Radio Bergen

Startside

Norsk Forsvarspolitikk
Av Baard Hermansen
FRP

Etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning og det ble slutt på den klare og entydige trusselen fra øst er det naturlig å spørre om det i det hele tatt er noen som kan true Norges eksistens i dag. Under den kalde krigen hadde vi klare fiendebilder, og det var ikke vanskelig å vite hvem som var venn og fiende. I dagens situasjon kan det derimot kanskje være vanskelig å se noen klare fiender som truer vår nasjon. Men hvis man ser litt nærmere på dette er nok situasjonen ikke så problemfri som man kan få inntrykk av.

Historien er noe man kan lære mye av, og det gjelder også innenfor et felt som forsvarspolitikk. Hvis man går tilbake til 1920-30 årene var det den gang mange som ikke så noen trussel mot Norge. Selv om 1. verdenskrig var på kort avstand mente mange av våre ledende politikere at dette var den siste av alle kriger, og man støttet det brukne geværs politikk. Både Einar Gerhardsen, som har gått inn i historien som en av våre store statsministere, og Oscar Torp, som var forsvarsminister under den 2. verdenskrig og senere ble statsminister, var blant dem som sonet fengselsstraff for å ha oppfordret til militærnekting.. Dette bør lære oss at man alltid må være på vakt, og ikke la seg lure av en kanskje tilsynelatende ufarlig situasjon.

Under den 2. verdenskrig krevde Hitler "lebensraum" for sitt folk, og praktisk tallt alle kriger gjelder seg enten kamp om landområder, økonomiske interesser, eller etniske og religiøse motsetninger. I dag er også behovet for "lebensraum" i aller høysete grad til stede. Store deler av verden er overbefolket, og dette skaper et stort behov for nye landområder blant store befolkningsgrupper, spesielt i den 3. verden. Ved siden av at disse enorme folkemengdene på vandring er på jakt etter nye landområder, er de også på jakt etter bedre økonomiske forhold, og de vil utvide sin religion og kultur.

Dette er en meget farlig situasjon, og den bringer med seg flere skumle aspekter med tanke på fremtidige stabiliten og forsvarsevnen i Norge.

Gjennom masseinnvandringen blir det lagt grunnlag for at vi i Norge og Europa kan få etniske konflikter. Disse konfliktene er ennå på et forholdsvis beskjedent nivå, men hvis den fremmedkulturelle masseinnvandringen fortsetter vil konfliktene bli mer og mer alvorlige, og vi kan på lengre sikt risikere at det vil utvikle seg borgerkrigslignende tilstander. Noen vil kanskje mene at dette er krisemaksimering og svartmaling, men hvis man igjen ser på verdenhistorien, bør man ha lært at blandingen av ulike religioner og kulturer innenfor et begrenset område er eksplosiv, og at det gang på gang har ført til krig og konflikter.

En annen problemstilling som også er tankevekkende er det etterhvert store antallet av fremmedkulturell innvandrerungdom i vårt forsvar. Disse ungdommene er sikkert minst like gode soldater som de norske, men problemet er hvor lojaliteten til mange av disse ligger. Hvis man for eksempel i det neste århunderet vil få en verdenskrig mellom det kristne Europa og det muslimske Østen, hvem vil da soldater som har sine røtter i disse områdene være lojale mot. Mot Norge og Europa, eller mot sine trosbrødre som vil være Norges fiender?

Eller hvis for eksempel den mangeårige spente situasjonen mellom India og Pakistan skulle utvikle seg til en storkrig som Norge blir dratt inn i. Vil alle innvandrere da lojalt slutte opp om norsk politikk, og være villige til å ofre sitt liv for dette, eller vil de kanskje opptre som kollaboratører, hvis det landet de har sine røtter og religiøse trosbrødre er på den andre siden i konflikten.

Problemstillinger som dette har frem til nå hverken blitt tatt opp av forsvarspolitikere eller forsvarsledelse, og det virker som om man forsøker å sette et lokk over en slik fundamentalt viktig debatt for vårt lands fremtid. Dette må det bli slutt på, og tema som dette må tas opp til debatt i sin fulle bredde.