Krig og dilemmaer på Balkan
KRISTIN CLEMET
Da NATO startet bombingen i Serbia, hadde det internasjonale samfunn vært tilskuer til blodbadet på Balkan i cirka 10 år. Man skal være usedvanlig ren - og ha engasjert seg uvanlig mye mot Milosevic og for menneskene på Balkan - for å kunne komme med så harde og til dels hatefulle utsagn mot NATO og våre politiske ledere som enkelte nå gjør, skriver NHO-direktør Kristin Clemet.
Forleden kastet norske kunstnere og kulturarbeidere seg ut i debatten om krigen i Jugoslavia. De fleste var kritiske til NATOs bombing, og de brukte harde ord om våre hjemlige politikere. Kjell Magne Bondevik fikk medansvar for blodbadet på Balkan, ledsaget av en kjekk beskjed om å "vaske henda sine". Når de som uttalte seg fikk et seriøst, men skarpt svar fra forsvarsministeren, avfeies hun med beskyldninger om at hun bedriver "politikerpjatt" og kan holde meningene sine for seg selv.
Debatten, hvis vi kan kalle den det, føyer seg egentlig inn i et mønster: Politikerne bukker og skraper, uansett hva slags utfall som kommer fra folkedypet. Folket selv kan si hva det vil, og det kan gjerne ose av sjikane og politikerforakt. Det er legitimt - ja, nesten heroisk - i vår tid. Men man burde kanskje kunne vente noe mer av landets kulturelite. Ikke nødvendigvis støtte til NATOs bombing, men kanskje litt refleksjon og respekt for de tunge moralske dilemmaene verdenssamfunnet står overfor på Balkan.
Det er ikke lett for noen å si at man er for bombing. Ingen er vel egentlig det. Men det er heller ingen som er for folkemord og etnisk rensing. Spørsmålet er bare hvor lenge en forbryter som Slobodan Milosevic skal få ture frem; hvor mange hundretusener som må drepes og drives på flukt; hvor mange politiske forsøk som skal gjøres - før det internasjonale samfunn setter hardt mot hardt. Da NATO gikk til bombing av infrastruktur og militære installasjoner i Serbia, hadde det internasjonale samfunn vært tilskuer til blodbadet på Balkan i cirka 10 år.
Milosevic startet sin karriere med å bombe i Slovenia i 1991. Det var første gang vi så tegn til krig i Europa siden annen verdenskrig. I ettertid er det mange som betrakter denne bombingen nærmest som et "forsøksprosjekt" fra Milosevic' side, som ville se om det internasjonale samfunn reagerte. Og riktig nok hevet både NATO, USA og EU pekefingeren, men mer skjedde egentlig ikke.
Den neste krigen gjaldt Kroatia. Her ranet Milosevic til seg territorium, drepte og drev hundretusener av mennesker på flukt, og han ødela bl.a. de kjente kulturskattene i Dubrovnik. Igjen hevet det internasjonale samfunnet pekefingeren; man bønnfalt og kom med (tomme) trusler, men i virkeligheten skjedde det ingenting. I Milosevic' logikk var det vel nærmest som å gi ham klarsignal til å gå videre.
Og det gjorde han - til Bosnia-Hercegovina. Her gjennomførte han en ren utryddelseskrig. Folk ble myrdet i titusenvis; de ble mishandlet, voldtatt og fordrevet, hvorav ganske mange til Norge. Vi så massegraver og dyp nød, mens deler av verdenssamfunnet omtalte det som et "indre anliggende". Planene om å "rense" Bosnia begynte å ta form allerede i 1989, men de færreste trodde det var sant. Ondskapen i NATOs bombing er de fleste av oss i stand til å sette oss inn i. Milosevic' handlinger ligger antagelig utenfor fatteevnen til de fleste. Vi blir med rette sjokkert når det meldes at et NATO-angrep har drept 70 sivile. Når titusenvis drepes, mister vi ord.
I Bosnia - etter at krigen der hadde pågått lenge, og det var drept titusener av mennesker - gikk NATO til slutt til aksjon. Denne aksjonen var vellykket og forankret i FN, og den har derfor møtt liten kritikk. Men dialogen mellom det internasjonale samfunn og store deler av den jugoslaviske befolkningen ble brutt, ettersom Milosevic siden da har hatt total kontroll med fjernsynet. Milosevic er ikke alene om å planlegge og gjennomføre overgrepene. I Serbia finnes mange uskyldige, men også mange skyldige. Men skal man tolke den store oppslutningen om Milosevic blant såkalt vanlige folk i Serbia, må man også ta denne fjernsynskontrollen i betraktning.
I store deler av den tiden som er gått siden Milosevic bombet flyplassen i Ljubljana i 1991, har det internasjonale samfunn brukt enorme ressurser på å forsøke å skape fred med politiske midler. Fredsmeglere og statsledere har reist i skytteltrafikk til Milosevic; vi har sett dem på TV nesten hver dag. Men Milosevic lot seg ikke stoppe; i stedet gikk han systematisk til verks og iverksatte nøyaktig samme krig og utrenskning i Kosovo som han hadde gjort i Bosnia. Det er lenge siden han fratok Kosovo de rettigheter og den status provinsen hadde fått i det tidligere Jugoslavia og innførte en form for apartheid. Siden har han drept og fordrevet mennesker på flukt - grusomt og hjerteløst. I et fortvilet siste forsøk på å redde menneskene i Kosovo, setter NATO til slutt makt bak sine krav og gjør tomme trusler til realiteter. Bombingen av Serbia ble iverksatt, bl.a. i håp om å ødelegge Milosevic' krigsmaskin.
Hvorvidt dette var den eneste løsningen, om det var klokt og om det nå utvikler seg mer tragisk enn NATO hadde håpet eller trodd, kan og bør absolutt diskuteres. Men man skal være usedvanlig ren - og ha engasjert seg uvanlig mye mot Milosevic og for menneskene på Balkan de siste ti år - for å kunne komme med så harde og til dels hatefulle utsagn mot NATO og våre politiske ledere som enkelte nå gjør. Den moralske begrunnelsen for NATO-aksjonen kan det ikke herske noen tvil om - selv om virkemiddelet kan diskuteres, især hvis man har alternativer på rede hånd. Men det er det altså ingen som har.
SVs stortingsrepresentant Hallgeir Langeland synes å være i tvil også om den moralske begrunnelsen for NATO-aksjonen. Så vidt jeg forsto en uttalelse fra ham, mener han at bombingen er tvilsom fordi Jugoslavia er en nasjonalstat; en såkalt suveren nasjon - et synspunkt som SVs landsmøte heldigvis avviste. Personlig mener jeg det er et gode at suverenitets- og ikke-innblandingsdoktrinene er på retur, og at menneskerettighetene er på fremmarsj. Det må være menneskene, og ikke nasjonalstatene, som er målet også for internasjonal politikk.
Det betyr ikke at det kan være opp til hvem som helst å gå til angrep der menneskerettighetene brytes. Eventuelle aksjoner bør helst ha et rettslig og ikke bare moralsk grunnlag, dersom vi skal unngå internasjonalt anarki. Mitt inntrykk er da også at alle hadde ønsket seg det i dette tilfellet, dvs. en aksjon overfor Milosevic som var forankret i folkeretten og FN. Milosevic har hverken hatt moralen eller folkeretten på sin side. Likevel ville nok de fleste ønsket at NATOs aksjon hadde hatt et bedre folkerettslig grunnlag. Problemet er bare at dette alternativet ikke synes å eksistere; verdenssamfunnets institusjoner og samarbeidsordninger er simpelthen ikke blitt så avanserte at for eksempel FN er i stand til å stå samlet og fatte effektive vedtak. For NATO, som tross alt er den organisasjon som besitter militære styrker og som består av 19 demokratiske stater, var derfor spørsmålet om den skulle nøye seg med en overveldende moralsk begrunnelse - eller forbli vitne til at overgrepene og utrenskningene fortsatte.
NATO valgte det første, og inntok dermed en ny rolle. Hvorvidt dette vil danne mønster for folkeretten og hvilke konsekvenser det vil få for NATOs fremtidige rolle, avhenger nå av hvordan krigen utvikler seg. Dersom NATO mislykkes, enten fordi man har undervurdert Milosevic' ondskap og/eller valgt feil strategi, er det tragisk. Men det berører ikke den moralske begrunnelsen for aksjonen. Det klargjør heller ikke hvilke realistiske alternativer som forelå før NATOs bombing - om noen.
Det er lett å være pasifist på andres vegne og når man ikke selv er utsatt for angrep og forfølgelse. Det er lett å skru av TV-apparatet og vende det andre kinnet til når det ikke er en selv som utsettes for overgrep. Og det fyller en med sterkt ubehag å være vitne til en krig man selv på sett og vis er delaktig i. For selvsagt har kritikerne rett i at den nåværende flyktningesituasjonen også er forårsaket av NATOs bombing. Men det er ikke NATO-bombene i seg selv som sender menneskene på flukt. Det er det NATO-bombene gjør med Milosevic som forårsaker flyktningestrømmen: En ondskapsfull mann har, i hvert fall inntil videre, fått et påskudd for å bli enda mer ondskapsfull. Det er som om han peker nese til verdenssamfunnet og sier "Se på meg! Se hva dere får meg til å gjøre!" Vi kan kanskje også si at kosovoalbanerne nå betaler prisen for at vi ikke har reagert tidligere. Men er det god nok grunn for NATO til betingelsesløst å trekke seg ut nå? Hva er i så fall Milosevic' neste trekk?
Det brenner i Europa. Men i skyggen av krigen på Balkan har EU, atter en gang mot de fleste odds, greid å bringe sitt samarbeid et skritt videre. EU-landene ble, overraskende nok, enige om sitt budsjett for de kommende år for et par uker siden. Denne enigheten har stor betydning for bl.a. den utvidelsen som skal skje de kommende år, der en rekke øst- og sentraleuropeiske land skal innlemmes i EU.
Man kan mene hva man vil om EU, og det er ikke alt EU har foretatt seg på Balkan som har vært like vellykket. Men på ett punkt viser EU vei: Samarbeid og integrasjon er nøkkelen, til både demokrati og fred. EU-landene og andre NATO-land må derfor også spille en betydelig rolle i det gjenreisningsarbeid som må skje i Kosovo. En smålig diskusjon om hvor mange flyktninger Norge tåler, burde vi være spart for nå. Vi skal hjelpe flyktningene i deres nærområde, men Norge er deres nærområde.