Debatten om hvorvidt  Souhaila Andrawes burde innvilges fortsatt opphold i Norge eller utleveres til Tyskland var i argumentasjonen preget av uvitenhet og/eller bevisst desinformasjon, samt rene løgner. Jeg skal her la sakens juridiske og menneskelige side ligge, uten å standpunkt, verken til det ene eller andre alternativ forsåvidt gjelder utlevering. Av plasshensyn skal jeg heller ikke komme særlig  inn på ulike palestinske terrororganisasjoner. Jeg vil bare kort nevne at Palestina-saken på et tidlig tidspunkt hadde splittet den radikale venstreside i Europa. AUF vedtok på landsmøtet i 1971 en resolusjon som krevde at «Israel opphører å eksistere som en jødisk stat». Videre: «AUF går inn for en palestinsk stat» , og stilte seg derved som sponsor for den terror som kom til å prege Midt-Østen de neste 25 årene . Allerede året etter, I 1972 opplevde verden massakren under OL i München, hvor 11 medlemmer av den israelske deltagertropp ble meiet ned av maskingeværsalver fra den palestinske terrororganisa- sjonen «Svart September», som ble ledet av Abu Iyad med Carlos - «Sjakalen» som operasjonsplanlegger.

AUF og den norske venstreradikale elite hadde ingen spesielt fordømmende kommentarer til det nære samarbeidet med Baader-Meinhof- banden. I 1981 hadde deler av fagbevegelsen og Arbeiderpartiet i Norge brutt tvert med tidligere praksis, og innledet fullt samarbeide med PLO. Abu Iyad - sjefen for «Svart September» og de andre PLO-lederne med Yassir Arafat i spissen ble etterhvert omgangsvenner med toppene i Arbeiderpartiet og partiets tradisjonelle og uforbeholdne støtte til Israel opphørte. Det var Reiulf Steen som innledet det hele etter at han ble invitert til et personlig møte med Yassir Arafat i Tunis. AUF'erne fra 1972 var da kommet «i posisjon», som det heter, og 10 år senere - i 1990 var en rekke av dem regjeringsmedlemmer eller hadde vært statsråder.

Souhaila Andrawes kom til Norge i 1991, sammen med et 70-talls andre venstreradikale palestinere. Andrawes bodde da på Kypros og hadde ikke noe som helst å frykte, verken fra Israel eller Syria, hvor hun hadde tilhørt Wadi Haddad-gruppen («15. mai-bevegel- lsen»). Andrawes fryktet bare hva de hemmelige STASI-dokumentene ville kunne avsløre. Honnecker ble sendt til Reiulf Steen i Chile og PLO betalte regningen via sitt kontor i Frankfurt. Andrawes ble sendt til Oslo for norsk regning. Overvåkingspolitiet advarte sterkt mot dette, og fremholdt at dette representerte en fare for Rikets sikkerhet, men overvåkingssjefen fikk sparken, og Regjeringen fikk sin vilje. Dette var etter en avtale som var inngått i Tunisia i 1990, mellom de personlige AP-vennene fra 1981 og Yassir Arafats nestkommanderende, Abu Iyad. Abu Iyad, - sjefen for «Svart September», som ledet massakren i München ble forøvrig myrdet, den 14. januar 1991, og de norske sosialdemokratene ga åpenlyst uttrykk for sin sorg.

Men mye hadde skjedd i mellomtiden: Opplæring og våpenhjelp til ulike terrororganisasjoner fra hele verden kom i 1970-årene via marxistiske PLO-grupper (PFLP) som drev treningsleirer i Sør-Libanon helt til Israel opprettet den såkalte sikkerhetssonen. En av de norske deltagerne - Lars Gule fra Bergen ble arrestert på flyplassen i Beirut med sprengstoff i ryggsekken. Idag er han tilknyttet Christian Michelsens Institutt som forsker, med Islam som hovedområde. Han hadde store planer om å spille en rolle ved de palestinske valgene i 1996. Det var kanskje ikke rart at han ble nektet adgang til Israel. Også medlemmer av den vesttyske Rote Arme Fraktion (RAF), altså Baader-Meinhof-banden, deltok i Sør-Libanon i 1970 og i Syria i 1977.

Senere ble RAF i sin helhet finansiert av østtyskernes STASI, som også ga opplæring i avansert bombeteknikk. Det ble bl.a. detaljtrenet på et (mislykket) rakettangrep mot bilen til NATO-general Krössen i 1981. «Sjakalen» er gift med Baader-Meinhof- medlemmet Magdalena Kopp. Det er i denne forbindelse at Monika Haas og Souhaila Andrawes kommer inn i bildet. Saken viser at palestinere engasjerte seg mot Vest Tyskland som kriminelle terrorister og påstår nå at denne forskrudde marxist-leninistiske terror var et ledd i den palestinske «frigjøring»! Den norske presse og en samlet opposisjon lot dette vrøvlet passere uten motforestillinger. Wadi Haddad-gruppen var en slik marxistisk, palestinsk gruppe, innenfor PFLP og som drev opplæring og trening av de venstre- radikale, såkalte «Euroterroristene», deriblant Rote Arme Fraktion (Baader-Meinhof-banden) i 1977. Men Wadi Haddad-gruppen gjorde i tillegg noe som ingen annen palestinsk terrororganisasjon eller -gruppe har gjort, verken før eller senere. De deltok aktivt i to flykapringer, som ikke hadde noen som helst tilknytning til «Palestina-saken». Wadi Haddad-medlemmene deltok dels for terrorens egen skyld og dels fordi de var marxist- leninister!

Souhalia Andrawes var en av de høyst frivillige psykopater som var med på Baader-Meinhofs kapring av «Landshut» - i Norge kjent som «Mogadishukapringen», og som utelukkende var rettet mot den Vesttyske stat og ledet av Rote Armé Fraktion! Dersom Andrawes deltok som Yassir Arafats utvalgte «fotsoldat», ville dette  ha kompromittert Yassir Arafat og PLO for all framtid. Sannheten er at ikke ett eneste av Rote Armé Fraktions utallige terrormål hadde noen som helst tilknytning til «Palestinaspørsmålet»! Det er ganske søkt å knytte Souhaila Andrawes til Yassir Arafat i DENNE forbindelse, slik professor Anders Bratholm gjorde det, men som venstreradikal semantisk øvelse, unektelig interessant.

Den mest kjente europeiske terrororganisasjonen på 1970-tallet kalte seg selv Rote Arme Fraktion og var et ektefødt barn av studentopprørene i 1968. Lederen var Andreas Baader. Senere sluttet journalisten Ulrike Meinhof seg til gruppen, som etterhvert ble kjent som Baader-Meinhof-banden. Halvparten av medlemmene - ialt 40 - var ekstremt drapsvillige, psykopate kvinner og alle sammen drepte sine ofre med den største kaldblodighet, når de mente det var «nødvendig». RAF hadde i Norge full støtte i AKP (m-l) og blant venstreorienterte studentradikalere, særlig kvinner. 68-erne hadde den fullstendig forskrudde oppfatning at RAF var «Frihetskjempere». I september 1977 satt Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe fengslet, sammen med 11 andre medlemmer av banden, som på en ydmykende og diskrediterende måte hadde presset de tyske myndighetene til å la seks medlemmer få fri utreise til Sør-Yemen, etter å ha kidnappet den kristeligdemokratiske politikeren Peter Lorenz.

Souhaila Andrawes oppholdt seg til tider i Sør Yemen, og veien var kort til Wadi Haddads «Høgskole for Avansert Terrorisme» og «Sjakalen».RAF forsøkte å brukte samme taktikk for å få løslatt disse 11,  men alt skar seg. Først kidnappet de lederen for den vesttyske arbeidsgiver- organisasjonen, Hans Martin Schleyer som gissel. Men de vesttyske myndighetene holdt en fast linje. Schleyer ble henrettet av RAF-terroristene, som hadde en alternativ plan. Lufthansaflyet «Landshut» ble kapret, med besetning og passasjerer, og havnet tilslutt i Mogadishu. Flykapteinen hadde i mellomtiden etter en dramatisk landing utenfor rullebanen, i Aden kommunisert med tysk politi, men dette ble oppdaget av kaprerne, som henrettet ham med kaldt blod. Flyet ble tilslutt stormet av en tysk/britisk antiterrortropp, og samtlige terrorister, unntatt den verste av dem alle sammen, Souhaila Andrawes ble drept.

Andreas Baader, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe begikk deretter selvmord i fengselet, den 18. oktober 1977, og hele den norske student- venstresiden ("Studentrørsla") og AKP (m-l) sørget over tapet av de «tapre frihetskjemperne». Den fjerde selvmords- kandidaten - en kvinne - overlevde. Odd Nerdrums maleri «Mordet på Andreas Baader»  er et ikke helt ukjent kunstverk i den sammenheng, og fikk sin «naturlige»  plass på Studentsenteret i Bergen, hvor det skapte så stor strid at Nerdrum tok bildet tilbake.! I mellomtiden var Souhaila Andrawes fengslet av de somaliske myndigheter, og halvannet år senere ble hun byttet ut med en oljelast fra Iran. Deretter sluttet alle spor etter Baader-Meinhof-bandens eneste gjenlevende,  palestinske medlem, inntil tysk politi sporet henne opp i Oslo i 1994, hvor hun hadde levd under sin egen identitet, siden 1991.

Hvordan hun havnet der, er et spennende kapittel om hvordan Norge ble et fristed for internasjonale terrorister. Souhaila Andrawes er ikke den eneste terroristen som har fått fritt opphold i Norge. Påstanden om at Souhaila Andrawes «bare er en av Yassir Arafats fotsoldater» er interessant på mange måter, etter som det var hun selv som først brukte den som argument for å slippe utlevering til Tyskland. Fru Arafat bekreftet på sin måte at hun også oppfatter Andrawes som  en «uskyldig fotsoldat», da hun på sin noe spesielle måte forgjeves bad om å få besøke Andrawes i fengselet.  Både Andrawes selv og professor Anders Bratholm forsøker å fremstille Mogadishu-affæren som et ledd i den «palestinske frigjøringskampen», mens det altså dreier seg om en ren marxist-leninistisk terroraksjon. Professor Bratholm stiller (som vanlig i slike saker) opp som juridisk premissleverandør, uten å bry seg særlig om fakta på den ene side og vidløftige forsøk på å konstruere en revidert historie på den annen side. Selvfølgelig kunne argumentet om «fotsoldaten Andrawes» hatt en viss gyldighet, dersom kapringen av Lufthansa-maskinen «Landshut» i september 1977 vitterlig var utført på Arafats ordre eller med hans (stilltiende) godkjennelse. Men dersom det er riktig, så kan Tyskland utstede arrestordre på Yassir Arafat, uansett hva den norske Regjeringen mener om saken og uansett hans status som «president».

PLO-"ambassadøren"  i Norge, Omar Kittmitto - som er norsk statsborger - er kjent for sin ekstreme marxist-leninistiske ideologiske holdning. Han har tidvis skapt såpass store problemer for PLO at han i sin tid pådro seg en lengre tids «suspensjon» fra stillingen som leder av PLO-kontoret i Oslo, som han har innehatt siden 1985, med unntak av suspensjonen i 1993. Hans nære tilknytning til norsk fagbevegelse, Kjell Bygstad og SV gjennom de siste 10-15 år er ingen hemmelighet. Han har heller aldri lagt skjul på at han har kjent Andrawes sin identitet og tidligere merittliste, like siden hun kom til Norge. Men Kittmitto har også indirekte fortalt at det visste også en god del arbeiderpartifolk.

Like forrykt som å utnevne Souhaila Andrawes til Yassir Arafats «fotsoldat» er å sammenligne denne Baader-Meinhof-terroristen med Sylvia Rafael og Mogadishukapringen med Lillehammer-saken. Men det er nå en gang slik at en rasjonell debatt er en umulighet når man har med venstre-radikalere å gjøre.

Etter massakren under Olypiaden i München opprettet Mossad i 1972 en spesialgruppe som hadde til oppgave å oppspore og likvidere hver eneste en av de palestinerne som hadde vært delaktig. Sylvia Rafael (senere Schiøtt) var medlem av denne gruppen. Samtlige medlemmer fra «Svart September»-gruppen ble etterhvert oppsporet og drept, en etter en. Den siste som ble drept var ironisk nok Arbeiderpartiets nære og fortrolige venn, Sjefen for «Svart september», Abu Iyad, den 14. januar 1991, bare kort tid etter forsvarsminister Holsts besøk i Tunisia, hvor avtalen som sikret Souhaila Andrawes fritt leide til Norge, ble inngått mellom de to.

Sylvia Rafael ble forøvrig forsøkt likvidert i Oslo, så sent som i 1987 av den palestinske gruppen «Styrke 17». Aksjonen ble i flg. daværende politimester Willy Haugli i Oslo beordret innstilt av Yassir Arafat personlig, da han fikk greie på hva som foregikk. Lillehammerdrapet var ingen blind terroraksjon, men det tragiske resultatet av en angivelig feiltakelse fra israelsk etterretning ved at marokkaneren Achmed Bouchiki ble forvekslet med Ali Hassan Salame, en av terroristene fra München. Senere ble denne terroristen funnet og likvidert av Mossad. På den annen side: Hva om det lå andre årsaker til grunn for drapet på Bouchiki?

Både den norske regjering og Tyskland vet hva Andrawes-saken dreier seg om og at det vil bli nedlagt minst dobbelt veto i Sikkerhetsrådet mot Gro Harlem Brundtland som FN's nye generalsekretær. Den kampen har hun tapt, og det fikk hun vite for flere år siden av President Bush.  Årsaken var det nære vennskapet mellom  Saddam Hussein - Yassir Arafat - Arbeiderpartiet, og som ble holdt vedlike før, under og etter Gulfkrigen. Det var også av betydning at Treholt var dømt for spionasje til fordel for Saddam, og at en del av den dommen er hemmelig.

For spesielt interesserte anbefales Håkon Lie: «Slik jeg ser det - del 2 - 1975-1983» og Bjørgo,
Heradstveit: «Politisk terrorisme)