Vi som har kritisert og protestert mot NATOs bombing, lider under et verifiseringsproblem. Hvordan skal vi noen gang kunne bevise at kosovarene ville lidd mindre overlast om NATO ikke hadde gått til krig? Om OSSE hadde trappet opp i stedet for å trekke ut. Om Rambouillet-teksten var blitt utformet annerledes. Om en hadde latt diplomatiet få en sjanse til. Vi kan ikke si med skråsikkerhet at kosovarene ville hatt det bedre eller mye bedre enn de har det nå - om NATO hadde latt være å bombe. Det som er helt klart, er at de har det aldeles jævlig nå, og at debattantene legger variable skyldslodd for lidelsene i Milosevics og NATOs vektskåler. Kanskje burde bevisbyrden ligge hos NATO i stedet?

Få har bestridt kritikken av NATOs historisk manglende troverdighet, deres støtte til Indonesias Suharto, til Tyrkias undertrykking av kurderne, og medlemslandenes skitne våpenhandel.

Men hva med NATOs aktuelle troverdighet? De intellektuelles rolle bør i alle fall være å stille de mest brennende spørsmålene til makten - igjen og igjen - når de mektige kriger. Her er noen spørsmål som har kommet sterkt i skyggen i alle fall i norsk debatt:

Det første spørsmålet dreier seg om interne flyktninger i Kosovo og deres behov for hjelp. I midten av april foreslo den franske helseministeren flyslipp av mat og medisiner til kosovarer på flukt i eget land. En talsmann for Pentagon hadde tidligere avvist slike slipp, siden det var fare for at serberne kunne få fatt i maten. De franske regjeringskollegene ville "vurdere" forslaget, men meg bekjent er det gjort svært lite fra humanismens forsvarere i NATO for å hjelpe internflyktningene (og ta risken på at serbiske soldater eller sivile fikk tak i enkeltsendinger). NATO lar det regne med løpesedler om sine gode formål, men mennesket i nød lever ikke av ord eller papir. Hvilke initiativer har norske politikere tatt for å sørge for mat og medisiner til kosovarer i Kosovo?

Det andre spørsmålet dreier seg om krigens mest skjulte budskap: Radioaktiv stråling. Det er nå bekreftet at NATO bruker A10 Warthog-fly som bærer raketter med uttynnet uran (depleted uranium {ndash} DU), på sine ferder over Jugoslavia. NATO har hittil benektet at det er noen fare forbundet med slike raketter (som "skjærer gjennom en stridsvogn som en kniv i smør").

Effektene av denne typen radioaktivt krigsavfall {ndash} som oppstår hver gang en rakett "treffer" {ndash} er forsøkt kartlagt av blant andre The Guardians krigsreporter Maggie O'Kane gjennom undersøkelser i Irak. I Golfkrigen brukte USA og deres allierte de samme flyene og de samme rakettene. Mot slutten av fjoråret besøkte O'Kane en rekke sykehus i Irak, ikke minst i områdene rundt havnebyen Basra, der bakkekrigen raste i krigens siste fase (det gir egentlig ikke mening å snakke om en avsluttet krig, den pågår ennå). Hun møtte leger som konstaterte en tredobling av unger født med Downs syndrom, leger som rapporterte om kraftig økning av leukemi blant barn, leger som rapporterte om unormalt mange barn født med misdannete kropper, om dødfødsler og mødre som bar på fostre uten hode.

Medisinsk professor Selma al-Taha (62) sier til O'Kane (artikkel i Guardian Weekly 10.01.99): "Noe har skjedd med miljøet etter krigen. Det er sant at det kan være forurensning på grunn av røyk eller kjemikalier, men den mest sannsynlige årsaken er stråling, for stråling er den mest effektive på en organisme i rask endring, som et foster eller et barn i oppveksten. Dessuten er det, nest etter nyrene, de reproduktive organene som er mest sårbare for stråling" (min oversettelse).

Naturlige spørsmål blir: Hvor mange raketter armert med uttynnet uran er brukt over Jugoslavia, over Kosovo? Hvilke konsekvenser vil en slik "frigjøring" av radioaktivitet få {ndash} når vi vet at halveringstiden på DU er over fire milliarder år? Hvilke mottiltak har NATO tenkt seg for dem som fortsatt skal leve i Jugoslavia? Masseutdeling av jod-tabletter? Hvilke av våre regjerings- eller stortingspolitikere har reist disse høyst humanitære spørsmålene overfor våre allierte i NATO?

Verken pressen eller politikerne er flinke til å anskueliggjøre mer langsiktige virkninger av krig i form av forurensning og stråling. DU kan ikke sees, og effektene er mindre umiddelbare enn en kule i nakken, men ikke dermed mindre dødelige. Og virkningene kan overføres til stadig nye generasjoner i en ikke-overskuelig framtid. Ofrene; moren med dødt foster i magen, foreldrene til det misdannete barnet, eller barnet som plutselig får konstatert leukemi, kan lett oppleve katastrofen som individuelle problem. Og bevisbyrden i fall de skulle anta at det er en mer kollektivt påført lidelse, er ettertrykkelig plassert hos dem selv.

Ifølge O'Kane er få vestlige soldater testet for DU etter Golfkrigen, men en av dem, Ray Bristow, som deltok langs Basra-veien i sluttfasen av bakkekrigen, har fått påvist radioaktivitet i urinen i et omfang hundre ganger større enn det som regnes som trygt. En professor ved Georgetown-universitetet i USA testet 24 soldater som hadde deltatt i New Jerseys transport- og forsyningskorps, og 14 av disse avga test som påviste radioaktivitet. Ligger kanskje noe av hemmeligheten bak vegring mot å delta i bakkekrigen her? I så fall er vi vitne til en uendelig antihumanitær kynisme: den bakken som NATO vil bringe kosovarene tilbake til, er den full av en gift NATO ikke vil trø i?

Det tredje spørsmålet berører mediebombing. NATO har nå, via bomber og teknologiske grep, sikret at man ikke lenger skal få se bilder fra jugoslavisk fjernsyn. En kan si mye om det som blir formidlet der, men poenget i denne sammenheng er bakgrunnen: NATO ønsker tydelig å retusjere bort de ikke-så-treffsikre bombene og deres resultater. Har norske politikere stilltiende godtatt denne formen for sensur?
Fra enkelte hold kan en få inntrykk av at det eneste "riktige" i dagens situasjon, er å tvile. Vi har sett at tvilere i SV "motstrebende" har støttet bombingen av Jugoslavia. Det er fristende å omskrive et gammelt Dylan-sitat fra "It's all right, Ma (I'm only bleeding)":

"Money doesn't talk, it swears" til "Et bombefly snakker ikke, det banner". Et bombefly snakker sitt skråsikre språk, uavhengig av treffsikkerheten. Da hjelper det ikke at noen står bak flyene og tviler.