Denne artikkelen er hentet fra www.aftenposten.no
Adressen til artikkelen er http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article.jhtml?articleID=645822
Oppdatert: 13.10.2003, kl 00:04

Hard dom over den franske tilstand

Frankrike greier ikke å tilpasse seg en verden i rask endring, og landets stemme teller ikke i internasjonal politikk. Frankrike går nedoverbakke, hevder en historiker i høstens mest omtalte franske debattbok.

TOVE GRAVDAL - gravdal.tove@wanadoo.fr

Paris

Han tråkker på mange ømme tær, historikeren, økonomen og advokaten Nicolas Baverez, som med boken "La France qui tombe" (Det synkende Frankrike) har satt i gang en voldsom debatt om den gamle stormaktens tilstand i det 21. århundret. 14 år er gått siden Berlinmurens fall og to år er gått siden 11. september. Og Frankrike styres av politikere som fortsatt henger fast i 1960- og 70-tallets samfunnsmodell, hevder Baverez.

På 124 velskrevne sider står de dystre diagnosene i kø: Frankrike er det eneste vestlige land som aldri har kommet seg ut av oljekrisen på 1970-tallet. Arbeidsledigheten har siden da aldri vært under ni prosent. Det franske forsvaret kaster bort store deler av budsjettet på et atomprogram som svarer på en ikke-eksisterende trussel, og ville aldri, som britene, kunne ha sendt en betydelig styrke til Irak. Det franske diplomatiet mislykkes. Den harde antiamerikanske linjen i Irak-spørsmålet har isolert landet både globalt og i EU. Og aller verst: "Landet henger fast i en dyp konservatisme som gjør det vanskelig å tilpasse seg de voldsomme endringene i verden," skriver Baverez.

Udugelige politikere
Sjokket 21. april i fjor, da Jean-Marie Le Pen gikk til andre runde i presidentvalget og 35 prosent av stemmene gikk til ekstreme partier på høyre- og venstresiden, var et symptom på landets elendige tilstand, mener Baverez. Han hevder de franske politikerne er udugelige til å formidle hva som er nødvendig for at landet skal kunne forbli en dynamisk makt i verden. De velger minste motstands vei. Resultatet er blant annet at regjeringen planlegger budsjetter som bryter med reglene for euro-samarbeidet.

"Regjeringen styrer ikke landet, men fungerer i stedet som et psykologisk støttesenter," skriver Baverez. Men det gjør alt bare verre, for makteliten er ute av stand til å bedrive nasjonal terapi, minner han om.

Referansebok
Økonomer, filosofer og politikere har i tur og orden kommentert pamfletten fra Baverez. Og i den offentlige debatt snakkes det nå stadig om "le déclin" - nedgangen - som er forfatterens dom over Frankrike. Han berømmes for å ha satt i gang en viktig debatt, men innvendingene er mange. Hvorfor skulle vel Donald Rumsfeld og Colin Powell bruke så mye tid på Frankrike under Irak-krisen hvis landets posisjon var uten betydning? spør for eksempel Libération-skribenten Alain Duhamel.

Som historiker presenterer Baverez interessante forklaringer på hvorfor "Frankrike har valgt å overse de store omveltningene i det 21. århundret ved å dyrke status quo og stivbeintheten." Revolusjonen i 1789 la grunnlaget for en tradisjon der all endring av det bestående skjer i form av et brått og brutalt brudd. Det er annerledes enn i USA og Storbritannia, der det foregår en kontinuerlig tilpasning til nye rammevilkår.

For eksempel ble Frankrike hengende etter under den industrielle revolusjonen i andre halvdel av 1800-tallet fordi landet var mer opptatt av å bevare det politiske og sosiale kartet enn å smøre økonomien. På samme måte mener Baverez at dagens ledere er mer opptatt av å kaste blår i øynene på folk enn å se nedgangens realiteter i øynene.

Og dette er ikke bare et politisk problem. Det er heller ikke kun en økonomisk krise med ingredienser som hjerneflukt, mange konkurser og en svimlende høy nasjonal gjeld. Dette er en intellektuell og moralsk krise som "dypest sett berører Frankrikes identitet, verdier og historiske bestemmelse," skriver Baverez.

Det har han åpenbart rett i. Men det skal mer til enn én bok for å endre en identitet formet av menn som Ludvig XIV og Napoleon.

Til forsiden - Tilbake til artikkelen