Vi vil nå gå nærmere inn på vår begrunnelse for tiltaleanmodningen:

Vi anser det som en ubestridelig kjensgjerning at OSSE-formannen og utenriksminister Vollebæk før, under og etter Rambouillet-forhandlingene var fullt klar over at ingen serber på noe tidspunkt og under noen omstendighet ville godta en avtale som blant annet inneholder klausuler om

at serberne ber om at det blir utplassert væpnede NATO-tropper, med eller uten tysk og italiensk deltakelse, på serbisk territorium. ("Iverksettelse II", kap. 7, artikkel I, pkt. 1 a og b – s. 54),

at serberne ber FNs sikkerhetsråd om å anbefale og vedta en resolusjon som anbefaler slik utplassering, til tross for

at Sikkerhetsrådet i to resolusjoner – 1160 og 1199 – uttrykkelig har forbeholdt seg retten til å gripe inn i konflikten med våpenmakt. ("Iverksettelse II", kap. 7, artikkel I, pkt. 1 a – s. 54),

at disse troppene skal ha immunitet mot at serbiske myndigheter tiltaler eller etterforsker dem for noen lovbrudd de måtte begå, ikke bare i Kosovo men også ethvert annet sted i landet. Dette omfatter uttrykkelig kriminelle handlinger. ("Tillegg B", pkt. 6 a og b – s. 77),

at Kosovo – et område i en suveren stat – får sin egen forfatning og medfølgende konstitusjonelle organer, blant annet egen president og høyesterett. ("Grunnlov", kap. 1 – s. 7–25),

at serberne takker OSSE for organisasjonens bidrag til fred og stabilitet i området. (Innledningen – s. 1).

Det har vært fremstilt slik at den eneste som sørget for at denne avtalen ikke ble undertegnet, var president Milosevic. Dette har vært gjort i forvissning om at almenheten ikke kjente til avtalens ordlyd eller serbernes historiske bakgrunn som ville sikre at de nektet å sette sin underskrift under den. Ved å bidra til dette, har Vollebæk ikke bare stilt serberne overfor et ultimatum han visste måtte føre til krig, men også hindret andre meglere i å fremme forhandlingsløsninger som partene kunne godta. Vollebæk har gang på gang gitt uttrykk for at serberne hadde valget mellom Milosevics underskrift og NATO-angrep. I realiteten hadde nektelsen lite med Milosevic å gjøre – det er tvilsomt om Vollebæk ville funnet en eneste serber som ville underskrevet på slike betingelser.

Senest når man leser at også kravet om en egen grunnlov for Kosovo-området er en uomtvistelig forutsetning for at Serbia skal unngå bombing, vil man forstå at hensikten med dette dokumentet ikke kan ha vært å åpne for en militær aksjon på humanitært grunnlag. Hadde hensikten faktisk vært å utplassere tropper som kunne komme Kosovos befolkning til unnsetning, ville OSSE ikke støttet at man insisterte på et så kontroversielt krav, men spørsmålet utestå til man hadde grepet inn og bilagt stridighetene i området.

Ultimatumet

I og med at Vollebæk hele tiden har vært klar over at dette var fullstendig uakseptable krav, er dette i prinsippet likt det ultimatumet den tyske riksregjeringen stilte overfor Østerrike i mars 1938 og Tsjekkoslovakia ved utbruddet av Annen verdenskrig. Det er blant annet et brudd på Haag-konvensjonen, som påbyr partene å bestrebe seg å foreslå fredelige og folkerettslige løsninger på konflikter. (Nürnbergdommen om "Brudd på internasjonale overenskomster", bla. s. 21 og 37–39)

Formannsskapet i OSSE

Idet Vollebæk fra begynnelsen av må ha vært klar over at han hverken som OSSE-formann eller som norsk utenriksminister kunne eller var villig til å fremlegge noe akseptabelt forhandlingsgrunnlag, var det ham ihvertfall i førstnevnte funksjon pålagt å aktivt bidra til at OSSE og organisasjoner som sto for det samme ultimatum, ble erstattet med enkeltpersoner eller organisasjoner som i reell grad kunne bidra til en fredelig løsning av konflikten. Også ved å hindre dette, har han bevisst forbrutt seg mot Haag-konvensjonen.

Ved feilaktig å bidra til å fremstille det slik at det bare var den serbiske regjerings uansvarlighet som hindret inngåelsen av en fredsavtale, skapte han bevisst et internasjonalt klima som i praksis gjorde det umulig for andre parter enn NATO og OSSE å fungere som megler. Derved er vi nå i den situasjon at praktisk talt ethvert initiativ som ikke forutsetter væpnet NATO-makt, automatisk vil bli forkastet i Vesten.

Forbrytelser mot freden

Knut Vollebæk har, sammen med politikere, administratorer og militære i NATO og OSSE, deltatt i en Felles plan eller sammensvergelse for å begå forbrytelser mot freden.

Desto mer alvorlig blir tiltalen som direkte knytter seg til disse Forbrytelsene mot freden. Først og fremst dreier det seg jo selvsagt om selve deltagelsen i krigshandlinger, men det omfatter også de handlingene vi hittil har påtalt. På side 371 i Nürnberg-saken presiserer aktor at

"(1) Charteret pålegger "individuelt ansvar" for handlinger som utgjør "Forbrytelser mot freden";

(2) Uttrykket "Forbrytelser mot freden" omfatter å planlegge, forberede, innlede eller føre ulovlig krig;

(3) Uttrykket "Forbrytelser mot freden" omfatter også deltagelse i en felles plan eller sammensvergelse for å føre ulovlig krig;

(4) En ulovlig krig består av enten en angrepskrig [war of aggression] eller en krig i strid med internasjonale avtaler, overenskomster eller forsikringer; (disse to slags ulovlig krig er ikke nødvendigvis det samme; det vil være tilstrekkelig å vise at krigen enten var en angrepskrig, uansett om den brøt med internasjonale avtaler, overenskomster eller forsikringer eller at krigen var i strid med internasjonale avtale, overenskomster eller forsikringer uavhengig av hvorvidt krigen var en angrepskrig.) [Aktoratets prosedyre vil vise at krigen i dette tilfelle var ulovlig av begge grunner.]

(5) Den enkelte tiltaltes individuelle strafferettslige ansvar pålegger charteret ham ikke bare på grunnlag av direkte, umiddelbar deltakelse i forbrytelsen. Det er tilstrekkelig å vise at tiltale var en leder, organisator, opphavsmann eller medskyldig i utførelsen av en felles plan eller sammensvergelse for å begå forbrytelser mot freden. I denne sammenheng erklærer charteret at de medsammensvornes ansvar ikke bare omfatter deres egge handlinger, men også handlinger som er utført av enhver person som setter sammensvergelsen ut i livet."

[Pkt. 1 – 4 refererer til charterets artikkel 6, pkt. 5 til artikkel 7]

Disse punkter gjør vi likeledes gyldige i saken Vollebæk. Han står individuelt ansvarlig for sine handlinger, og kan ikke dekke seg bak andres betenkninger, diplomatiske noter, uttalelser eller lignende. Likeledes står han ansvarlig for den skade som er påført den suverene staten Jugoslavia, uten hensyn til at han ikke personlig som stridende har påført landet og dets mennesker skade: "Hver dag dømmes menn i de landene som er tilknyttet denne retten [seiersmaktene etter Annen verdenskrig] for handlinger som de ikke personlig har begått, men som de holdes ansvarlig for på grunn av deltakelse i ulovlige organisasjoner, planer eller sammensvergelser." (S. 169)

FN-pakten

Det er en almen kjensgjerning at internasjonal lov forbyr krigshandlinger mot en suveren stat, og at nøytrale stater skal ha en spesiell beskyttelse under denne loven. Når Knut Vollebæk personlig har deltatt i en plan eller sammensvergelse for å føre ulovlig krig "i strid med internasjonale avtaler, overenskomster eller forsikringer", henviser vi først og fremst til FN-pakten, som innledningsvis (Artikkel 1 og utover) fastslår at den suverene statens rettigheter er ukrenkelige, at stridigheter – uansett årsak – skal bilegges på fredelig vis, og at FN alene har rett til å gripe inn militært i uoverensstemmelser mellom statene (Artikkel 37, 42–43, 48, 53, m.fl.) Dette er alment kjent, så vi vil konsentrere oss om de konkrete forpliktelser utenriksministeren hadde under internasjonal lov. Det refereres heretter til FN-pakten, hvor det uttrykkelig heter at:

Medlemmene er enige om å godta og iverksette beslutningene Sikkerhetsrådet tar i samsvar med denne pakt. (Artikkel 25).

Sikkerhetsrådet

Dette innebærer at hverken OSSE, NATO, Norge eller noen enkeltperson, i dette tilfelle utenriksministeren, kan true med, planlegge eller iverksette bombing eller andre krigshandlinger uten uttrykkelig pålegg fra Sikkerhetsrådet. I de to vedtakene fra Sikkerhetsrådet som det ofte refereres til som (folkerettslig) begrunnelse for å bombe Jugoslavia, heter det først og fremst at det internasjonale samfunn pålegger partene å bilegge stridighetene i Kosovo, samt å ta en rekke andre skritt for å gjenopprette individuell trygghet og kollektiv sikkerhet i området. De avsnittene som direkte har med internasjonale militære tiltak å gjøre, lyder:

"[Sikkerhetsrådet] understreker at dersom det ikke lykkes å gjøre konstruktive fremskritt i retning av en fredelig løsning på situasjonen i Kosovo, vil det føre til at man vurderer å ta i bruk ytterligere tiltak." (Resolusjon 1160 av 31. mars 1998, pkt. 19).

Her pålegges det partene å finne en fredelig løsning, og vi forutsetter at Sikkerhetsrådet mente at ethvert løsningsforslag skulle ha en reell mulighet til å bli godtatt av begge parter.

Da dette – av grunner som etterhvert tør være velkjent – ikke lyktes, vedtok Sikkerhetsrådet:

"[Sikkerhetsrådet] bestemmer, dersom de konkrete tiltakene som blir forlangt i denne resolusjonen og resolusjon 1160 (1998), ikke bli iverksatt, å vurdere ytterligere handlinger og flere tiltak for å bevare eller gjenopprette fred og stabilitet i området." (Resolusjon 1199 av 23. september 1998, pkt. 16).

Tre ansvarsområder

I tillegg til de almene forsikringene medlemslandene har gitt, og som Knut Vollebæk er ansvarlig for å sette ut i livet, presiserer altså FN her uttrykkelig at Sikkerhetsrådet forbeholder seg retten til å gripe inn militært. FNs medlemsland frasier seg denne retten til fordel for Sikkerhetsrådet i blant annet paktens artikler 24, 27 og 42. Ved å bryte disse forpliktelser, har Knut Vollebæk på tre områder grovt forbrutt seg mot sitt ansvar til å rette seg etter internasjonal lov: Ved, som Norges representant i FN, å bryte sitt høytidelige løfte om å respektere og etterleve de artiklene i pakten som garanterer suverene stater mot overgrep og som forbeholder Sikkerhetsrådet retten til å bruke militær makt. Ved, som regjeringsmedlem i Norge og sitt spesielle ansvar for vår utenriks- og sikkerhetspolitikk, nasjonalt og gjennom sin representasjon i NATO-organer, å ha bidratt til å iverksette krigshandlinger mot Jugoslavia. I det minste i denne funksjon hadde utenriksministeren et ansvar for å gjøre de relevante partene, Norges regjering og Storting samt ministerrådsmøtet i NATO, oppmerksom på at angrepet var folkerettsstridig og å motarbeide det med ethvert lovlig middel. I stedet deltok utenriksministeren aktivt ved planlegging og gjennomføring av angrepet. Sist, men ikke minst, sviktet utenriksministeren sin oppgave å bidra til en fredelig henleggelse av stridighetene gjennom sitt formannsskap i OSSE. Dette har vi allerede påpekt i detalj.

NATO

Hva angår Vollebæks forpliktelser overfor FN og OSSE, tør de altså være ubestridelige. For ordens skyld vil vi også kort komme inn på Vollebæks forpliktelse overfor NATO-charteret. Vi anser det som en alment kjent kjensgjerning at NATOs fremste oppgave er å samle medlemslandene i en forsvarsallianse med den hensikt å verne det enkelte land mot angrep fra en fremmed makt. Således betraktes angrep på ett land som et angrep på alle NATOs medlemsland. Det er imidlertid ingen grunn til uten videre å avfeie at NATO også har en videre oppgave; nemlig å sikre stabilitet i det videre området omfattes av medlemslandenes interessesfære. At et europeisk land som Jugoslavia uten videre faller inn under denne interessesfæren, tør vel også de fleste være enige om. Man bør enkelt sagt kunne påstå at NATO med en viss rett kan gripe inn før en regional konflikt utvikler seg slik at et enkelt medlemsland eller alliansen som sådan er truet. Senest etter at Ungarn ble NATO-medlem, kan organisasjonen påberope seg en slik situasjon. Hvorvidt de enkelte medlemsland handler i samsvar med sitt eget charter, må under enhver omstendighet være deres egen sak – så lenge organisasjonen som sådan ikke bryter internasjonal lov. Gjør den dét, er hver enkelt lovbryter individuelt ansvarlig for sine handlinger. Men også NATO som organisasjon er pålagt et ansvar i FN-pakten, hvor FN uttrykkelig forbeholder Sikkerhetsrådet retten til å ta i bruk "regionale ordninger eller regional organisasjoner [agencies] for å håndheve sin autoritet." Spesielt med henblikk på militære organisasjoner som NATO, heter det videre:

"Ingen slik håndhevelse må finne sted ved hjelp av regionale ordninger eller regionale organisasjoner uten fullmakt fra Sikkerhetsrådet, unntatt tiltak mot en fiendtlig stat, slik den er definert i paragraf 2 av denne artikkel, som henviser til artikkel 107, eller ved hjelp av regionale ordninger eller regionale organisasjoner som retter seg mot fornyet aggresjonspolitikk fra en slik fiendtlig stat, før organisasjonen etter forespørsel fra regjeringene det berører, får i oppdrag å påta seg ansvaret for å hindre ytterligere aggresjon fra en slik stat." (Artikkel 53, paragraf 1).

Denne artikkelen hever over enhver tvil at "organisasjonen" – i dette tilfelle NATO – mangler rett til å gripe inn i konflikten på Balkan dersom ikke Sikkerhetsrådet pålegger NATO et slikt oppdrag, selv om organisasjonen skulle tolke internasjonal lov dithen at overgrepene i Kosovo utgjør aggressiv fremferd fra en fiendtlig stat. Dette er sannsynligvis bakgrunnen for kapittel 7, artikkel I (se ovenfor) av Rambouillet-dokumentet, der serberne skal anmode FNs Sikkerhetsråd om å utplassere NATO-tropper i landet: Det synes som om den ene avtaleparten skal tvinges til å gi NATOs militære inngrep et folkerettslig grunnlag, og i lys av dette er det enklere å forstå hvorfor utenriksministeren og hans i folkerettslig forstand medsammensvorne så langt har insistert på at de ikke vil godta noen løsning av konflikten som ikke innebærer at serberne underskriver dette dokumentet. (Med hensyn til de andre punktene av FN-pakten som denne artikkelen viser til, er de ikke relevante i Kosovo-saken.)

Individuelt ansvar

Det er kanskje i denne sammenheng på sin plass igjen å minne om at ansvaret for disse folkerettsbruddene er individuelt, og at ingen som deltar i dem – fra statsminister til jagerpilot eller vernepliktig som på noen måte bidrar til at angrepet er mulig – kan fraskrive seg sitt ansvar. Det påligger enhver individuelt å vurdere sin egen deltakelse i krigshandlingene, som enhver i ettertid vil kunne stilles til ansvar for, uansett ordre eller ens plass i det politiske eller militære hierarki. Som vi tidligere har påpekt, betrakter vi det som vår oppgave å stille den mest sentrale nordmann bak angrepet til ansvar, ikke å begynne en vendetta. Vi siterer således Nürnberg-dommen, som kommenterer at det tradisjonelt bare har vært stridende personell som er blitt for brudd på folkeretten, men at statsledere er like ansvarlige:

"Etter [Nürnberg-]tribunalets mening gjør de som fører angrepskrig noe like ulovlig, og langt mer alvorlig enn brudd på én av reglene i Haag-konvensjonen." (S. 40).

Videre fastslår dommerne at "å gripe til angrepskrig ikke bare er ulovlig, det er kriminelt. Forbudet mot aggresjonskrig som verdenssamfunnets samvittighet krever, finner sitt uttrykk i de [internasjonale] paktene og overenskomstene som tribunalet nettopp har referert til." (S. 41) Videre heter det:

"Det har vært påstått at internasjonal lov dreier seg om handlinger begått av suverene stater, og ikke foreskriver noen straff for enkeltmennesker; og videre at der handlingen det dreier seg om er et statsanliggende, er de som utfører den ikke personlig ansvarlige, men beskyttet av doktrinen om statenes suverenitet. I tribunalets øyne må begge disse påstandene avvises. At internasjonal lov pålegger både enkeltmennesker og stater plikter og ansvar, har lenge vært anerkjent.

Man kunne sitere andre autoriteter, men det er blitt sagt nok til å vise at enkeltmennesker kan straffes for brudd på internasjonal lov. Forbrytelser mot internasjonal lov begås av mennesker, ikke av abstrakte enheter, og det er bare ved å straffe individer som begår slike forbrytelser, at reglene i internasjonal lov kan håndheves." (S. 41)

Idet tribunalet viser til den spesielle beskyttelse statsoverhoder, ministre og diplomater har under internasjonal lov, fastslår det at ingen kan dekke seg bak sin en slik beskyttelse, blant annet med den begrunnelse at selve kjernen i forståelsen av folkeretten må være at

"individer har internasjonale plikter som overgår den forpliktelse de har overfor nasjonalstaten. Den som forbryter seg mot krigens lover, kan ikke gis immunitet mens han handler på vegne av en stat, dersom denne staten ved å godkjenne hans handlinger går utover det ansvarsområde den har fått gjennom internasjonal lov." (S. 42)

Det samme fastslår charteret for det internasjonale tribunalet for krigsforbrytelser begått i det tidligere Jugoslavia (Artikkel 7). Dette er ikke bare høytidelige prinsipper. Dette er internasjonal rettspraksis. Det er loven.

FN-pakten og Haag-konvensjonen I

Som utenriksminister og OSSE-formann har Vollebæk altså i tre kapasiteter "brukt sine forannevnte posisjoner, sin personlige innflytelse, og sine nære forbindelser med politiske, administrative og militære ledere av stater og organisasjoner, blant annet Den nord-atlantiske traktatorganisasjon (NATO), Organisasjonen for samarbeide og sikkerhet i Europa (OSSE) og Kongeriket Norge på en slik måte at: han fremmet de militære og økonomiske forberedelser til krig mot en selvstendig stat, nærmere bestemt Forbundsrepublikken Jugoslavia. [Han] deltok i planlegning av og forberedelse til angrepskrig og krig i strid med internasjonale overenskomster." Dette er ifølge folkeretten straffbare handlinger, og i strid med FN-pakten og Haag-konvensjonen I "Om fredelig bileggelse av internasjonale uoverensstemmelser", del I og II.

Haag-konvensjonen III