Når norske statsborgere idag går til det tunge skritt å kreve utenriksminister Knut Vollebæk tiltalt og dømt for brudd på Folkeretten, nærmere bestemt for "Forbrytelser mot freden og en Felles plan eller sammensvergelse for å begå slike forbrytelser", er det første gang en norsk statsborger anklages for disse overtredelser. Det dreier seg om forgåelser mot FN-pakten, Haag- og Wien-konvensjonen.

Vi føler derfor at enhver nordmann, uansett hvor fjernt Balkan-konflikten måtte synes, eller hvilken holdning man hittil har inntatt til konflikten, har plikt til å ta seg tid til å studere denne anklagen nøye. Vi understreker derfor at dette ikke er noe utspill i propagandakrigen mellom partene, selv om noen vil fremstille det slik. Det er et krav om tiltale på grunnlag av norsk og internasjonal rett, og norske rettsmyndigheter har plikt til å behandle tiltalen på dette grunnlag.

En kopi av anmeldelsen går til det internasjonale tribunalet for det tidligere Jugoslavia i Haag, som på sin side har plikt til selv å kreve utenriksministeren utlevert og å etterforske, tiltale og dømme eller frikjenne utenriksministeren etter internasjonal lov dersom norske myndigheter ikke gir saken en rask, effektiv og juridisk korrekt behandling.

En tiltale av denne art er så alvorlig at den krever en utdypende forklaring. Mye av det vi har fått vite om konflikten på Balkan og handlingene som har ført til dem, har vi fått nærmest i stikkords form, og informasjonen har ikke alltid vært like troverdig. Om vi allikevel måtte gi en kortest mulig begrunnelse for tiltalen, kan vi sitere fire avsnitt fra begynnelsen av anmeldelsen: Vi fremsetter tiltaleanmodningen

Vi betrakter det som hevet over enhver tvil at krigshandlingene mot Jugoslavia er et brudd på en rekke av de mest sentrale artikler i FN-pakten, som allerede i sin første artikkel garanterer ethvert land suverenitet og beskyttelse mot angrep fra fremmede nasjoner aller organisasjoner.

Dette er i seg selv grunn nok til å tiltale og dømme Knut Vollebæk.

Ikke desto mindre vil mange – kanskje de fleste – nordmenn innvende at vi i Kosovo står overfor en katastrofe av slike dimensjoner at selv folkeretten kan settes til side. Det er vi ikke enige i: En urett må aldri bekjempes med en annen urett. Men selv den som rettferdiggjør bombingen av Serbia på dette vis, forutsetter at utenriksminister og OSSE-formann Vollebæk om ikke annet har handlet i internasjonal lovs ånd, om ikke etter dens bokstav.

Dette er ikke riktig.

Likesom vi i Norge har en Grunnlov som er overordnet alle de andre lovene, for eksempel straffeloven og sivile lover, er FN-pakten verdenssamfunnets grunnlov. De enkelte områdene – alt fra miljøvern til krig – er regulert i internasjonale overenskomster. FN-pakten fastslår at FNs sikkerhetsråd alene kan gripe inn militært i nasjonale konflikter. Alt annet regnes som angrepskrig. Alle siviliserte land aksepterer at de konvensjonene vi her viser til, er overordnet nasjonal lovgivning. De viktigste konvensjonene vi støtter oss til nå, er Haag-, Wien- og Geneve-konvensjonen. Enkelt forklart er det slikt at Haag-konvensjonen er til for å sikre at stridigheter mellom nasjoner blir løst på en fredelig måte, mens Wien-konvensjonen nedfeller regelverket for hvorledes internasjonale avtaler skal inngås og tolkes. Denne konvensjonen fastslår blant annet at det ikke er tillatt å fremtvinge avtaler under trussel om bruk av militærmakt, og at slike avtaler ikke er gyldige. Geneve-konvensjonen gir lover om hvordan partene må te seg dersom det allikevel oppstår krig og menneskerettighets-konvensjonen skal sikre ethvert enkeltmenneske visse minsterettigheter – uavhengig av hvilken nasjonalstat dette mennesket bor i.

Mener man at angrepet på Serbia er berettiget, vil man med andre ord kunne hevde at utenriksministeren har brutt Haag- og Wien-konvensjonen for å beskytte menneskerettighets- og Genevekonvensjonen. Man vil kanskje også mene at OSSE-formannen ikke har handlet i strid med artikkel én, som pålegger ham å forsøke å løse konflikter på fredelig vis, og ikke ved hjelp av krig. OSSE-formannen har jo i det lengste forsøkt å få president Milosevic til å underskrive den såkalte Rambouillet-avtalen, slik kosovoalbanernes representanter har gjort. Vollebæk hadde gjort det tilstrekkelig klart at NATO ville bombe Serbia dersom Milosevic ikke underskrev, og hverken hans eller NATOs ultimatum var til å misforstå.

Endel av tiltalen dreier seg om nettopp den såkalte Rambouillet-avtalen, som er årsaken til NATOs angrep. For fullt ut å forstå noen av tiltalepunktene, er det nødvendig å kjenne til grunntrekkene i selve avtalen og jugoslavisk historie i vårt århundre. Begge deler er knyttet tett til hverandre. Man bør også være klar over at tiltalen bygger både på bokstav og rettspraksis innenfor internasjonal lov, slik også enhver norsk dom felles på grunnlag av lovtekst og lovpraksis. I denne saken er den viktigste rettspraksis de såkalte Nürnberg-dommene, altså dommen mot de tyske krigsforbryterne etter Annen verdenskrig. De beslutninger og konklusjoner som ble fattet der, er blitt ledetråden for ettertidens folkerett på dette området. Her finner vi også rettsgyldige definisjoner på de punktene vi krever Vollebæk dømt for. Derfor er det svært viktig å forstå at vi utelukkende henviser til rettsforståelse og rettspraksis når vi refererer til disse dommene. Det er ingen som i noen forstand trekker paralleller mellom utenriksministeren og de domfelte i Nürnberg-saken. Hvis noen påstår det motsatte, er det regelrett løgn.

Når dét først er sagt, tilføyer vi at de aller færreste – sannsynligvis ingen – av oss som står bak denne tiltalen, har noen sympati for Slobodan Milosevic. Vi er alle forferdet over de overgrepene som i hans regjeringstid har funnet sted mot uskyldige mennesker på Balkan. Hvis noen påstår noe annet, er også det usant.

Vi har tidligere sagt at Knut Vollebæk som norsk utenriksminister under enhver omstendighet har gjort seg skyldig i brudd på Folkeretten ved å sette seg utover FN-pakten. I tillegg til dette har han også vært en sentral person bak i de grove bruddene på Haag-konvensjonen som man vil finne i tiltalen. Noe av dette er begrunnet i Rambouillet-dokumentet. Vi vil heretter ikke referere til det som en avtale, siden én av partene har nektet å underskrive den. Det har vært fremstilt slik at dokumentet er rimelig nok. Kosovo-konflikten kunne ha blitt løst på en etter omstendighetene tilfredsstillende måte, dersom bare Slobodan Milosevic hadde underskrevet den, har vi fått vite.

De fleste nordmenn har ikke sett Rambouillet-avtalen, og har ikke fått noen forklaring på hvorfor Milosevic nekter å underskrive den, bortsett fra at han er en hensynsløs maktpolitiker som ikke går av veien for noe når det gjelder å skape et stor-serbisk rike. Dokumentet er praktisk talt utilgjengelig for vanlige mennesker, og de undersøkelsene vi har foretatt, viser også at de færreste norske journalister har sett teksten. Har man adgang til internett, kan man forsøke å lete etter det. Alle vestlige utenriksdepartementer, deriblant det norske, har omfattende nettsteder, det samme har NATO, OSSE, USAs informasjonstjeneste og selve Rambouillet-forhandlingene. Der vil man ikke finne dokumentet – og selvsagt ikke de serbiske endringsforslagene. Det norske Utenriksdepartement, hvis statsråd er OSSE-formann, utleverer det ikke. Dette betyr i klartekst at nordmenn ikke får se det dokumentet vi er gått i krig for.

Hovedaktor under Nürnberg-saken, amerikaneren Robert N. Jackson, fastslår at det er visse kjensgjerninger som er så åpenbare at man ikke bør gi dem plass på bekostning av de viktige tiltale- og forsvarsargumentene. Vi er allikevel nødt til å bruke plass til noen slike kjensgjerninger, fordi de ikke er kommet frem, og man ellers kunne få inntrykk av at de bare er kjent for Russlands og Serbias befolkning. Det er god grunn til å tro at de bevisst er underslått av noen av partene i konflikten.

Balkan har i hele dette århundre, forsåvidt i mange hundre år, vært kanskje det viktigste stridsemne i europeisk politikk. Årsakene er så mange og sammenfløkte at det er umulig å gå inn på alle innen fornuftige rammer. Det skulle være tilstrekkelig å minne om at én verdenskrig begynte her og at en annen førte til at de enkelte folkegruppene i Jugoslavia gikk til bitter krig mot hverandre. I all hovedsak sto serbere mot kroater og muslimer, som på sin side var alliert med de såkalte aksemaktene, Italia og Tyskland. Overgrepene spesielt serbere var utsatt for, er godt dokumentert: Bombeangrepene på Beograd, slaveleirene, Blodveien her i Norge, tvungen oppdeling av Jugoslavia i vasallstater eller protektorater som Kroatia og Kosovo. Samtidig utkjempet russerne en kamp mot aksemaktene som avkrevde dem ufattelige ofre. Både serbere og russere teller sine omkomne i milliontall. Russere og serbere (og selvsagt mange andre folkeslag) kjempet en desperat kamp mot overmakten i rundt fire år før de allierte gikk i land i Normandie og derved etablerte den såkalte annen front, altså Vestfronten, som kunne avlaste russere og serbere. Både Russland og Jugoslavia var, som vi vet, okkupert, og de østlige folkene følte at de vest-allierte bevisst sviktet dem ved å opprette en vestlig front så sent. Man følte at Vesten kynisk lot andre ofre seg for selv å slippe unødvendige ofre. Hvorvidt dette var berettiget, kan vi overlate til andre å diskutere, men vi kan fastslå noen kjensgjerninger som ikke lar seg debattere:

For det første er serbiske og russiske borgere fast besluttet om aldri mer å tillate fremmede væpnede tropper på sitt territorium. Er man i tvil om vi snakker sant, bør man spørre nordmenn som selv har opplevd krigen, og spesielt dem som har hatt kontakt med russiske og serbiske slavearbeidere i Norge.

For det annet er det fullstendig utenkelig at noen russer eller serber på noe tidspunkt, eller under noen omstendighet, vil finne seg i at det utplasseres væpnede tropper med noen som helst tilknytning til de maktene man mener har påført dem slike lidelser – først og fremst Tyskland, men også til en viss grad Storbritannia og USA.

For det tredje føler de aller fleste russere og serbere det slik at Vesten kynisk har utnyttet Russlands og Jugoslavias økonomiske og strategiske svakhet etter sammenbruddet av Warszawa-pakten til å fremme de samme langsiktige målene som man har forfulgt gjennom hele dette århundre: Å avskjære dem fra adgang til Middelhavet og Bosporus, å løsrive Kroatia, Bosnia-Herzegovina og Kosovo, å skape ustabilitet i andre områder, slik som Vojvodina, samt å skape en allianse av potensielle fiendtlige områder omkring dem: For Russland dreier det seg om land som Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn, for Jugoslavias vedkommende de områdene som igjen er etablert idag. Her må man føye til at mange russere og jugoslaver finner noe av årsaken til den brutale konflikten på Balkan nettopp i NATO-landenes fremferd etter Berlin-murens fall. Man merket seg at Tyskland var det første landet som anerkjente Slovenia og Kroatia, og derved tvang resten av EU og NATO til å gjøre det samme. Man merket seg også med forskrekkelse at daværende forbundskansler Kohl i en uttalelse trakk Tysklands østgrense mot Polen i tvil. Etter svært mange serberes oppfatning er det først og fremst de som er blitt Balkan-konfliktens ofre, og selv om menneskelig lidelse ikke skal – eller kan – måles statistisk, er det en kjensgjerning at 700.000 serbere er fordrevet fra sine hjem i løpet av denne konflikten – fra Kroatia, Slovenia, Bosnia-Herzegovina og Kosovo, langt flere enn noen av de andre folkegruppene. Når det tales om "etnisk rensing" og "stor-serbiske ambisjoner" på Balkan, bør man også ha dette for øye: De aller fleste russere og serbere er først og fremst opptatt av to ting. Å få leve i fred, og aldri, aldri mere bli ofre for kroatiske, muslimske, tyske eller italienske ambisjoner. Eller Vestens likegyldighet. Den grusomme måten Balkan-konflikten har utspilt seg på, må også ses mot denne bakgrunnen.

Vi betrakter disse tre kjensgjerningene som universell kunnskap, og beskylder enhver som hevder å ikke ha visst dette, for å være historieløs.

For det fjerde er vanlige borgere i for eksempel Beograd vant til å få sin informasjon både gjennom vestlige media – det vil si gjennom TV-parabolantenner, radiosendinger og Internett – og egne myndigheters. De får et langt mer allsidig innblikk i begge parters syn enn for eksempel den vanlige Oslo-borger gjør. Siden vestlige media gir inntrykk av at det er serberne alene som er utsatt for propaganda og sensur, gir vi plass til Storbritannias utenriksminster Robin Cook, som i følge den daglige pressmeldingen fra sitt eget utenriksdepartement (1. 4. 1999) sier: "Vi trapper også opp propagandakrigen. [Han fortsetter med å si at serberne vil vite sannheten, som de ikke har tilgang til fordi Milosevic kontrollerer landets media. Så beskriver han innholdet i de to Internett-basene med informasjon som britene har opprettet.] Siden vi begynte å inkludere materiale på serbisk sist fredag, har det britiske utenriksdepartements nettsted allerede blitt oppsøkt 10.000 ganger bare fra Serbia." Mange russere og serbere oppfatter den vestlige propagandaen som hatefull og urettferdig, ikke minst der man sammenligner Milosevic og Hitler eller serbere og nazi-tyskere: de mener at man bevisst snakker om tvungne togtransporter, konsentrasjonsleire, folkemord og etnisk rensning i et forsøk på å skape et bilde av serberne som er sammenlignbart med tyske SS, og at man snur nazistiske overgrep som serbere beviselig har vært utsatt for på en slik måte at det skulle være serbere som har utført dem mot andre folkeslag. Når bare de færreste serbere idag i det hele tatt gjør noen forsøk på å formidle sitt syn i Vesten, skyldes det at de fleste mener synspunktene og holdningene uansett ikke vil bli gjengitt på en nøytral måte.

Man kan mene hva man vil om hvor velfunderte disse holdningene er. Når det gjelder de tre første russiske og serbiske synspunktene, kan man gjerne mene at de er irrasjonelle: Likesom dagens Russland under Boris Jeltsin ikke kan sammenlignes med Stalins eller Bresjnevs Sovjet, kan man ikke trekke paralleller mellom demokratiske land som Tyskland og Italia og Mussolinis, Hitlers eller Keiser Wilhelms riker. Allikevel ville vi i Norge aldri vurdere å nedlegge vårt militære nærvær i Nord-Norge med den begrunnelse at dagens Russland ikke har strategiske interesser i nordområdene, hvor demokratisk det enn måtte være eller bli. Serbernes bekymring for NATOs strategiske mål, multiplisert med mange tusen på grunn av deres dyrekjøpte historiske erfaring, kan ikke avfeies. Å gjøre dét, er ikke bare absurd og ansvarsløst, det kan i visse tilfeller være kriminelt.

Vi gjentar at visse kjensgjerninger er universelle, og at enhver som hevder å kjenne ikke til dem, enten er historieløs eller taler usant. Vi gjentar videre at russernes og serberne frykt for NATO – og i særdeleshet Tyskland og Italia – er blant disse universelt kjente fakta. Vi finner det også betimelig å minne om at Beograd i skrivende stund blir bombet av fly som letter fra italienske flyplasser.

Når vi krever Knut Vollebæk tiltalt, og ikke for eksempel statsminister Bondevik eller forsvarsministeren, skyldes det flere forhold. Folkeretten fastslår at enhver som deltar i en angrepskrig (En "Forbrytelse mot freden") står individuelt ansvarlig. Man kan altså ikke skjule seg bak diplomatisk immunitet eller stilling, eller forsvare seg med at man bare har fulgt ordre fra overordnet. Folkerettens praksis tilsier at enhver – fra statsminister til jagerpilot – i prinsippet er like skyldig og skal tiltales og eventuelt dømmes.

Men vi er ikke på noen vendetta. Det er vår oppgave å fastslå at vi respekterer og følger rettsnormene, slik at også andre kan gjøre det. Knut Vollebæk er i en særdeles spesiell stilling, siden han som OSSE-formann og utenriksminister har hatt avgjørende innflytelse på utfallet av Rambouillet-forhandlingene og den påfølgende krigen mot Serbia. Han er en av nøkkelpersonene. Vi ser det som vår oppgave å fastslå at det er hvert folks eget oppgave å tiltale og dømme sine egne forbrytere. Vi henvender oss til borgerne i alle partene i Balkan-konflikten, i særdeleshet til dem som har det tyngstveiende samtidige og historiske ansvar, Serbia og Tyskland, for å tilskynde at de tar samme skritt som vi. Det er vår oppgave å påpeke overfor dem at de ikke kan vente seg internasjonal rettferdighet dersom de ikke selv sørger for nasjonal rett. Og vi er overbevist om at borgerne i disse andre landene er like opprørt og fortvilet som vi på grunn av det uføret landenes ledere og soldater har brakt oss i. Vi håper å ha gitt dem et verktøy, men det er hver enkelt lands borgere som må utføre arbeidet. Vårt budskap til dem er:

Vi finner oss ikke i å stå maktesløse og se på mens krisen på Balkan forverrer seg fra dag til dag, og vi nekter likeledes å tro at denne katastrofen var uunngåelig. Samtidig er det vår plikt å sørge for at de ansvarlige på alle sider blir stilt til doms, slik at vi om ikke annet kan forhindre at nasjonal og internasjonal lovløshet også neste gang sikrer den sterkestes rett. Våre politikere har hverken maktet å skape en rettferdig og fredelig løsning på Balkan-problemet eller å foreta de nødvendige revisjonene av internasjonal lov som gir verdenssamfunnet anledning til å gripe effektivt inn i humanitære katastrofer av denne art.

Vi henstiller derfor til alle gode krefter å kreve at våre myndigheter iverksetter følgende tiltak:

1. Å umiddelbart bidra til at det innledes forhandlinger med partene i Jugoslavia – blant annet og i særdeleshet Jugoslavias regjering – i den hensikt å utplassere fredsbevarende tropper uten tilknytning til NATO-alliansen. For å garantere at disse fredsbevarende troppene ivaretar sin oppgave uhildet og effektivt, bør partene også godta at troppene på sin side overvåkes av et nøytralt observatørkorps. Det vil være ønskelig at dette korpset består av representanter for medlemsnasjonene i OSSE, men dersom OSSE ikke lenger har tillit blant partene, må dette ikke stilles som noen forutsetning.
2. Å umiddelbart ta de nødvendige juridiske skritt for å fastslå hvorvidt NATOs angrep på Jugoslavia er i samsvar med folkeretten, og å suspendere enhver politisk, økonomisk og militær støtte til angrepet inntil det er gjort. Å stanse angrepene permanent dersom det blir rettslig fastslått at angrepet er folkerettsstridig.
3. Å umiddelbart ta de nødvendige skritt for at alle som er ansvarlige for de alvorlige brudd på folkeretten som idag pågår i Kosovo-konflikten, blir tiltalt og straffet for brudd på folkeretten, deriblant planlegging og gjennomføring av angrepskrig og forbrytelser mot freden, slik de er definert ved internasjonal lov i bokstav og rettspraksis. Om nødvendig kan straffeforfølgelsen i samsvar med internasjonale overenskomster forlegges til et internasjonalt tribunal.
4. Å anmode det internasjonale samfunn og dets enkeltstater om å følge det norske eksempel, for derved umisforståelig å fastslå at vi ikke aksepterer noen brudd på internasjonal folkerett, uansett om den foregår i eller mellom enkeltnasjoner og uansett om overgriperne føler seg beskyttet av moralske motiver, nasjonal, diplomatisk, politisk eller militær status, stilling, immunitet eller makt. Rettsforfølgelsen må gjøres universell og individuell.
5. Å ta reelle skritt for raskest mulig å endre eller tillempe internasjonale overenskomster, deriblant om nødvendig FN-pakten, for å sikre at det i fremtiden ikke lenger blir mulig å foreta den slags overgrep mot fred og fundamentale menneskerettigheter som vi i de siste år har vært vitne til i blant annet det tidligere Jugoslavia. Dette omfatter blant annet og i særdeleshet det internasjonale samfunns plikt og rett til effektivt å gripe inn i denne type konflikter i tide.