INTEGRERINGSDEBATTEN MANGLER PERSPEKTIV
Av Per Sandberg
innvandringspolitisk talsmann Fremskrittspartiet

I den senere tid har det kommet flere utspill i debatten om integrering av innvandrere i Norge. Nesten samtlige politiske partier har vært på banen, og det samme har en rekke såkalte eksperter. Dette er bra, og bør gjøre det mulig å diskutere et av vår tids største utfordringer uten frykt for å bli stemplet som rasist. I mange år har vi i Norge hatt en rekke innflytelsesrike mennesker som har snakket varmt om innvandring og lovprist det kulturelle mangfold og det farverike fellesskap. Utviklingen i 90-årene har vist at drømmen om det farverike fellesskap ikke har lykkes, man kan si at drømmen var basert på en myte, og derfor snakkes det lite om det farverike fellesskapet i dag. Det har etter hvert gått opp for mange av "drømmerne" at nøkkelen til en noenlunde harmonisk sameksistens mellom folkegrupper med til dels ulik kulturell bakgrunn er at minoritetene forsøker å tilpasse seg majoriteten. Antagelig vil kravene om at det norske samfunnet skal tilpasse seg innvandrerne, og ikke omvendt, etter hvert forstumme. Nøkkelen til en forhåpentlig fredelig fremtidig sameksistens er integrasjon.

Før man kan diskutere mulige midler for å oppnå integrering er det imidlertid helt nødvendig å definere hva man mener med et integrert samfunn. Fremskrittspartiet har hele tiden oppfattet et integrert samfunn som et samfunn hvor innbyggerne føler felles tilhørighet. Med andre ord et samfunn hvor innbyggerne ikke bare har en bolig men også et hjem. For å få dette til er det helt grunnleggende at samfunnet bygges rundt felles verdier hvor hvert enkelt individ respekteres, og hvor frihet, demokrati, norsk tilhørighet, likestilling og gjensidig respekt legges til grunn. Denne tilhørigheten skal også inneha plikter, som forkortet og omformulert kan sies med John F. Kennedys utsagn: "Spør ikke om hva Norge kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for Norge". 

Med ovennevnte som utgangspunkt har Norge blitt et materielt rikt land, med jevnt over høy levestandard og livskvalitet, og hvor fellesskapet mellom innbyggerne har vært basert på felles idealer som solidaritet, samhold og lojalitet. Dette har kun vært mulig ved at det har eksistert fellesnevnere som innbyggerne har kunnet benytte og identifisere seg med. Disse fellesnevnere inkluderer bl a norsk TV, radio, bøker, aviser og blader, og at man har vært samlet om nasjonale og lokale begivenheter og arrangementer. Aktiv deltagelse i disse fellesnevnerne skaper tilhørighet, som i siste instans gjør oss til en enhetlig nasjon.

Dersom vi kan være enige om ovennevnte så må integrering skje ved at innvandrere gradvis tilpasser seg vårt samfunn og våre ovennevnte verdier og fellesnevnere. Dette vil naturligvis ta tid, og det er ikke å forvente at førstegenerasjons innvandrere raskt vil føle seg som en del av det norske samfunnet. Målsetningen må derfor være at fremtidige generasjoner av innvandrere gradvis vil "føle seg mer norske".

Den største trusselen mot en gradvis tilpasning til det norske samfunnet er innvandrernes rett til henting av ektefeller i opprinnelseslandet. Av 12 000 mennesker som fikk familiegjenforening i 2001 var majoriteten med bakgrunn i ektefelle gjenforening, stort sett unge mennesker. Unge jenter med fremmedkulturell bakgrunn, men med norsk statsborgerskap som gjennom tvang eller arrangert ekteskap ( finnes det forskjell?) må finne seg en ektefelle i opprinnelseslandet. Når dette, slik som i dag skjer, i ca 90% av alle inngåtte ekteskap vil det på sikt få katastrofale følger for Norge. Praksisen med henting av ektefeller er uheldig ut i fra minst to grunner. 

Den første er at slik praksis er et brudd på den enkeltes soleklare rett til selv å velge ektefelle, noe som i innvandrermiljøene tilhører sjeldenhetene. Når vi vet at over 90% henter sine ektefeller fra opprinnelseslandet, og da gjerne en fetter eller kusine, vil nye konflikter oppstå. Denne gang mellom personen som er oppvokst i Norge, og personen som bringer med seg sin kultur fra sitt hjemland. Vi leser i økende grad om slike konflikter, og våre institusjoner bruker store ressurser på nettopp denne typen familiekonflikter.

Den andre, og på lenger sikt mer alvorlige grunnen til at henting av ektefelle er uheldig, er at integrering aldri når lenger enn til 1.generasjons innvandrerne. Vi får nesten aldri barn som blir født av to foreldre hvor begge er oppvokst i Norge. Dette vil på sikt skape helt uoverstigelige hindringer for ønsket om et enhetlig samfunn samtidig som vi får en stadig større andel innvandrere som kun i liten grad identifiserer seg med det norske samfunnet.

Mange har forsøkt å sammenligne nordmenns utvandring til Amerika på 1800-tallet med innvandringen som skjer til Norge i dag. Dette er totalt misforstått. Nordmenn som i sin tid emigrerte til USA ble nemlig gradvis integrert i det amerikanske samfunnet nettopp gjennom giftemål. Også nordmenn som reiste til USA knyttet ekteskapelige bånd til personer fra sin egen kultur, men på sikt ble de alle en del av Amerika. 

På bakgrunn av to ovennevnte årsaker vil Fremskrittspartiet på nytt fremme forslag i Stortinget om at henting av ektefelle ikke får finne sted før fylte 24 år. Dette vil begrense muligheten for at innvandrerforeldre vil være i stand til å bruke sine barns giftemål for å oppnå opphold i Norge. Dersom barna blir tatt ut av landet og giftet bort i ung alder vil grunnlaget for opphold i Norge frafalle også etter fylte 24 år, da verken den ene ektefellen eller eventuelle barn har kulturelle bånd til Norge. Dette forslaget alene vil sannsynligvis ikke være nok, derfor vil Fremskrittspartiet også i sitt forslag, fremme krav om reel forsørgelsesevne, krav om egnet bolig og forbud mot ekteskap mellom fetter og kusine.