concerning the nature of the Zionist project which is based on expansion, hegemony, and oppression."

Fredsprosess eller ikke. Kun samhold kan redde Israel fra total utslettelse. Dette innebærer en koalisjon "One Israel"/Likud/Shas.