Postkommunismen er avgrensbar fra efterkrigstiden fordi efterkrigstidens politiske allianser rokkeres og fordi efterkrigstidens ideologiske begrunnelser for mange forskjellige bestående politiske mål skiftes ut på mange forskjellige steder over hele verden samtidig. En av konsekvensene av at en slik opphopning av politiske allianserokkader og ideologiskifter stilles til almen beskuelse blir at det blir lettere å avdekke ytterliggående politiske grupperingers fundamentale motiver, fordi politiske bevegelsers motiver viser seg å være mer grunnleggende, mer seiglivede og mer langvarige enn ideologiene som rasjonaliserer motivene og alliansene som knyttes for å realisere motivene.
Under postkommunismens første tiår har den politiserte feminismen vist seg å være en av de mest innflydelsrike og samtidig en av de minst forståtte politiske bevegelser i Vesteuropa og Nordamerika. Den politiserte feminismen viser stort talent og sterk vilje i sin beherskelse av både media og offentlige budsjetter. Den politiserte feminismens fremste verktøy er retorikk som målbevisst utnytter manglende erkjennelsesteoretisk forståelse av begrepers opphav, innhold og hvordan semantiske skift oppstår og utvikler seg over tid.
I dette essayet settes søkelyset på hvordan den politiserte feminismen i Vesten best kan forståes og møtes gjennom en forståelse av postkommunismens ideologier og teknologier.