Mye av kritikken er også selvmotsigende. Man etterlyser NATO-aksjoner for å hjelpe minoriteter selv i så fjerne områder som Øst-Timor, og konstaterer at overgrepene der burde ha kvalifisert til samme inngripen fra verdenssamfunnet. Og så stilles spørsmålet: Viser ikke det at NATO og særlig USA har helt andre, storpolitiske motiver motiver? Nei, tvert imot. Det ville vært langt enklere for USA å markere seg med aksjoner lengst mulig unna Europa.

Men å stanse et langsomt folkemord i Europa tvinger seg fram som en klart prioritert oppgave for denne verdensdelens egen sikkerhetsorganisasjon. Og NATO fungerer ikke før vår transatlantiske allierte - som dessuten er verdens eneste gjenværende supermakt - tar ledelsen. Vi burde være takknemlige for det, slik vi var overfor USA etter at amerikanerne to ganger reddet oss fra et totalt tyskdominert Europa - som det ellers sannsynlige resultat av verdenskrigene i vårt århundre.

I startfasen av både krigen 1914-18 og krigen 1939-45 var folk flest i USA sterkt imot å bli innblandet. Men både keiserens og Hitlers Tyskland begikk så grove forbrytelser mot menneskeheten at amerikanerne snart følte et ansvar for å redde røttene til sitt eget demokrati.
Dette til tross for at internasjonal folkerett den gangen ga et langt svakere grunnlag for forsvar av grunnleggende menneskerettigheter. Helt til Den kalde krigen ble avviklet i 1989 kunne et land slippe unna med folkemord på en minoritet ved å hevde at dette var "et indre anliggende for en suverenstat".

Av storpolitiske grunner er bl.a. Kinas behandling av tibetanerne og Tyrkias behandling av kurderne eksempler på at det fortsatt kan være vanskelig å verne menneskerettighetene og hindre folkemord. Et av problemene er de fem faste medlemslands vetorett i FNs sikkerhetsråd. Det er all grunn til å kritisere USAs sommel med sine innbetalinger til FN. Men USA er ikke alene om å finne det uholdbart å bruke et lammet FN som unnskyldning for å la folkemord bli gjennomført. Bakgrunnen for et russisk veto mot et klarere FN-vedtak til støtte for militær intervensjon i Kosovo er dessuten mest å regne som hendøende ryggmargsreflekser fra Den kalde krigen.

I virkeligheten har Russland mer enn nok med å redde seg selv fra økonomisk katastrofe. Til det får russerne nødvendig hjelp fra Vesten. Det er ydmykende nok, om de ikke også skal applaudere at USA og NATO aspirerer til rollen som verdenspoliti. Det beste ville vært at vi ikke trengte noe verdenspoliti. Faren er naturligvis til stede for at amerikanerne kan bli så maktarrogante at de reagerer for raskt og egennyttig i visse situasjoner. Men fortsatt finnes det rundt om i verden flere maktsyke diktatorer, som begår forbrytelser mot menneskeheten og kan destabilisere store områder.

Saddams terrorvåpen Farligst er fortsatt Iraks diktator Saddam Hussein, som i årevis systematisk har ofret sitt eget folks vel for å skaffe seg atom- og giftvåpen til terror verden rundt.
Likevel klarer Saddam å mobilisere internasjonal støtte til sine krav om at FN-sanksjonene må oppheves og USAs flyangrep stanses. Problemet med flyangrep, i Irak som i Jugoslavia, er at også sivile rammes og at de militære mål ikke oppnås. Men før vi kritiserer USA, må vi kunne besvare spørsmålet: Hva er alternativet? Enten at farene og overgrepene bare øker - eller at amerikanerne rykker inn med bakkestyrker og rydder helt opp. Det har de hjulpet avgjørende til med i Europa flere ganger, og det gjør de nok igjen når det er blitt politisk og militært mulig. Mens vi bare sitter og venter på USA, bør vi unngå å bidra til serbernes propagandamaskin.