USA har retten på sin side i Irak
Fridtjof Frank Gundersen
professor i rettsvitenskap

Det er stor uenighet når det gjelder spørsmålet om de alliertes angrep på Irak er folkerettsstridig fordi det ikke har hjemmel i et vedtak i FNs sikkerhetsråd. Uenigheten avslører at utviklingen er i ferd med å løpe fra etterkrigstidens relativt klare oppfatning av hva folkeretten innebærer.

Irak-krisen illustrerer at selv begrepet folkerett etterhvert er blitt flertydig. Er det FN-retten, er det statenes krav på at deres suverenitet blir respektert, er det retten til å intervenere, er det menneskerettighetene, er det folkenes rett til selv å bestemme eller dreier det seg rett og slett om vetoretten?

Terrorbalansen under den kalde krigen førte til at statenes rett til ikke-innblanding fikk klar forkjørsrett fremfor hensynet til menneskerettigheter. Etter Berlin-murens fall og 11. september har meget forandret seg. Det skyldes at menneskerettighetene blir tillagt større betydning, og at statsstøttet internasjonal terrorisme og masseødeleggelsesvåpen er blitt en større trussel mot statene.

Intervensjonen i Kosovo viser klart utviklingen. Kosovo var folkerettslig en del av Jugoslavia. Likevel gikk NATO til aksjon uten hjemmel i sikkerhetsrådsvedtak. Hensynet til menneskerettighetene ble her satt foran statens krav på suverenitet.

Vaclav Havel har formulert det slik: "Det finnes verdier som er større enn nasjonale grenser". Det var slett ikke FN som hindret Milosevic i å utrydde eller jage bort kosovoalbanerne. Det manglende vedtak i Sikkerhetsrådet ble tvert imot, blant annet av Russland, anført som argument for at NATO-aksjonen var folkerettsstridig.

Vi må se i øynene at FN i dag er et maskineri som ikke er i stand til hverken å fastslå hva som er folkerett, eller å sørge for respekt for den folkerett FN selv skaper gjennom sine vedtak. Det sier meget om FNs muligheter for å skape rett når man vet at Libya nylig er valgt til leder av FNs menneskerettighetskommisjon, og at rike land kan kjøpslå med land som Syria og Angola når det skal skapes FN-rett.

Det er ikke bare masseutryddelse som i Kosovo som gir grunnlag for intervensjon. En utviklingstilpasset folkerett må også ta inn over seg behovet for å stanse skruppelløse diktatorer med det verst tenkelige rulleblad, og som tidligere har skaffet seg og brukt masseødeleggelsesvåpen mot sin egen befolkning.

Ifølge nye informasjoner utbetaler Iraks president enorme pengesummer til palestinske selvmordsbombere som dreper helt uskyldige sivile. Konklusjonen er at de alliertes angrep på Irak er i overensstemmelse med folkeretten selv om det ikke har hjemmel i FN-pakten. En annen sak er at angrepet også har hjemmel i FN-vedtak.

De alliertes angrep på Irak i 1991 hadde hjemmel i et vedtak i Sikkerhetsrådet, og den våpenhvilen som senere ble inngått, var betinget og foreløpig. I løpet av de tolv år som fulgte, har Irak ikke oppfylt betingelsene hverken når det gjelder nedrustning eller å gjøre slutt på undertrykkelsen av sitt eget folk.

Saddam Hussein har dessuten latt være å ta hensyn til seksten resolusjoner vedtatt av FNs sikkerhetsråd, og har på denne måten plassert seg utenfor vanlig folkerettslig beskyttelse. Fra et folkerettslig synspunkt har derfor USA og enhver annen stat rett til å intervenere i Irak uten støtte av en ny resolusjon i Sikkerhetsrådet.

Sikkerhetsrådet vedtok likevel 8. november 2002 resolusjon 1441 som klargjør saken ytterligere. Resolusjonen begynner med å minne om at Sikkerhetsrådet "har autorisert medlemsstatene til å benytte alle nødvendige midler (hvilket på FN-språket betyr bruk av makt) for å sørge for respekt og gjennomføring av" sine resolusjoner. Sikkerhetsrådet konstaterer videre at "Irak fortsetter med klare brudd på" sine forpliktelser.

Av dette kan man slutte at bruk av makt mot Irak er legitimert. Først etter å ha minnet Irak om landets folkerettslige forpliktelser gir den enstemmig vedtatte resolusjon 1441 Irak "en siste mulighet til å innfri sine forpliktelser når det gjelder nedrustning". Irak blir så gitt en frist på 30 dager til å gi FN og våpeninspektørene eksakte og komplette opplysninger om sine våpen.

Resolusjonen minner om at presentasjon "av feilaktige eller ufullstendige opplysninger" vil innebære "et nytt klart brudd på forpliktelsene". Den samme resolusjon gir våpeninspektørene i oppdrag å avgi en rapport til Sikkerhetsrådet innen 105 dager. Rapporten av 27. januar fastslår at opplysningene fra Irak hverken er komplette eller nøyaktige. Rapporten fra Irak innebærer med andre ord et nytt klart folkerettsbrudd som legitimerer bruk av væpnet makt.

Blant andre ønsket den franske og tyske delegasjon i Sikkerhetsrådet likevel å gi Saddam Hussein enda en sjanse ved å foreslå en fortsettelse av inspeksjonene slik at Irak kunne avvæpnes på fredelig vis. Siden Irak ikke hadde villet gi korrekte og fullstendige opplysninger til inspektørene, fortoner ikke slike fortsatte inspeksjoner seg særlig løfterike.

Det er verdt å merke seg at de 6000 FN-inspektørene som tidligere hadde arbeidet i Irak i syv år, aldri ville ha oppdaget de bakteriologiske laboratoriene hvis ikke Hussein Kamel Majid, Saddam Husseins svigersønn, hadde flyktet fra landet og fortalt hvor laboratoriene befant seg. Og selv om Saddam Hussein virkelig ville ha samarbeidet, mente Hans Blix at han trengte ytterligere fire måneder. En slik ytterligere forsinkelse ville virke sterkt belastende og demotiverende på amerikanerne, hvis tilstedeværelse er helt nødvendig for at Irak skal godta våpeninspektørenes opphold i landet.

Det hevdes ofte at Irak forskjellsbehandles i forhold til Israel som heller ikke har respektert en rekke FN-resolusjoner. Da overser man at resolusjonene som er rettet mot Irak har hjemmel i FN-paktens artikkel 7 som tillater bruk av makt, mens de som er rettet mot Israel, bare har hjemmel i artikkel 6 som forutsetter en fredelig løsning på en konflikt. Dessuten har slike resolusjoner vært rettet mot begge parter i konflikten i Midtøsten.

Den USA-ledede intervensjonen har folkerettslig dekning uten FN-resolusjoner, men har i tillegg dekning i tidligere FN-resolusjoner. At den ikke har dekning i enda en resolusjon på grunn av trussel om bruk av vetorett og manglende flertall, har bare politisk betydning. Av lett forståelige grunner har Sikkerhetsrådet heller ikke erklært intervensjonen for folkerettsstridig.

Det faktiske forhold er at USA og dets allierte har stilt seg til disposisjon i folkerettens tjeneste. Folkerettslig sett er aksjonen nødvendig for å skape respekt for FNs beslutninger og troverdighet, siden Saddam Hussein har krenket både våpenhvilens betingelser og en rekke FN-resolusjoner.